«Å ringe 113 er den beste beslutningen jeg har tatt»
En tur alene på fjellet ble plutselig en kamp for livet. Valget Ole Eivind Henden tok underveis var avgjørende for utfallet.
Tekst: Lasse Lønnebotn / Foto: Thomas T. Kleiven
Publisert: 09.02.2024
– Vi har et alvorlig hjerteinfarkt her.
Det var de første ordene Ole Eivind Henden (50) hørte da han våknet. Ved siden av ham sto en sykepleier og avventet kommando, flere andre kom til og stemningen var hektisk. Han skjønte at noe alvorlig hadde skjedd. Da han hørte legens beskjed om hjerteinfarkt, gikk virkeligheten opp for ham: «Det er faktisk meg de snakker om».
Det var mandag 31. juli 2023, og han befant seg i et legehelikopter som hadde flydd ham fra toppen av Melshornet i Hareid kommune og til luftambulansens base ved Ålesund sykehus. En halvtimes tid tidligere hadde Henden ringt 113, fordi han var kortpustet og følte seg uvel.
– Hadde hjertet mitt stanset før helikopteret kom, hadde jeg vært død. Å ringe 113 er den beste beslutningen jeg har tatt.
Da helikopteret landet på fjellet, gikk han om bord for egen maskin. Han ble lagt på en båre og tatt hånd om av legen Siri Hjertnes og redningsmannen Rune Millerjord. Alt gikk rolig for seg, det var ingen dramatikk.
– Underveis på flyturen merket jeg at jeg ble trøtt og opplevde at jeg sovnet, sier Henden.
Det var da hjertet hans stanset, rett etter at de landet på helikopterplattformen i Ålesund. Millerjord startet manuell hjertekompresjon, Hjertnes klargjorde hjertestarteren. Medisinsk personell rykket ut for å bistå.
En mann med tilsynelatende god helse var i ferd med å dø.
– Omtrent her vi er nå, kjente jeg det først. Jeg hadde vondt i den venstre armen, men tenkte at det bare var noe muskulært.
Følte seg fin
Fire måneder senere: Ole Eivind Henden er tilbake der det skjedde. For første gang siden den julidagen går han opp stien til Melshornet (668 moh.), forbi busk og kratt, oppover og oppover. Våt snø har lagt seg over tørr mark, den varme luften er avløst av kulde. Ellers er fjellet det samme. Med sterke, solide steg klyver han opp, meter for meter. Akkurat som han gjorde den julidagen i sommer.
– Jeg husker at jeg følte meg fin og at jeg bare skulle på en enkel ettermiddagstur. Jeg skulle gå en times tid mot en topp jeg har vært på mange ganger før, sier Henden, som jobber som redaksjonssjef i NRK.
Denne novemberdagen stanser han ved et platå. Han betrakter utsikten, beundrer den sunnmørske fjorden og fjelltoppene i horisonten.
Siden ble alt gradvis verre. Pusten ble tyngre, og han klarte ikke å holde tempoet oppe. Kroppen fungerte ikke som den pleide, all energi var borte. Tilbake var bare et stigende ubehag i brystet. Like før toppen innså han at noe var galt. «Det jeg kjenner nå er så vondt og spesielt at det kan være noe alvorlig», tenkte han.
– Jeg tenkte ikke at det kunne være hjerteinfarkt. Men jeg skjønte at jeg ikke skulle gå ned igjen eller gjøre noe overilt. Det var en verkende følelse i brystkassen. Det satt som en klo rundt brystet.
Blikket er ikke til å misforstå.
– Da flommet en ubehagelig følelse gjennom meg.
Tok et valg
Han tok en pause og håpet at ubehaget skulle gi seg. Hodet jobbet på høygir de siste minuttene mot toppen: «Hva gjør jeg nå?»
Kort tid etter bestemte han seg: «Jeg må ringe etter hjelp. Skal jeg være sikker på å komme ned herfra i live, er det eneste løsning». Han tok opp telefonen og ringte 113, fortalte hvor han var og hvordan han hadde det. 25 minutter senere så han et helikopter nærme seg.
– Jeg vinket fra steinen jeg satt på, og da de landet, gikk jeg sammen med dem bort til helikopteret og ble lagt på en båre. Da kunne jeg slappe av.
Rørende gjensyn
Luftambulansens base i Ålesund, 29. november 2023: Henden går opp trappen og møter legen og redningsmannen igjen, for første gang siden hjertestansen. De klemmer og smiler.
