Jørgen (2) fikk feberkramper og slet med pusten:
– Utrolig betryggende at 113-sentralen kunne se ham med egne øyne

Familien Frogner Holm hadde nylig fått et nytt familiemedlem, Filip. I den anledning var Hermans mor var på besøk for å hjelpe til. Sammen dro de for å hente Jørgen i barnehagen. Toåringen lå og sov da de kom frem, og han var varm, veldig varm.

– Moren min bar Jørgen inn i huset, og hun kjente at kroppen hans ristet litt, forteller Herman.

Slet med pusten

Moren til Jørgen, Marthe (30), begynte å ta av sønnen klærne for å kjøle ham ned. Samtidig bestemte familien seg for å ringe legevakten. Mens de ventet på svar, begynte Jørgen å få feberkramper. Det begynte plutselig å rykke kraftig i armene og beina hans.

– Det så utrolig voldsomt ut, og jeg begynte å føle på desperasjonen over å ikke komme gjennom på telefonen, sier Marthe.

Kort tid senere begynte Jørgen i tillegg å slite med pusten. Da ble foreldrene enda reddere, og de bestemte seg for å ringe 113 i stedet.

– Vi har høy terskel for å ringe 113, men i denne situasjonen visste vi at det var det riktige å gjøre, forteller Herman.

Marthe legger til at de skjønte at det var feberkramper og visste at det var mest sannsynlig ufarlig.

– Jeg ble likevel redd da han startet å slite med pusten, og tenkte at det var best å ringe etter hjelp.

– Enkel å bruke

Etter å ha snakket med 113-sentralen i et par minutter sendte operatøren en SMS til foreldrene, slik at de kunne godkjenne at sentralen styrte kameraet på telefonen deres. På den måten kunne 113-operatøren se video av Jørgen.

– Det var veldig enkelt å gå over til å ha en videosamtale, forteller Herman.

113-operatøren ønsket å se på magen til Jørgen, for å se hvordan han pustet. I tillegg fikk Herman og Marthe noen råd om hva de burde se etter hos Jørgen.

– Det var utrolig betryggende at de kunne se på Jørgen, og gi råd ut ifra hva de selv så. Det gjorde at vi slapp å tenke så mye på om vi beskrev de riktige og viktige tingene, sier Marthe.

113-sentralen valgte å sende en ambulanse hjem til familien. Da ambulansen kom, ble de enig med legen om at de skulle ta med Jørgen til sykehuset for å ta noen prøver og planlegge oppfølgingen.

Fikk feberkramper igjen

Tankene om hva som kunne ha skjedd med Jørgen, og ikke minst hva som kan skje i fremtiden, kom først i etterkant.

– Spørsmål som «hva skal vi se etter?» og «hva skal vi gjøre om noe verre skjer en annen gang?» er selvfølgelig noe vi har tenkt mye på senere. Dette var en traumatisk opplevelse. Det er vondt som foreldre å se barnet sitt slik, og man vil gjøre alt for å unngå at det skal skje igjen, sier Marthe.

Bekymringen skulle vise seg å ikke være grunnløs. En natt i november, kun en måned senere, fikk Jørgen igjen feberkramper. Herman og Marthe ga ham febernedsettende medisin, men da det viste seg å ikke hjelpe bestemte de seg for å dra til legevakten. På vei inn til legen startet krampene. Også nå begynte Jørgen å slite med pusten.

– Siden dette var andre gang i løpet av kort tid Jørgen fikk feberkramper, bestemte legen at vi burde dra til sykehuset. De så på det som kompliserte feberkramper, forteller Marthe.

I dag viser Jørgen ingen tegn til at han husker noe fra de to hendelsene, og han har ikke hatt feberkramper siden.

– Jørgen har det veldig bra, og er like glad som alltid. Han har snakket mye om at han fikk kjøre ambulanse, som han syntes var veldig gøy. Jeg tror det er Marthe og jeg som har mest traumer fra hva som skjedde, ler Herman.

Etter å ha vært gjennom dette to ganger, føler de seg mer forberedt dersom noe liknende skulle skje igjen.

– Vi bekymrer oss litt mindre nå som vi vet hva vi skal gjøre og hva vi skal se etter. Og på grunn av den gode opplevelsen er det ikke like skummelt å ringe 113, sier Marthe.