Skip to main content
Portrett luftambulansepilot Erik Normann

Min hjertesak: Trygge helikopterturer uavhengig av været

Vendepunktet kom første gangen han måtte snu på et oppdrag. I dag vil luftambulansepilot Erik Normann utvikle teknologi og nye løsninger som gjør at helikoptrene kan fly trygt videre i værforhold som gjør det umulig å fly.

Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

Bakgrunn

Når Ola Nordmann skal på ferie, så er det 99 prosent sjanse for at flyet kommer fram uten forsinkelser, fordi det skal til lavtliggende, oversiktlige flyplasser fulle av navigasjonshjelp. Men når en luftambulanse skal ut på oppdrag for å redde liv, har den bare 90 prosent sjanse for å komme fram, oftest på grunn av værforhold som skyer og tåke i krevende terreng. Dette tallet er likevel høyere enn noensinne, fordi Stiftelsen Norsk Luftambulanse har drevet forskning og utvikling i 40 år og kommet opp med en rekke nye løsninger. Men det legges fremdeles ned en stor innsats for å bedre flysikkerheten i krevende forhold.

– Skal du overleve i dette faget, må du sette en grense slik at du ikke utsetter de som skal hjelpe for en uakseptabel risiko

Erik Normann, flyger i Norsk Luftambulanse

Begynnelsen

– Det er to begynnelser i historien om min hjertesak. Først må vi tilbake til da jeg var 16 år og frivillig i Norsk Folkehjelp hjemme i Sørreisa, der jeg vokste opp. En dag fikk vi i oppdrag å bli med for å hente en som var rammet av vådeskudd. Vi tok oss av ham som best vi kunne, helt til helikoptret landet og vi bar ham inn. Da maskinen lettet og fløy av gårde mot nærmeste sykehus, innså jeg hvor urkult dette var. For en fantastisk måte å jobbe på! Da kom tanken: Kan jeg også bli flyger? Jeg var ikke spesielt militært anlagt, så jeg dro til USA og tok sivil helikopterutdannelse. Målet var å komme hjem og fly luftambulanse. Slik ble det, jeg begynte i Norsk Luftambulanse i 2001, ti år etter at jeg ble uteksaminert. Du blir ikke luftambulansepilot uten solid erfaring. Men så kom det andre vendepunktet. Det første oppdraget jeg måtte snu på.

Erik Normann, flyger i Norsk Luftambulanse, glemmer aldri det første oppdraget han måtte avbryte på grunn av dårlig vær.

– Jeg drives veldig av det jeg ser at jeg kan gjøre noe med, og som virker meningsfylt å kjempe for.

Erik Normann, flyger i Norsk Luftambulanse, glemmer aldri det første oppdraget han måtte avbryte på grunn av dårlig vær.

– Hva skjedde?

– Jeg husker det veldig godt. Vi møtte noen snøbyger med et gammelt helikopter, uten nattbriller, i bekmørke. Da måtte jeg bare si til crewet at nå må vi snu, det er ikke trygt å fortsette. Skal du overleve i dette faget, må du sette en grense slik at du ikke utsetter de som skal hjelpe for en uakseptabel risiko. Men jeg tenkte også at dette oppdraget kunne vi gjennomført, om vi bare hadde bedre utstyr. Dét kjente jeg en sterk lyst til å ta tak i.

Drivkraften

– Jeg drives veldig av det jeg ser at jeg kan gjøre noe med, og som virker meningsfylt å kjempe for. Min oppgave som fagsjef er å sørge for at vi overvinner stadig flere hindringer på vår vei ut for å redde noens liv. Et viktig mål er for eksempel at dårlig sikt en dag ikke lenger skal hindre oss. Vi har overvunnet så mange andre hindre de siste tjue åra, og vi har ikke tenkt å gi oss, selv om vi ofte stanger hodet i et utdatert regelverk.

– Men vi har kommet langt. Vi har utviklet en rekke GPS-baserte innflygingsruter til sykehus over hele landet, som lar oss fly selv i skyet vær. Vi har utplassert værkameraer over hele landet, som gir oss informasjon om flyforholdene vi ikke hadde før. Nå tør jeg nesten ikke tenke på hva som ville skje om noen skrudde av disse løsningene. Motivasjonen er at vi i framtida skal tenke slik om det som er umulig i dag.

Støtt oss med en gave

Ved å gi en gave støtter du arbeidet med å forsette utviklingen av nye værkameraer slik at luftambulansen kan nå alle pasienter – uansett vær.

Veien videre

– Mange år med hardt arbeid har gitt Norsk Luftambulanse en veldig spennende posisjon hos helikopterprodusentene. De har lagt merke til hva vi selv har utviklet av systemer, de ser hvordan vi jobber – og derfor stoler de på oss. Nå blir vi invitert inn i de lukkede laboratoriene hvor framtidas helikoptre står som modeller i papp og isopor, fordi de vil høre våre tanker om det som skal ut på markedet om ti år. Det er ikke bare hyggelig og spennende, det gir oss også muligheten til å få fram enda bedre løsninger som lar oss hjelpe enda flere pasienter i framtida.

– Selv om vi har utviklet revolusjonerende løsninger som gjør det mulig å fly i forhold som før var umulige, gir vi oss ikke. Tåke og ising er de neste punktene på lista over utfordringer vi må overvinne

Erik Normann, flyger i Norsk Luftambulanse

– Sikt i skyer og tåke er én ting. Is på rotorblader er en annen oppgave vi må løse. De store helikoptrene som flyr til plattformene i Nordsjøen løser det ved å kjøre store mengder strøm ut i bladene, i kostbare løsninger som oljebransjen er villige til å betale for. Men systemet veier i dag like mye som to voksne passasjerer. Vi har gjort tester, men det blir altfor tungt, dyrt og dårlig på våre ambulansehelikoptre. Vi løser det ved å velge ruter hvor vi kan fly i lavere høyder, men en dag skal vi fikse dette problemet også. Det er jeg sikker på.

Men per i dag er det umulig?

– Tja. Vi kjørte bil på månen i 1970, og per i dag er det også umulig. Men den gangen var det en ekstrem vilje til å gjøre det og betale hva det enn måtte koste. Så ingenting er umulig, det er min holdning.