Skip to main content
Hans Morten Lossius er generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse og professor i akuttmedisin

Min hjertesak: Akuttmedisinsk spisskompetanse ut til pasienten

– Vi må få den akuttmedisinske spisskompetansen ut av treskoa, ut av de store, prestisjefylte sykehusbyggene, og ut til pasientene, sier Hans Morten Lossius, generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

Bakgrunn

Norsk Luftambulanse er historien om nytenkende ildsjeler som kjemper for å utvikle den prehospitale helsetjenesten i Norge, altså den akuttmedisinske hjelpen som gis utenfor sykehuset. Målet er ikke bare å frakte pasienten til sykehus, men å starte den riktige behandlingen så raskt som mulig der pasienten befinner seg – og der effekten av behandling er størst.

En kritisk syk eller skadet pasient har størst effekt av behandlingen som gis den første timen

Hans Morten Lossius, generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Begynnelsen

Hans Morten Lossius er ung kommunelege i Lakselv i Finnmark på 1980-tallet, og må se en ung mann dø foran seg. Været er for dårlig, veien til sykehuset for lang, hjerteinfarktet for kraftig – og verken utstyr eller akuttmedisinsk spisskompetanse er tilgjengelig. Litt senere gjentar historien seg. En fisker er hardt skadet ute på båten, og kunne blitt reddet med riktig akuttmedisinsk kompetanse og utstyr. Men Lossius mangler begge deler, og mister pasienten.

Hans Morten Lossius var ung kommunelege i Lakselv i Finnmark på 1980-tallet, og måtte se en ung mann dø foran seg. I dag kjemper han hver dag for at helsevesenet må behandle folk der de er, ikke bare der legene har sin arbeids­plass.
Hans Morten Lossius var ung kommunelege i Lakselv i Finnmark på 1980-tallet, og måtte se en ung mann dø foran seg. I dag kjemper han hver dag for at helsevesenet må behandle folk der de er, ikke bare der legene har sin arbeids­plass.

– Der så jeg et stort paradoks i praksis: En kritisk syk pasient vil ha klart størst effekt av å bli behandlet så tidlig som mulig. Men helsevesenet er organisert slik at de første pasienten møter, er dem med lavest akuttmedisinsk kompetanse. Dette vil vi snu, slik vi nå gjør det med hjerneslag. Den viktigste behandlingen mot hjerneslag får du inne i de store sykehusene, som i snitt ligger 4,5 timer fra der hjerneslaget starter. Er vi heldige, kan vi klare å behandle 20 prosent av disse hjerneslagene der. Men behandlingen vil kun ha effekt på hver 15. pasient, fordi behandlingen starter altfor sent! For noen år siden var det utenkelig å CT-scanne hjernen og starte behandling ute i ambulansen. Nå gjør vi det, i vårt eget prosjekt i Østfold, og det virker.

– Men med dagens etablerte system ofrer vi dem som ikke rekker fram i tide, fordi vi skal ha så innmari flinke folk sentralt. Etter at jeg innså dette, har jeg brukt yrkeslivet mitt på å motarbeide dette systemet av alle krefter.

Drivkraften

– Det å få den riktige akuttbehandlingen der ute hvor pasienten er, det er mitt kall! Og motivasjonen min er vissheten om at det nytter å kjempe. Vi klarer å forandre systemer, så lenge vi holder ut og jobber hardt for å skaffe oss kunnskapen, gjøre jobben og få fram resultatene som trengs. Det er håpløst å se at de nasjonale kvalitetsmålene som tar tiden på hvor raskt en pasient får behandling, starter stoppeklokka først når pasienten er inne på sykehuset. De måler kun oppløpssiden, ikke den lange veien som pasienten har måttet reise. Det gir lite mening for en syk eller skadet kropp, som ikke bryr seg om hvor sykehusveggen befinner seg.

Veien videre

– I tida som kommer må spesialisthelsetjenesten ta ansvar for pasienten fra første sekund, ikke fra det sekundet hvor pasienten omsider kommer seg innenfor sykehusveggene. Luftambulansetjenesten er et unikt, nasjonalt verktøy for å oppnå dette. Det er ikke en enkel påstand, dette er dokumentert blant annet i min doktorgradsavhandling som viser at den store effekten ligger i å flytte behandlingen ut til pasienten, ikke i å flytte pasienten inn til behandlingen. Dette er hva jeg vil jobbe og kjempe for i årene som kommer. Og da er det to ting til jeg vil ha på agendaen:

– Det ene er å få ned responstiden, noe som vil kreve flytting og nybygging av helikopterbaser. Der går de politiske prosessene for sakte, så vi tar grep selv og kartlegger dagens behov og operasjonsmønster gjennom forskning og utvikling. Da kan vi komme med et begrunnet argument for hvor den nye, offisielle basen bør plasseres når helsemyndighetene er klare.

Spesialisthelsetjenesten må ta ansvar for pasienten fra første sekund, ikke fra det sekundet hvor pasienten omsider kommer seg innenfor sykehusveggene

Hans Morten Lossius, generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse

– En annen ting jeg vil jobbe for, er å sentralisere den medisinske styringen av luftambulansetjenesten. I dag er det 12 helseforetak som har ansvar for hver sin base rundt i Norge. Noen ledes dermed fra små regionsykehus, andre fra store universitetssykehus med helt andre ressurser. For å sikre at hele landet får lik medisinsk kvalitet på denne nasjonale spesialisthelsetjenesten, bør det ansvaret legges til én sentral instans – slik det gjøres med brannskader på Haukeland.