Min hjertesak: Bedre samarbeid i helsesektoren
25 år som luftambulanselege og møter med noen av verdens største katastofer har gjort klinikkleder Sindre Mellesmo sikker på én ting: Vi har utrolig mye ressurser i helse-Norge, men vi må finne ut hvordan vi kan utnytte dem bedre.
Tekst: Hanna Norberg / Foto: Thomas T. Kleiven
Min hjertesak
Sindre Mellesmo er anestesilege og leder for prehospital klinikk ved Oslo Universitetssykehus. Mellesmo har jobbet som luftambulanselege i 25 år, og har også vært sjeflege i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Hans hjertesak er å finne ut hvordan aktørene i helsesektoren kan samarbeide bedre. Med lange avstander i distrikts-Norge, stadig flere sykdommer vi kan behandle og stadig høyere gjennomsnittsalder i befolkningen, er vi nødt til å utnytte ressursene mye bedre enn det vi gjør i dag.
Bakgrunn
Vi lever stadig lenger og overlever stadig flere sykdommer. Det er positivt, mener Sindre Mellesmo, men det er også en utfordring. Vi får stadig flere eldre, vi får stadig flere pasienter med et komplekst sykdomsbilde – og det vil fortsatt være store geografiske avstander i Norge. Helseminister Bent Høie har sagt at hvis vi ikke endrer måten helsevesenet jobber på, må halvparten av alle nye arbeidstagere bli helsearbeidere innen 2040. Det går ikke, påpeker Mellesmo. Dersom flest mulig innbyggere skal få en best mulig tjeneste, uavhengig av hvor i landet de bor, må vi organisere helsevesenet annerledes.
Vi står overfor store utfordringer de neste årene, men mulighetene er fantastiske.
Sindre Mellesmo, anestesilege
Begynnelsen
– Jeg begynte å jobbe som luftambulanselege ved helikopterbasen i Lørenskog i 1989. I løpet av disse 25 årene har jeg jobbet i store deler av Norge, og mest på basene på Lørenskog, Ål, Dombås, i Bergen og Brønnøysund. Det har skjedd en enorm utvikling i helsevesenet på disse årene.
Sindre Mellesmo har også lang fartstid fra utenlandsoperasjoner, blant annet på oppdrag med Forsvaret i Libanon, Irak og på Balkan.
Han har også ledet medisinske team i store katastrofer, som tsunamien i Sørøst-Asia og ebola-epidemien i Sierra Leone.
– Det har vært veldig bevisstgjørende å få innblikk i kulturer der innbyggerne ikke er like heldig stilt som oss, og det har fått meg til å se på organiseringen våre egne helsetjenester med et kritisk blikk. Når vi har så store ressurser, hvorfor har vi ikke kommet lenger?
Den lange fartstiden fra legehelikoptret har også lært ham noe.
– Noe av det viktigste jeg har erfart er at vi ikke kan gjøre jobben alene. Vi rykker ut med helikopter, vi har spisskompetanse og spesialutstyr. Men vår rolle er bare en del av løsningen. For pasienten kan det være minst like avgjørende at noen har startet med enkle tiltak før vi rekker frem. Hva skal vi med spisskompetanse hvis en pasient har blokkerte luftveier og ingen har utført enkle, livreddende tiltak?
Drivkraften
– Morfaren min fikk slag hjemme på sofaen i Trøndelag en gang på 1970-tallet. Det var et åpenbart slag og familien ringte distriktslegen. Han kom etter kontortid. Da konstaterte han at det var et slag og at morfar måtte på sykehus. Først neste dag kom det en sykebil og hentet ham.
Utviklingen siden har vært enorm, påpeker Mellesmo.
– I dag vet vi at to millioner hjerneceller dør hvert eneste minutt etter et slag. Hvis du blir behandlet innen få timer kan du i mange tilfeller gå ut døra neste dag, som om ingenting har skjedd. Vi har fantastiske muligheter og store ressurser, men da må vi også vite at vi bruker dem riktig.
Mellesmo mener noe av løsningen er bedre samarbeid.
– Jeg har mange hjertesaker, men den viktigste er at vi må bruke ressursene våre best mulig, sånn at vi kan løse samfunnsoppdraget vårt – og det er at flest mulig innbyggere skal få en best mulig helsetjeneste, uavhengig av hvor i landet de bor. Da kan ikke enhetene i helesevesenet sitte på hver sin tue og tenke at oppgavefordelingen er ferdig løst.
Hvis flest mulig innbyggere skal få en best mulig helsetjeneste, kan ikke enhetene i helsevesenet sitte på hver sin tue og tenke at oppgavefordelingen er ferdig løst.
Sindre Mellesmo, anestesilege
Dagens organisering av helsetjenestene er i for stor grad basert på tradisjon og kvalifisert synsing, mener Mellesmo. Vi må ha mer fakta på bordet for å vite hvordan vi skal bruke ressursene, til hva og når.
– Som leder for den prehospitale klinikken ved Oslo universitetssykehus har jeg ansvaret for luftambulanse, ambulanse, 113-sentralen og pasientreiser. Mitt personell skal finne den beste løsningen for deg som pasient, men hva er egentlig den beste løsningen?
Veien videre
Det er ikke sikkert helsevesenet er organisert på en best mulig måte i dag, mener Mellesmo. For hvem skal egentlig komme og hjelpe oss når det oppstår noe akutt? Hva skal de kunne? Hvor skal pasienten behandles?
– Jeg vet ikke hvor mange ganger ambulansearbeidere har sagt til meg at «vi var ute hos pasienten, det sto ikke så ille til, hvorfor var ikke hjemmesykepleien eller fastlegen der, en som kjenner pasienten?». Nei, de blir ikke varslet. I dag har de mer enn nok av andre arbeidsoppgaver, men vi bør vurdere om oppgavefordelingen kan løses annerledes og om samarbeidet kan forbedres.
Klinikklederen etterlyser mer forskning på feltet – og han har allerede gjort noe med det selv. For fire år siden var den tidligere sjeflegen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse med på å starte opp forskningsprosjektet NorAir Capture. Systemet registrerer hva som skjer med en pasient fra 113-samtalen starter og nødetatene blir alarmert, til pasienten har vært gjennom behandling, sykehusopphold og rehabilitering. Det kan fortelle hvor i behandlingskjeden noe gikk galt – og om hva som faktisk fungerer. Dersom organiseringen av helsetjenestene skal endres, er vi avhengig av å fylle både kunnskapshullene og beredskapshullene, mener Sindre Mellesmo:
– Vi må få til et mye bedre samarbeid mellom aktørene, særlig mellom kommunale helsetjenester som legevakt, fastleger og hjemmesykepleie, og spesialisthelsetjenester som ambulanse, luftambulanse og sykehus. Vi står overfor store utfordringer de neste årene, men mulighetene er fantastiske.
