Skip to main content
Da Stein falt om på skitur nektet kompisgjengen å la han dø. Etter 40 minutter med gjenopplivning begynte hjertet å slå igjen. 

Fikk hjertestans i skisporet – ble reddet av kameratene 

Da Stein falt om på skitur nektet kompisgjengen å la han dø. Etter 40 minutter med gjenopplivning begynte hjertet å slå igjen. 

Tekst: Marianne Wennesland / Foto: Thomas T. Kleiven

Publisert: 06.02.2025

Heldigvis skjedde det ikke dagen før; alene på skitur med hundene. At Stein Gunnes’ (63) hjerte stanset den dagen med den kompisgjengen, er han evig takknemlig for.

Markalonga

27. januar 2024 gjør tusenvis av deltakere seg klare for det italienske turskirennet Marcialonga, og fem spreke menn i tidlig sekstiårene spenner på seg skiene. De befinner seg riktignok på Kjelsås i Oslo, og skal ta fatt på sin årlige lokalvariant, «Markalonga». Nordmarka skal krysses på langs, og målet er Trehørningen hvor en av dem har hytte.

Den ferske førtidspensjonisten Stein Gunnes og Finn Søhol, Philip Namork, Carl Brynjulfsen og Alexander Lange kjenner hverandre godt. Kompisgjengen har holdt sammen siden 80-tallet, og vennskapet holdes varmt med kanopadling, skiturer og det månedlige treffet på The Dubliner.

Stein Gunnes og Finn Søhol, Philip Namork, Carl Brynjulfsen og Alexander

Denne morgenen er lufta kald og klar. Felleskiene preppet og stemningen på topp. Utenpå skiklærne tres grønne Markalonga-vester med startnummer. Carl har fått laget dem for moro skyld, for det er ikke en konkurranse. De skal kose seg på tur.

Etter noen få kilometer går tre av dem feil i et kryss. De havner nede ved Maridalsvannet og må begi seg oppover igjen. Da må Stein – som betegnes som den sprekeste i gjengen – ta flere pauser.

– De andre påpekte at det er sjeldent jeg må stoppe fordi jeg er sliten. Selv tenkte jeg ikke så mye over det. Jeg merker jo at jeg er blitt eldre. Dessuten hadde jeg nylig kommet hjem fra en forsinket bryllupsreise i Tanzania. Både kona og jeg hadde vært litt ugne etter det, og skrev det på kontoen for malariamedisinene.

Bilde av mennesker på ski

Etter 14 kilometer stopper gjengen for en matbit ved Finntjern. Da sier Stein at han er veldig sliten. Rastepausen er det siste han husker før han våkner på sykehuset fem dager senere.

Den siste kneika

Men turen fortsetter. I bakkene opp mot Holmetjern roper plutselig Carl høyt. Stein ligger på bakken i skisporet. De andre spurter til.

– Å få sekk, ski og staver av en helt slapp kropp er ikke lett, men vi fikk ham over i stabilt sideleie. Da vi verken fikk kontakt eller fant noen puls på hals eller håndledd, gikk vi rett på «hvem gjør hva», sier Philip.
  
Sammen med Carl og Alexander går han i gang med hjerte- og lungeredning (HLR), mens Finn kontakter 113-sentralen.

– Jeg kom heldigvis gjennom, selv om vi nettopp hadde manglet dekning. Operatøren visste ikke posisjonen vår, så en av de andre måtte finne kartkoordinatene, sier Finn.

– Hun spurte om fargen på Steins lepper og hud. Et par ganger virket det som vi fikk liv i ham, for det kom lyder, men hun ba oss fortsette.

Hjertekompresjoner er tungt. At Thomas Holmesland kommer forbi i løypa og sier han også kan det der, er velkomment: Det er godt å være flere om det. Den klartenkte gjengen legger folie under kompisen for å hindre nedkjøling. De er fokuserte og holder motet oppe.

– Ingen spurte om han kom til å klare seg, ikke da. I stedet ble det litt heiing og humor à la «kom igjen, Stein – badstua er varm på hytta!», forteller Finn.  

Hjelp fra oven 

Etter 20 minutter hører de legehelikopteret. Det kjenner posisjonen deres, men å lokalisere dem i skogen fra lufta er ikke lett. Finn tipser 113-sentralen om ei myr 300 meter unna.

– Da vi landet, sa piloten at grunnen ikke var stabil nok. Legehelikopteret kunne ikke bli stående, så redningsmannen og jeg hoppet av med utstyret, forteller luftambulanselege Eric Qvigstad.

Fremme i skiløypa roser de mennene som holder Stein i live og lar dem fortsette mens de kobler på monitor og hjertestarter.

– Hvis en pasient ligger i 20 minutter uten at noen gjør noe, skal det mye til for at vi kan bidra. Da er pasienten død. Steins hjerte hadde fremdeles elektriske impulser som gjorde det mulig å få det i gang igjen, sier Qvigstad.

Etter rundt 40 minutter med HLR, medisiner, oksygen og to sjokk fra hjertestarteren, begynner Steins hjerte endelig å slå selv. At Røde Kors har kommet til med snøscooter, er avgjørende for å få ham opp på myra hvor et redningshelikopter fra 330 skvadronen venter. Det svever over tretoppene mens de heiser opp Stein og kollegaene fra luftambulansen.

– Samarbeid er avgjørende i redningskjeden, men vi er avhengig av at noen starter hjerte- og lungeredning før vi kommer. Det er de som er der når det skjer som legger grunnlaget for at vi har noe å bidra med. Gjengen rundt Stein sto på og ga seg ikke, og det har jeg lyst til å løfte frem, sier Qvigstad, og legger til:

– Denne hendelsen er et lærebokeksempel på hvor viktig det er med en god og effektiv luftambulansetjeneste, der alle samarbeider.  

Kan du førstehjelp? Ta Akutt-ABC nå!

Portrett av luftambulanselege Eric Qvigstad foran legehelikopter
Luftambulanselege Eric Qvigstad roser kameratenes innsats som holdt Stein i live.

Hjertet og skilua 

Det skal ta fem dager før Stein våkner på Ullevål. Etter fire uker på sykehuset gjennomgår han en hjerteoperasjon: Tre av årene som forsyner det med blod var tette og er erstattet. Likevel har han ingen døde områder i hjertet, og hjernen er intakt.

– Samarbeid er avgjørende i redningskjeden, men vi er avhengig av at noen starter hjerte- og lungeredning før vi kommer.

Etter en uke på intensivavdelingen, blir Stein flyttet. Selv mener han det var fordi de ikke kunne ha noen der som var oppe og gikk. For det gjorde ham, tilkoplet så mange slanger at kona kalte ham et vandrende atomkraftverk. På sengeposten kan kameratene komme på besøk.

Det var først da helikopteret dro at de stilte seg de vonde spørsmålene: Hva om Stein ikke klarte seg? Og hvem ville de få tilbake hvis han overlevde?

– Det var en sterk opplevelse, og i dagene etter ulykken tenkte jeg på ham hver dag, kanskje hver time. Selv om han var medtatt på sykehuset, var det godt å se at han var seg selv. Og så fikk han skilua si tilbake, sier Finn.  

Takknemligheten

Etter syv uker på sykehus, begynner Stein veien tilbake til normalen. I begynnelsen går pulsen i taket av noen få trappetrinn, men han trener seg opp igjen. I mai padler han seks kilometer, og nå er han så frisk at hjertestansen synes uvirkelig.

– Jeg pleier å si at det var helt fint å være død, men jeg er jo veldig glad i livet. Jeg er ydmyk og takknemlig for alle som har hjulpet meg, sier Stein og begynner å ramse opp luftambulansen, redningshelikopteret, Røde Kors og alle på Ullevål:

Langt fra steindød: I dag er Stein så frisk at hjertestansen synes uvirkelig. Han er evig takknemlig for kameratene og norsk helsevesen. – I tillegg var jeg så heldig å være sprek i utgangspunktet, samt ha en fantastisk kone som stolte på legene, fysioterapautene og meg, sier han.
Langt fra steindød: I dag er Stein så frisk at hjertestansen synes uvirkelig. Han er evig takknemlig for kameratene og norsk helsevesen. – I tillegg var jeg så heldig å være sprek i utgangspunktet, samt ha en fantastisk kone som stolte på legene, fysioterapautene og meg, sier han.

– Uten kameratene mine og Thomas hadde jeg nok sittet og dingla på en sky og tittet ned på dere.  
Hvis hjertet hadde stoppet for godt den dagen i skisporet, er det mye Stein hadde gått glipp av, inkludert barnebarnet som ble født i november.

– Nå som jeg har fått byttet ut årene som var tette, skal jeg leve i 30 år til – minst!  Jeg skal bruke resten av livet på å være en god venn, ektemann, far og bestefar – og på å studere biologi!   

Lærdommen

Selv om det går bra med Stein, har hendelsen satt sine spor i vennekretsen. Flere av hans nærmeste har bedt om en grundig hjertesjekk, og enkelte oppdaget delvis tette årer.

Kompisene er også blitt misjonærer for Hjelp 113-appen. De ber stadig andre om å laste den ned, inkludert på Philips 60-årsdag i sommer:

 – Da fortalte jeg litt om Stein og ba alle laste ned appen før vi fortsatte, forteller Philip, som også understreker viktigheten av at flere har trent på hjerte- og lungeredning.

– Det viktigste er at du gjør noe, og ikke gir opp. Da vil pasienten dø. Med en god rytme kan du holde på i lang tid.

Finn har i etterkant vært tilbake på kurs for å sjekke om de gjorde alt riktig, og kunne ikke vært mer enig:

– Det hadde vært grusomt å ikke kunne det når en du er glad i faller om. HLR-kurs burde vært obligatorisk.  

Utviklingshelikopteret i vinterlandskap

Relevante saker: