Skip to main content
Nikolai Schirmer (30) lever av å kjøre ned ekstremt bratte fjellsider på ski. Hittil har han klart seg uten hjelp i norske fjell, men i høst tok flaksen slutt.

Skigledens bakside

Nikolai Schirmer (30) lever av å kjøre ned ekstremt bratte fjellsider på ski. Hittil har han klart seg uten hjelp i norske fjell, men i høst tok flaksen slutt.

Tekst og foto: Thomas T. Kleiven

Publisert: 14.02.2022

Skikjører Nikolai Schirmer har alltid lurt på to ting:

1) Hvordan føles det å treffe en stein med den delen av hodet som ikke er beskyttet av hjelm?
2) Hva skjer egentlig når ting går galt til fjells, og man må ha hjelp?

På sesongens første skidag fikk han svar på begge spørsmål.

Puddermeter

Kalenderen viste bare 19. oktober. Likevel var det drømmevinter i Lyngsalpenes høyeste fjell, to timers reise fra Tromsø. Isbreer og standhaftige snøfonner gjør området til en helårs skidestinasjon uten heis, og allerede i oktober badet majestetiske tinder i nysnø. Med feller under skiene siktet vennegjengen fra Tromsø mot himmelen. Etter en lang sommer var Nikolai Schirmer glad for endelig å være tilbake på ski.

– Dette er alt jeg setter pris på ved skikjøring, sier Schirmer.

Nikolai Schirmer og venner på skitur.
Venner. Nikolai Schrimer og venner på skitur. Foto: Krister Kopala

De stoppet opp for å måle snødybden. Stavens trinse måtte gjennom 95 centimeter myk puddersnø før den traff gammel, hardpakket snø. Schirmer tok sats og hoppet utfor et klippeparti. Han fløy gjennom luften med ski på beina. En hale av pudder hang i luften bak.

Juristen

Nikolai Schirmer er jusstudenten som satset alt på en annerledes skikarriere. Det har ført til et unikt liv som skinomade verden rundt.

I første halvdel av 20-årene var franske Chamonix hans hovedbase. Månedsvis er også tilbrakt i Alaska, Patagonia og Canada. Underveis har han slått seg opp som profil på YouTube og Instagram. Lønnen betales av alt fra skimerker til bilprodusenter. I sentrum av virksomheten ligger filming av egen og andres skikjøring. Publikum liker hans tilnærming til storslått natur og adrenalinfylt skikjøring.

Nicolai Schirmer står på fotgjengerfelt i Oslo, med det ene beinet i støttestøvel.

SMILER FORTSATT: Etter ulykken har mye av rehabiliteringen skjedd i Oslo. Nå gleder Nikolai Schirmer seg til å stå på ski igjen.

Verdifull

I Lyngen tusler Schirmers turfølge mot fjelltoppene. På andre siden av dalen ser de skikjørere i fri flyt. En av dem ramler. Faller kast i kast ned fjellsiden, men snøen er så myk at det ikke gjør vondt. Latteren runger i fjellheimen.

– Jeg har tenkt mye på om det er greit å utsette seg for faren vi gjør i fjellet. Trenger man virkelig dette? Kan aktivitetene våre rettferdiggjøres? Det jeg gjør på ski er jo ren hedonisme, sier Nikolai Schirmer.

Til tross for risikoen mener han at det er riktig å dra til fjells for å leke. 

– Jeg har kommet frem til at skikjøringen kan rettferdiggjøres fordi det har enorm verdi å være til fjells. Det er bra for oss som mennesker å være i fjellet. Men ja, det finnes ikke andre årsaker for å gjøre dette enn at det er kult og morsomt. Samtidig tenker jeg at det ikke finnes andre grunner til å leve enn at det er nettopp kult og moro.

Siste tur

Schirmer gjør ting i fjellet som de fleste vil kategorisere som ekstreme. Det går fort og det er ofte bratt. Veldig bratt. Snøskredproblematikk er en del av hverdagen. Ofte må marginale vurderinger tas. Da er det lite som skiller
suksess fra fiasko.

På slutten av oktoberdagen skulle de suse ned en ukomplisert snøflanke, før de dro hjem. En siste hyggelig tur før dagen var omme.

– Jeg ante virkelig fred og ingen fare, sier Schirmer om sekundene før han satte utfor.

Han smilte til kompisen Krister Kopala, følte enorm glede over endelig å være tilbake i vinterfjellet. Så staket de av gårde. Hentet fart til svingdansen som ventet.

Allerede i sving nummer to gikk det galt. 

Last ned 113-appen i dag

Sjokkgranat

På overflaten så alt så koselig ut, men under det innbydende snøteppet ventet taggete steiner som jafset tak i skiene. Skiene bråstoppet. Kroppen raste videre. Hodet var det neste som traff bakken. Det føltes som en eksplosjon. 

– I resten av fallet hadde jeg pipelyder i hodet, som om en sjokkgranat var avfyrt.

Kroppen snurret videre i salto-rotasjoner.

– Hver gang jeg traff bakken var det noe mer i kroppen som knakk, sier Schirmer.

På fjerde rotasjon stoppet ferden. Schirmer ble liggende i snøen.

– Jeg kjente at hånda var knekt. Den har jeg knekt så mange ganger at jeg vet hvordan det føles. Mer bekymret var jeg for blodet som rant fra øret. Blødde jeg inni hodet?

Kuldefaren

Schirmer ropte etter sin venn. Men Krister Kopala hadde ikke fått med seg kompisens fall. Tross alt opplevde Schirmer at ting hadde gått greit der han lå i den kalde snøen. Først da han reiste seg kjente han at noe var alvorlig galt.

Portrett av Nikolai Schirmer
Kan aktivitetene våre rettferdiggjøres? Det jeg gjør på ski er jo ren hedonisme, sier Nikolai Schirmer.

– Da jeg tråkket ned med foten var det ikke noe action der. Det var helt dødt. Da skjønte jeg at jeg måtte ha hjelp.

En av de største farene ved å slå seg til fjells er hypotermi. Altså faren for å bli for kald mens man venter på hjelp. Schirmer husket et tips fra en podcast: for å bremse nedkjøling er det viktig å ta i bruk vindsekken så fort som mulig. Venner fikk bygget en seng av sekker og liggeunderlag. Flere dunjakker kom i bruk. Slike forebyggende tiltak kan redde liv.

– At skadde pasienter blir kalde øker risikoen for økt sykelighet og økt dødelighet. En kald pasient blør for eksempel mer enn en varm pasient. Å bli kald kan være farlig, sier Ane Marthe Helland.

Hun er anestesilege ved Bærum sykehus og forsker i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Helland forteller at kroppene våre er bygget for å tåle kulde. Hvis ulykken rammer, prioriterer den blodforsyning til hodet og sentrale organer, mens blodforsyningen til blant annet armer og ben strupes for å minke varmetapet.

– Det fiffige er at kroppen kan produsere mye varme ved å skjelve. Slik utligner kroppen varmetapet til omgivelsene. Problemet ved mer alvorlig nedkjøling er at kroppen ikke lenger klarer å kompensere, og da kan systemene svikte, sier Helland. 

Anestesilegen er glad i friluftsliv til fjells, og er selv del av en forskergruppe hos Stiftelsen Norsk Luftambulanse som fordyper seg i fjellmedisin. Hypotermi er deres viktigste tema. Målet er å finne ut mer om hvordan pasienter kan få bedre behandling.

– Da jeg tråkket ned med foten var det ikke noe action der. Det var helt dødt. Da skjønte jeg at jeg måtte ha hjelp.

Nikolai Schirmer

Hjelpen kommer

I Lyngsalpene fant en venninne dekning på et høydedrag. Hun fikk ringt 113 og snart dundret et helikopter over fjellheimen. Luftambulansen fløy Schirmer til sykehus, der det viste seg at han hadde brudd i hånd og kinnbein, samt avrevet akilles. Blødningene fra ørene var heldigvis ikke alvorlig.

Nå vet Schirmer hvordan det er å treffe en stein med den delen av hodet som ikke har hjelm. Det er vondt, men går greit hvis du har flaks, holder deg varm og får hjelp tidsnok.

– Jeg vet ikke hvor mange steiner jeg har truffet på ski, men det er mange. Det har vært stein etter stein etter stein, men har alltid gått bra. Inntil denne dagen, sier Schirmer.

Han retter på skinnen han bærer rundt foten når vi møter ham i Oslo noen uker etter ulykken.  

–  Jeg har på en måte ventet på at dette skulle skje, men når det først skjedde var det ikke mens jeg gjorde noe dristig. Det var helt vanlig toppturaktivitet, slik så mange av oss bedriver.

Selv opplever Schirmer å ha vært skånet for fjellets farligste hendelser. 

– Det har vært mange dramatiske situasjoner, men de har alltid endt godt. Et dødt menneske har jeg aldri sett, og jeg har heller ikke mistet noen i min nærmeste sirkel, sier Schirmer.

I Chamonix kjenner han skikjørere som har mistet titalls venner i fjellet. 

– Når ting ender bra, sitter jeg igjen med en tilbakemelding fra fjellet om at jeg kan fortsette å gjøre de farlige tingene jeg gjør, for det går jo bra. Men jeg vet ikke hvor sunt dette er. Jeg har nok bare hatt flaks som har gått klar av de mest alvorlige situasjonene.

Todelt bilde av Nikolai Schirmer. Det ene fra hans perspektiv i luftambulansen. Det andre bildet er av et legehelikopter som flyr med redningsmann og Schirmer i underhengende tatt fra bakkeplan.
Profesjonell hjelp. Luftambulansen kom fra Tromsø for å redde Schirmer ned fra fjellet, og flyr ham deretter til operasjon på sykehuset i Tromsø. Foto: Nikolai Schirmer/Krister Kopala.

Ikke bare et problem til fjells

Hypotermi er ikke bare et problem til fjells. Også i urbane strøk er kunnskap om dette aktuelt.

– Skal et menneske som ligger i ro klare å beholde kroppstemperaturen uten mye klær som isolasjon, må lufttemperaturen være rundt 30°C. Når de fleste av oss har 22°C i hjemmene våre, tar det ikke lang tid før for eksempel eldre pasienter som faller og blir liggende på gulvet, blir farlig kalde, sier Ane Marthe Helland.

I det norske klimaet er tematikken ekstra aktuell.

– Veldig mange pasienter som skader seg er utsatt for hypotermi. Vi må finne ut hvor forbedringspotensialet i behandlingen ligger, slik at vi kan øke overlevelsen for pasientene, sier Helland.

En utfordring for helsevesenet har vært at det er vanskelig å forske på hypotermi. Dette fordi man ikke kan la være å varme opp kalde pasienter, og det er etiske problemstillinger knyttet til å kjøle ned friske forsøkspersoner. 

Dette er en av tingene Helland ønsker å undersøke i sitt forskningsarbeid for Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Håpet er å gi pasientene bedre behandling og større sjanse for overlevelse. På planen står forsøksprosjekter i kulderom hos forskningslaboratoriet SINTEF og ute i naturen.

Som fagperson synes hun hypotermi er noe av det mest spennende å jobbe med.

– Faglig sett er det et veldig spennende felt. Det inkluderer både prehospital akuttmedisin, feltarbeid, intensivmedisin og fysiologi, sier Helland.

Relaterte saker: