Med 28 doktorgradsstipendiater og 17 andre forskere er Stiftelsen Norsk Luftambulanse Europas største forskningsmiljø på akuttmedisin utenfor sykehus. Vi forsker på hvordan flere liv og mer livskvalitet kan reddes for pasienter som rammes av ulykker eller blir akutt syke utenfor sykehus. Derfor kaster vi oss over eksisterende og nyskapende behandlingsmetoder, rutiner og samarbeidsmodeller og forsker frem grunnlag for videre utvikling av luftambulansetjenesten.
Alt vi i Stiftelsen Norsk Luftambulanse gjør, gjør vi for pasientene, og samspillet med det offentlige helsevesenet er viktig for oss. Da korona-pandemien traff Norge, var det derfor en selvfølge for oss å fristille alle våre forskere – de fleste av dem leger – til arbeid på sykehusene. Enkelte av våre forskningsprosjekter måtte ta en pause i datainnsamlingen sin av hensyn til smittevern, men ettersom belastningen på sykehusene ble mindre enn fryktet, fikk vi faktisk forsket videre med full kraft gjennom pandemiåret 2020.
Med vårt største forskerlag gjennom tidene gjennomførte vi ikke bare planlagte prosjekter, men kastet oss også over korona-relaterte tema. Dette gjorde vi for å bidra til innsikt og best mulig håndtering av denne pandemien og eventuelle liknende kriser senere.
Siden mars 2020 har vi sammen med luftambulanselegene ved Oslo Universitetssykehus samlet inn data fra alle oppdrag hvor det har vært mistanke om eller bekreftet at pasienten er korona-smittet: Fanger den akuttmedisinske nødsentralen opp risikoen for at pasienten har korona slik at luftambulansemannskapet er forberedt? Hva slags beskyttelses- og sikkerhetsutstyr bruker mannskapet? Og har de ved uhell blitt utsatt for smitte?
Målet med å kartlegge dette, er å se hva som fungerer, identifisere risikoområder og optimalisere det akuttmedisinske tilbudet i denne pandemien og liknende situasjoner. Vår Oslo-baserte forskningsklynge, som har fokus på avanserte behandlingsmetoder, forsker på dette.
Forsket for fullt gjennom pandemien. Da korona-pandemien traff Norge fristilte vi alle våre forskere – de fleste av dem leger – til arbeid på sykehus. Ettersom belastningen på sykehusene ble mindre enn fryktet, forske vi videre med full kraft med vårt største forskerlag gjennom tidene. På bildet: Ingrid Nygren Rognes. Foto: Fredrik Naumann
Mange koronapasienter går hjemme i dagevis med dårlig pust uten at de selv eller de nærmeste merker det. Egentlig er de da veldig syke: Lungene klarer ikke å tilføre de røde blodcellene nok oksygen, og livsviktige organer får dermed for lite av det. Hvorfor merker de det ikke? Hvilke medisinske årsaker ligger bak dette? Og hvordan kan legene best behandle disse pasientene? Vår Oslo-baserte forskningsklynge på avanserte behandlingsmetoder forsker på dette i samarbeid med Luftambulanseavdelingen ved Oslo universitetssykehus.
Under pandemien har helsefagfolk og beslutningstakere stått på talerstoler og videooverføringer over hele verden for å snakke om avgjørelser, regler og beslutningsgrunnlaget som ligger bak. Men hvordan er det egentlig best å formidle helsevitenskap på en måte alle kan forstå?
I samarbeid med nasjonale og internasjonale partnere startet Universitetet i Stavanger et forskningsprosjekt som undersøker dette; Covid communication: Fighting a pandemic through translating science. Vår forskningsklynge på pasientsikkerhet i Stavanger er en aktiv partner i prosjektet.
Å samle forskere som brenner for samme tematikk og styrke deres tilknytning til universiteter, universitetssykehus og operative miljøer gir grobunn for solid og innovativ forskning. Det vet vi fra de fem forskningsklyngene vi tidligere har startet: Klyngene i Stavanger, Trondheim og Tromsø forsker på pasientsikkerhet, datafangst og hypotermi, og de to i Oslo som forsker på pasientnær diagnostikk og behandling, og avanserte behandlingsmetoder.
I 2020 etablerte vi en forskningsklynge i Bergen med fokus på fjellmedisin og redningsteknikk, da i samarbeid med Universitetet i Bergen og Haukeland Universitetssjukehus.
Den skal gi grobunn for flere tverrfaglige og -etatlige prosjekter, øke kompetansen på større studier i snøen og på fjellet og løfte undervisning og forebygging. Kort sagt skal miljøet bidra til å øke overlevelsen blant mennesker som blir skadet eller syke ute i terrenget.
Internasjonalt samarbeid. Stiftelsen Norsk Luftambulanse besøker den sveitsiske legehelikopteroperatøren Rega for erfaringsutveksling om og felles trening på blant annet fjellmedisin og redningsteknikk. Foto: Fredrik Naumann
Når snø, kulde eller mørke påvirker den medisinske behandlingen, kan selv enkle skader bli vanskelige og kompliserte. Fjellmedisin handler ikke bare om behandling av skader og sykdom under disse forholdene, men også om forebygging: Om undervisning og formidling til befolkningen.
Fjellmedisin utøves altså av luftambulansen, den frivillige og profesjonelle redningstjenesten, bil- og båtambulanse, vanlige turfolk – og ikke minst kommunehelsetjenesten som rykker ut til pasienter i terrenget. Redningsteknikk omfatter alt som har med søk og redning å gjøre; det vil si arbeidet som utføres av alt fra luftambulansens redningsmenn og politiet til redningsgrupper som Røde Kors og Norske Redningshunder.
