To kompiser. To nakkebrudd. To liv i behold.
Den lange veien tilbake
I 2019 gikk det ordentlig galt for studiekompisene Stian Skarsten og Ole Kristoffer Relling. I to ulike ulykker gikk begge gjennom nakkebrudd, og livet ble snudd på hodet. Veien tilbake til et meningsfylt liv har vært blytung for dem begge – og startet da 113 ble ringt.
Publisert: 07.04.2022
Tekst: Karoline L. Sandvold
Bilder: Privat
Stian Skarsten: – Jeg føler meg ikke lenger like låst til stolen
Stian Skarsten er ute og tester en ny sykkelløype med noen kompiser på Geilo. På veien ned ser han en trerot som han bestemmer seg for å fjerne, så ingen skal bli skadet. Han begynner å bremse da han plutselig vipper over sykkelen. Hjelmen og hodet tar støyten.
En i sykkelfølget ringer 113 med en gang. I heisen på vei opp så de luftambulansehelikoptret fly øst mot Oslo og Ullevål sykehus. Det er dette helikoptret som skal komme og hente Stian.
Ambulansen kommer etter 6-7 minutter. Luftambulansen lander ved siden av Stian 45 minutter senere.
– Takket være at de jeg var sammen med visste hva de skulle gjøre når ulykken skjedde, som å sikre området rundt meg, ikke ta av meg hjelmen og holde hodet mitt stabilt, er jeg her i dag. Det kunne nok ha gått mye verre, sier Stian.
Den dagen gjorde nakkebrudd Stian lam fra nakken og ned. Han hadde kun litt funksjon i høyre arm.
I dag, snart to år senere, trener han hardt for å kunne leve mer selvstendig.
For Stian handler det om de små tingene. Kle på seg selv, flytte på seg, legge seg når han vil, kunne ta toget eller dra på en konsert med noen uten at de må hjelpe ham underveis. Veien dit har vært – og er fortsatt – lang og krevende.
Last ned nødappen «Hjelp 113»
Appen er lastet ned 2 millioner ganger. Last den ned gratis, du også!
- Alle nødnumre på ett sted
- Koordinatene der du befinner deg
- Oversikt over hjertestartere i nærheten
Husk å aktivere appen etter nedlastning!
Behandling i Thailand
Mens Stian var på Sunnaas sykehus for rehabilitering etter ulykken, fant han informasjon om en operasjon som kunne gjennomføres for å for å få tilbake førligheten i deler av kroppen etter nakkebrudd. Det er et inngrep hvor det settes en stimulator i nakken og en nederst i ribbeina. Men han måtte til Thailand for å gjennomføre inngrepet. I Norge gjøres denne typen operasjon vanligvis kun for smertelindring for kreftpasienter.
– Det er dessverre fryktelig dyrt. Det kostet 1,6 millioner kun for det første oppholdet. I tillegg må jeg tilbake for rehabilitering og oppfølging, forteller Stian.
Da foreslo noen venner at han burde starte en innsamling. I april i fjor dro han til Thailand for å gjennomføre inngrepet.
Les også: Tre kompiser brakk nakken: – Jeg hørte et dypt knekk
Nå har han to batteripakker i kroppen.
– Jeg opplevde en stor bedring i muskelmasse og ikke minst evnene til å trene meg opp. Jeg var oppe og gikk med gåstol etter to uker, forteller Skarsten.
– Det var en utrolig lettelse å kunne bevege på føttene igjen, men jeg fikk likevel ikke den lykkefølelsen man skulle tro at jeg ville få.
Han humrer og beskriver sin egen gåstil som en «veldig lite vakker gange», og legger samtidig vekt på at det er fremgang og et steg i riktig retning. At han nå kan trene opp beina gjør mye med hans generelle helsetilstand. Blodtrykk, puls og autonome funksjoner i kroppen blir veldig mye bedre når han kan være litt i bevegelse.
– Det var en utrolig lettelse å kunne bevege på føttene igjen, men jeg fikk likevel ikke den lykkefølelsen jeg skulle tro at jeg ville få. Jeg hadde brukt så utrolig mye energi på å komme meg dit, og jeg hadde så stor tro på at det ville fungere i utgangspunktet, forteller han.
Byttet ut den elektriske rullestolen
Etter operasjonen har Stian kommet seg ut av den elektriske rullestolen og over i en manuell rullestol. Han kan nå bruke armene i større grad, og med hjelp klarer han å flytte beina.