– Hei, godt å se dere, sier Henden, tydelig rørt.
Han overrekker blomster og gaver.
– Ja, vi har tenkt mye på deg. Du ser mye bedre ut nå, sier anestesilege Siri Hjertnes og smiler.
– Jeg er kommet for å si takk. Uten dere ville en datter, sønn og kone ha sittet igjen alene. Det tenkte jeg den dagen: at jeg nå kan ødelegge ungdomstiden til mine barn, sier Henden.
De setter seg i en sofa. I vinduet utenfor ser vi mot helikopterplattformen der dramaet utspant seg, der Hendens hjerte stanset. Henden forteller at det siste han husker er at han ble lagt på båre i helikopteret.
– Vi satte på deg EKG-registrering og defibrillator-pads, for jeg syntes du så dårlig ut. Derfor ville jeg egentlig fly rett til hjerteavdelingen i Bergen, og ikke via Ålesund. Men jeg avtalte med medisinsk lege i Ålesund at vi skulle ta en vurdering der først. Og det var fem minutters flytur dit, sier Hjertnes.
Hun ser på Henden og spør:
– Hadde du merket noe uvanlig i tida før, for eksempel under fysisk aktivitet?
– Nei, men jeg hadde litt verk i en arm noen ganger og litt svimmelhet. Men den dagen følte jeg meg frisk og fin, svarer han.
– Rett før landing ble du dårligere. Og et par minutter etter at vi landet, stanset hjertet ditt, forteller Hjertnes.
Hvert minutt teller
Henden holder nesten pusten mens han lytter. Hjertnes forteller at redningsmann Millerjord startet med hjertekompresjoner umiddelbart, og at hun selv ga brystkassen ett støt med hjertestarteren. Så enda ett.
– På det andre støtet slo hjertet ditt igjen. I mellomtiden hadde hele stansteamet kommet ut.
Intensivsykepleier, mottakssykepleier, anestesilege – alle måtte ut og hjelpe til.
Hjertet slo igjen, men det måtte tas en rask beslutning om hvor du skulle fraktes videre. Proppen som blokkerte tilgangen av oksygen til hjertet måtte fjernes ved PCI (metoden for å åpne tette partier i hjertets kransårer), og på sykehuset i Ålesund finnes ikke denne ekspertisen.
– Trondheim er nærmest, men værkameraene viste at det var overskyet og vind. Vi ville spare kanskje fem minutter på å dra til Bergen, derfor valgte vi det. I sånne tilfeller teller hvert minutt, forteller Hjertnes.
Fra Henden landet på Haukeland universitetssjukehus til inngrepet var over, gikk det bare 14 minutter. Hele den tiden var han ved bevissthet. De gikk inn i kroppen med en tynn slange.
– Legen sa at «nå vil det krible litt, for nå er vi der vi skal være». Så var det som et sug, så var proppen borte. Jeg merket det med en gang. Jeg pustet lettere – på sekundet.
Hverken gener eller livsstil kunne forklare hvorfor han hadde fått akutt hjerteinfarkt, en hendelse som skjer med nesten 14 000 nordmenn hvert år. Etterpå sa legen til Henden:
– Du har hatt uflaks. Det er den beste forklaringen på hvorfor dette skjedde med deg.
Ole Eivind Henden: – Ikke vent og se
Tilbake på Melshornet denne novemberdagen. Henden går med sterke steg opp fjellsiden. Ingen kortpustethet, ingen frykt.
– Det er rart å være tilbake her hvor livet kunne tatt slutt. Men det er også en god følelse. Det fungerer som terapi, sier han.
– Mange hadde kanskje ventet med å ringe 113, hvorfor ringte du på det tidspunktet?
– Jeg drev med fallskjermhopping i studietiden, og da lærte jeg at hvis du er i tvil om hovedskjermen fungerer, skal du ikke bruke tid. Da må du bruke reserveskjermen. Det er et uttrykk som heter: «Ikke vent og se, ring 113».
Han svelger.
– Hadde hjertet mitt stanset før helikopteret kom, hadde jeg vært død. Å ringe 113 er den beste beslutningen jeg har tatt.
Sammen med andre pasienter er han nå med i en treningsgruppe tre ganger i uken. Den beste medisinen, ifølge legene, er intensiv trening med høy puls. Det reduserer risikoen for nye infarkt betydelig.
– Jeg tenker på den dagen ofte. Og vet at noe alvorlig kan skje igjen. Det er en usikkerhet jeg må leve med.