Forskningsklyngen på fjellmedisin og redningsteknikk er den første av sitt slag i Norge, men samarbeider med store, etablerte miljøer på feltet i andre land og nasjonale aktører som SINTEF, de fire regionale helseforetakene og organisasjoner innen politi, brann og redning. Klyngens forskere har allerede publisert flere vitenskapelige artikler innen nedkjøling, temperaturmåling, hjerte-lunge-redning under transport, aktiv varme og fysiologiske målinger av simulerte skredtatte.
Helge Haugland, som disputerte ved St. Olavs Hospital våren 2020, har forsket på hvordan man på best mulig måte kan måle kvaliteten på luftambulanseoppdrag for å sikre kontinuerlig forbedring av tjenesten. Han kartla ikke bare eksisterende praksis for måling, men identifiserte også forbedringspotensialet i den – og tok på seg jobben med å etablere en ny standard: Haugland involverte 18 eksperter fra hele verden i arbeidet med å identifisere hva kvalitet på slike oppdrag egentlig er og presisere hvordan det bør registreres og rangeres. Sammen kom de frem til 26 indikatorer for kvalitet ved legebemannet utrykning.
Blant indikatorene er tidsbruk, tilgjengelighet, riktig bruk av ressursen, at behandlingen som gis er vitenskapelig dokumentert og at alle får et likeverdig tilbud. Vår stipendiat Ore Erik Ulvin skal fortsette arbeidet med å implementere denne standarden i tjenesten.
Kristin Tønsager, som leverte sin avhandling ved Universitetet i Stavanger høsten 2020, har forsket på data som samles inn fra legebemannet utrykningstjeneste. Hun undersøkte om kvaliteten på dem er god nok til å kunne forske på og optimalisere behandlingen som foregår utenfor sykehus. Et viktig funn var at den eksisterende, lovpålagte dokumentasjonen ofte manglet data man trenger for å forske på det, og at det derfor var behov for et oppdatert system som sikrer riktig og kvalitetsmessig datainnsamling.
Tønsager utviklet en ny registreringsmal og fikk testet at luftambulanseleger klarer å bruke et score-system som tar høyde for hva pasienten feiler fra før, noe som er viktig når det skal forskes på best mulig behandling. Hennes forskning har ført til at malen som brukes i tjenesten ble oppdatert og nå er enda bedre egnet til å samle inn forskningsdata. På grunn av korona-sitasjonen ble disputasen hennes utsatt til og avholdt i februar 2021.
Barnelege og stipendiat Tone Solvik-Olsen forsker på nyfødte og for tidlig fødte barn som må transporteres mellom lokalsykehus og universitetssykehus med legehelikopter, fly eller ambulanse: De er små, de er syke og immunforsvaret deres er ikke ferdigutviklet. Deres følsomheten for stress, kulde og vibrasjoner er stor, og det skal lite til for at puste-tuben eller intravenøsnåla ikke ligger på plass.
Å fly nyfødte og premature barn er blant luftambulansens mest utfordrende oppdrag. Med en mer sentralisert nyfødtomsorg blir det stadig flere av disse oppdragene i all slags vær, sommer og vinter. Hvordan kan vi ta vare på de aller minste pasientene – noen av dem på bare 500 gram – på veien mellom lokal- og universitetssykehus og gjøre etappen så skånsom og trygg som mulig? Det ønsker Solvik-Olsen å finne ut. Hun skal blant annet undersøke stress hos spedbarna under transporten og hvordan det påvirker dem.
Store skader, også kalt traumer, er en av hovedårsakene til at unge mennesker dør eller får varige mén, men hvor god er behandlingen traumepasienter i Norge får utenfor sykehus? Per i dag er måles kvaliteten på den kun på tid; hvor lang tid det tar fra akuttmedisinsk nødsentral blir varslet til hjelpen er fremme hos pasienten.
Stipendiat Inger Marie Waal Nilsbakken skal ikke bare undersøke om helsetjenesten oppfyller de nasjonale målene på tid, hun vil også undersøke hvordan andre parametere spiller inn i hvordan det går med pasienten: Hva slags transport som brukes, hvilken behandling de får utenfor sykehus, og hva slags behandlingssted de fraktes til. Nilsbakken skal også undersøke om det eksisterer demografiske forskjeller på disse kvalitetsindikatorene, da mellom distriktene og sentrale strøk. Ved hjelp av eksisterende data skal hun utrede faktiske forhold og se på hvordan man kan utbedre kvaliteten på landets traumehåndtering.
Hvert år rammes rundt 3000 personer i Norge av plutselig og uventet hjertestans utenfor sykehus. Mange er ellers ganske friske – sett bort i fra deres akutte hjertetilstand –, men likevel dør rundt fire av fem av dem. I samarbeid med St. Olavs Hospital og Luftambulansetjenesten i Trondheim forsker Stiftelsen Norsk Luftambulanse på effekten av å bruke en ballongblokade ved gjenoppliving av disse pasientene: En liten ballong føres inn i hovedpulsåra, stanser blodtilførselen til mesteparten av kroppen og sikrer dermed blodtrykk til hjertet og hjernen ved gjenoppliving. Metoden kalles REBOA.
Vår stipendiat Jostein Rødseth Brede og hans medarbeidere har tidligere vist at luftambulansepersonell i Norge trygt kan utføre den ved hjertestans utenfor sykehus, samt at den ikke påvirker kvaliteten på hjerte- og lungeredningen som vi vet virker og som brukes i dag. Nå skal stipendiat Bjørn Hoftun Farbu videreføre arbeidet i en klinisk studie hvor flere sykehus tar i bruk REBOA-metoden på hjertestanspasienter. Hoftun Farbu skal undersøke ulike effekter av denne behandlingen.