– Jeg føler meg ikke lenger like låst til stolen. Og det har vært med på å endre hvordan jeg tenker på livet. Til sammenligning fra i fjor, er det stor forskjell, sier han.
Til høsten skal Stian tilbake til Thailand for videre behandling.
– Jeg føler meg ikke lenger like låst til stolen. Og det har vært med på å endre hvordan jeg tenker på livet.
Målet er å være i mer aktivitet
Lenge ønsket han å prøve seg på sitski. I vinter ble det en realitet. Dette er alpinutstyr som gjør det mulig for sittende utøvere å kjøre ski. Nå har en også bestilt seg en sykkel.
– Jeg ønsker å kunne være mer ute og være i aktivitet, tilpasset meg og min situasjon. Det hjelper både kroppen og hodet.
Ole Kristoffer Relling: – På grunn av nakkebruddet får jeg ikke vært den pappaen jeg har lyst til å være.
I 2019 var Ole Kristoffer Relling på lekeland med sønnen sin, i tillegg til en kompis og hans barn. Han skulle hjelpe sønnen på to år opp en trapp, og klatret derfor etter ham. Ole Kristoffer så ikke bommen over seg, og dunket hodet i den. Så faller han.
Takket være kompisen, som er snarrådig, blir 113 ringt umiddelbart. Ambulansen er der etter kort tid. Da begynner den lange kampen tilbake.
De neste fem månedene ligger han på Haukeland universitetssykehus med konstatert ryggmargsskade. Det tok 2-3 måneder før han fikk tilbake følelsen i føtter og tær etter nakkebruddet. Da begynte den lange perioden med opptrening.
– Jeg mistet så mye av muskulaturen. Jeg kan ikke løpe eller hoppe lenger, og balansen og koordinasjonen er fortsatt dårlig, sier Ole Kristoffer.
Nakken full av titan
Han forteller at det har vært mange timer med banning, grining, frustrasjon og usikkerhet.
– Det handler om å ta små steg hele tiden, og det er noe av utfordringen. Når man ser fremgang, som da jeg begynte å få tilbake funksjonen i beina, skjedde det så mye på en gang. Og med det kommer motivasjonen og håpet. Men så stopper det opp litt. Det er en bølgedal som både er fysisk slitsom og mentalt vanskelig.
I september var han gjennom en ny operasjon, på grunn av svak muskulatur i nakken. Ole Kristoffer fikk prolaps, og som et resultat mistet han både styrke og følelse i armene. Da ble han hasteinnlagt på Haukeland universitetssykehus. Der avstivet de nakken hans enda mer, noe som har ført til at han har nakken full av titan.
– Jeg er fortsatt stiv i nakken og smertene er ikke forsvunnet, men det er blitt bedre enn det var.
«Pappa har au au i nakken»
I dag er sønnen hans fire år, og veldig stolt over at han løper fortere enn pappa. Ole Kristoffer forteller at sønnen forstår at han har vært i en ulykke og har fått en skade i nakken.
– Han sier at «pappa har au-au i nakken», forteller han.
– På grunn av skaden får jeg ikke vært den pappaen jeg har lyst til å være. Jeg må hele tiden tilpasse hva vi gjør for at jeg kan være med.
Vanskelig å finne riktig behandling etter nakkebruddet
Mentalt har det vært tungt. Ole Kristoffer har vært lagt inn på psykiatrisk avdeling, og går fortsatt til psykolog.
– Jeg ser oppegående ut, og det går jo ikke an å se at jeg har problemer med det indre. Det har derfor vært en kamp for å finne riktig behandling for det jeg har vært gjennom, og jeg leter fortsatt, sier Relling.
I dag jobber han 20 prosent i et kommunikasjonsselskap i Bergen. Han håper han snart kan jobbe mer:
– Jeg føler det hjelper å dra på jobb, men jeg har ikke den samme arbeidskapasiteten som tidligere. Det kan av og til være vanskelig å erkjenne.
– Vil gå turer igjen
I likhet med Stian, har Ole Kristoffer satt noen mål for fremtiden, både store og små:
– Først og fremst har jeg veldig lyst til å kunne gå de hverdagslige turene jeg pleide å gjøre i fjellene rundt Bergen. Nå går jeg til Fløyen, men det er fryktelig kjedelig, ler han.
– Det store målet er å gå opp Kilimanjaro, men vi får se hva fremtiden bringer. Jeg er jo en evig pasient.
