– Hadde det ikke vært for dem ville jeg ikke ha vært her i dag
«Dette kommer til å bli min ende». Det var Tore Hammervoll (72) helt sikker på når båten hans veltet og han havnet i det kalde vannet. Han hadde ikke sett noen i de andre hyttene den dagen, og var sikker på at han var helt alene.
Tekst og foto: Karoline Lervik Sandvold og private bilder
Publisert: 09.07.2024
Tore Hammervoll (72) setter seg i robåten sin, rett utenfor hytta som ligger i Vikhammeren, en times tid utenfor Molde. Sola skinner, det er ingen andre rundt ham og vannet er blikkstille denne januardagen. En perfekt dag for å inspisere sjøbunnen med den fjernstyrte undervannsdronen sin.
– Jeg drev utover mot småbåthavna på hyttefeltet, og da jeg skulle løfte drona ombord, tippet hele jolla jeg satt i over ende, forteller han.
Tore har på seg en redningsvest som sørger for at han flyter opp til overflaten. På seg har han store støvler, tykk ullgenser og tykk jakke.
– Jeg hadde kledd meg for å holde varmen, ikke for å bade, sier han.
Når Tore kommer til seg selv igjen, som følge av kuldesjokket han opplever, er jolla allerede et godt stykke fra ham. Han selv er rundt 80 meter fra land. Han har ikke sett noen andre rundt hyttefeltet den dagen. Han er sikker på at han er helt alene. Tankene begynner å kverne: «Dette kommer til å bli min ende».
– Jeg kan ikke huske at jeg har ropt, men jeg må ha gjort det for etter hvert ser jeg noen løpe på brygga, forteller Tore.
Gikk en tur da de hørte rop
Tyske Marc og Arabella Neckermann har leid en hytte i Vikhammeren i flere år. De bor til vanlig i Sveits ved byen St. Gallen med sønnen Erik (11 mnd), men har forelsket seg i Norge og tilbringer stadig feriene sine på denne idylliske plassen.
For dem startet dagen som vanlig med en frokost sammen. Rundt kl. 11 spør Arabella om Marc vil være med på en liten gåtur sammen med henne og Erik.
De har ikke kommet langt fra hytta før de hører en lyd. Marc mener det kanskje er et dyr, men magefølelsen til Arabella sier noe annet. Hun husker at hun hadde sett en mann i en båt tidligere på dagen.
– En umiddelbar tanke var da at det kunne være mannen jeg hadde sett. At han kanskje trengte hjelp, forteller hun.
Det tar ikke lange tiden før de hører et nytt rop. Marc og Arabella titter nedover mot vannet og ser en båt som ligger over ende, langt fra land. Marc ser også en person i vannet.
Kajakken blir redningen
Han løper for å hente bilen ved hytta før de kjører ned til vannkanten. Marc hopper ut av bilen og haster mot bryggen, samtidig som han roper ut til Tore at de skal hjelpe ham.
– Jeg kunne ha svømt ut til Tore, men vi fant ut at den beste løsningen var å nå ut til ham ved å bruke kajakken vi har i båthuset.
Arabella setter ned Erik i båthuset slik at hun og Marc kan bære kajakken ut sammen.
– Med en gang vi fikk satt kajakken på vannet padlet jeg så raskt jeg kunne mot Tore. Samtidig tenkte jeg på hva jeg kom til å møte når jeg nådde bort til ham. Det var første gang jeg kjente på en type redsel og engstelse, forteller Marc.
«Ville Tore føle på panikken og ta tak i kajakken slik at Marc også ville falle i vannet?
Eller ville Tore være bevisstløs og hvordan skulle Marc da få han med inn til land?».
– Jeg kunne ha svømt ut til Tore, men vi fant ut at den beste løsningen var å nå ut til ham ved å bruke kajakken vi har i båthuset.
Vet du hva du gjør om noen drukner?
Skum rundt munnen
Når Marc nådde Tore var han bevisst, men svært medtatt. Han hadde også mye skum rundt munnen.
– Alt jeg tenkte på var at jeg må få han til land så raskt som overhodet mulig. Jeg spurte om han kunne ta tak i håndtaket på kajakken, og da nikket Tore, sier Marc.
Tore fikk presset fingrene sine rundt håndtaket med Marc sin hjelp. Marc tenkte da at det vanskeligste var unnagjort og at det å padle tilbake ville bli enkelt. Der tok han feil.
– Jeg padlet så fort jeg kunne. Jeg fikk blodsmak i munnen, men jeg følte at vi ikke beveget oss, og det gjorde vi heller ikke med en gang. Jeg var bekymret for Tore og var usikker på om han klarte å holde seg fast til vi kom oss til land, forteller Marc.
Omsider fikk han bevegelse i kajakken. Marc snakket hele tiden med Tore, fortalte ham at de snart var fremme og at han måtte holde ut litt til. Han tittet hele tiden bakover for å forsikre seg om at Tore fortsatt holdt seg fast.
Når de nådde bryggekanten hoppet Marc ut av kajakken og i vannet slik at han fikk dratt Tore opp. Han hadde allerede ligget i det kalde vannet i 15-20 minutter når Marc nådde ham. Leppene til Tore var blå, han var blek og det var ikke mye liv i ansiktet. Pusten hans var svært overfladisk. Sjansen for at Tore var farlig nedkjølt var stor. Hjertet hans kunne stoppe når som helst om ikke Marc fikk raskt varmen i Tore.
Marc satte i gang med å gni hendene opp og ned leggene hans, føttene, armene og ryggen. Hva som helst for at han skulle få tilbake varmen i kroppen hans.
Fikk varslet
I det sekundet Marc hoppet i kajakken visste Arabella at hun måtte ringe etter hjelp. Med sønnen Erik på armen ringer hun det første nummeret hun kan tenke på, 112.
– Jeg var så stresset. Jeg startet samtalen med å fortelle at jeg var i Norge, ler hun.
Hun fortsetter:
– Alle snakker så godt engelsk så de fikk overført meg til riktig nødsentral, 113, når jeg forklarte hva som hadde hendt.
Ha nødappen Hjelp 113 på mobilen din. Da har du alle nødnumrene på ett sted!
Kun fem minutter etter at hun hadde lagt på med nødsentralen kom ambulansen, brannvesenet og en sykepleier. Kroppstemperaturen til Tore var da på 32 grader. Det er helt på grensen av hva kroppen kan tåle. Etter å ha startet oppvarmingen og gitt han oksygen transporterte de han til ambulansen og kjørte han av gårde. Luftambulansen ventet på dem for å fly Tore til Molde sykehus.
På sykehuset ble det tatt CT, og Tore ble lagt på intensivavdelingen hvor han fikk intravenøst.
– Jeg hadde fått i meg mye sjøvann, så jeg kastet opp en del og fikk etter hvert lungebetennelse, noe legen fortalte meg ville skje. De ga meg antibiotika og holdt meg på sykehuset i fem dager før jeg fikk reise hjem, kan Tore fortelle.
Han legger til at han fikk beskjed om at det hadde vært helt på grensen til at han overlevde. Det var kun 4 grader i vannet den dagen. Om han hadde blitt liggende noe særlig lenger hadde det gått galt.
– Hadde det ikke vært for Marc og Arabella hadde jeg ikke vært her i dag, sier Tore.
Gjensynsglede
Etter at ambulansen tok med seg Tore dro Marc og Arabella tilbake til hytta. Senere kom politiet fra Molde for å høre hvordan det gikk med dem, og fortalte at de kunne få snakke med noen i Eidsvåg om de ønsket det. De poengterte også at de hadde gjort alt riktig når de reddet Tore opp av vannet.
– Det var utrolig godt å ha så mye god støtte fra lokalbefolkningen her. Vi er heldige som har fått venner som kom innom oss, forteller de.
Noen få dager etter at Tore ble skrevet ut av sykehuset oppsøkte han og kona Bodil, familien Neckermann. Det ble et rørende møte med mange tårer og klemmer.
– Jeg måtte takke dem for at de berget livet mitt! Jeg vet at de var også veldige spente på hvordan det stod til med meg, så det var utrolig hyggelig at vi fikk til før de skulle reise tilbake til Sveits, smiler Tore.
Med din støtte øker vi den lokale tryggheten overalt i Norge
- Raskere hjelp der du er
- Stille riktig diagnose raskest mulig
- Medisinsk behandling på skadestedet
