Generalsekretær Stephen Sollid: Alltid på farten
Stephen J.M. Sollid (52) står opp grytidlig for å rekke alt han skal. Men hva har egentlig stiftelsens nye generalsekretær planer om å gjennomføre?
Tekst Rolf Magnus W. Sæther / Foto Thomas T. Kleiven
Publisert: 30.09.2024
Hver ukedag klokka 06.45 står de samme fem-seks personene på perrongen. De utveksler sjelden noen ord før de subber inn på pendlertoget til Oslo.
– Jeg velger det samme setet i den samme vogna hver gang og vet nøyaktig hvor jeg må stå på perrongen for å sikre meg favorittplassen når toget kommer. Jeg er nok et
vanedyr, sier Stephen J.M. Sollid, nybakt generalsekretær i stiftelsen.
Gjøvikbanen bruker et par timer gjennom Nordmarka og inn til sentrum. Senere på dagen skal han ta samme turen tilbake.
Etter tiltredelsen er det blitt mye reising både i inn- og utland. En uke kjørte elbilen over 1700 kilometer. Da fartet han på kryss og tvers, mellom treningssamlinger i Ål, Lom og Flekkefjord. De dagene han ikke er på reisefot, pendler han mellom hovedkontoret i Oslo og hjemmet på Gjøvik – to timer hver vei.
– Hvordan orker du?
– Nei, det lurer jeg på sjøl. Det er en blanding av motivasjon – jeg liker å møte folk og se hva de gjør – og ansvarsfølelse. Som generalsekretær for en stor organisasjon har jeg en forpliktelse til å være med. Jeg kan alltids gjemme meg bort på kontoret eller hjemme, men da blir jeg ingen god leder, slår han fast.
Bamsekirurg
Han ville egentlig ikke bli lege. Født i Narvik, oppvokst i Tromsø. Som 12-åring flyttet familien til Stavanger der faren jobbet som kirurg.
– Far hadde med instrumenter og kirurgisk sytråd hjem. Jeg tok på legefrakk og skar opp bamsene mine og sydde dem sammen igjen. Den rosa panteren fikk amputert beina. Men det var pilot jeg ønsket å bli.
Etter hvert ble det sommerjobber som kjøkkenassistent, og deretter portør, på sykehuset. Kanskje var ikke en jobb i helsevesenet så ille likevel? Den unge Stephen hadde en sterk fascinasjon for kroppens sammensetning.
Dermed endte han opp på medisinstudiet i tyske Lübeck.
Kult med helikopter
Tilfeldigheter gjorde at han ble luftambulanselege. Han var anestesilege ved Stavanger universitetssjukehus og grep muligheten fordi han syntes «helikopter hørtes kult ut».
– Den første vaktuka sov jeg ikke. Jeg lå fullt påkledd i senga og var livredd. Men det gikk seg til, sier han.
– Jeg liker gruppedynamikken mellom pilot, redningsmann og lege i helikoptercrewet. Tre helt forskjellige faggrupper må jobbe sammen og stole på hverandre.
Arbeid for pasientenes sikkerhet har også preget karrieren hans.
– Som lege har jeg gjort feil som har gått ut over pasienter. I luftfarten er det kultur for å lære av sine egne feil. Den kulturen har ikke helsevesenet hatt på samme måte, mener Sollid.
Engasjementet har resultert i doktorgrad og en ledende pådriverrolle i arbeidet for en sterkere pasientsikkerhet i norsk og internasjonalt helsevesen.
– Som leder er det viktig å gi de ansatte trygghet. Når du gjør feil, skal vi ikke ta deg, men vi skal ta feilen.
Sjefen i kroken
I et hjørne av det åpne kontorlandskapet sitter den påstått introverte generalsekretæren og tråler gjennom e-post. Han får sjelden sitte i fred. Med et forsiktig smil, tar han seg tid til å prate med ivrige kollegaer.
– Å være sjef er ikke noen motivasjon i seg sjøl. Det handler om å være i posisjon til å kunne få gjennomslag for det jeg brenner for. Jeg ser en stor mulighet til å påvirke tjenesten i denne jobben.
– Og hva er det du brenner for?
– Tjenesten. Ikke bare luftambulansen, men hele helsetjenesten utenfor sykehus. Vi må utvikle oss og kunne tingene våre enda bedre. Og vi må bli flinkere på å sikre at den kunnskapen både blir bevart og videreført. Dette kompetanseløftet skal stiftelsen være med å understøtte.
Sollid har vært ut og inn av Norsk Luftambulanse som en jojo. Etter å ha vært sjeflege i organisasjonen hele tre ganger, har han nå “kommet hjem” for å være generalsekretær i stiftelsen.
– Hvorfor trenger vi Stiftelsen Norsk Luftambulanse i årene fremover?
– Det offentlige helsevesenet har begrensa ressurser. Mye går med til daglig drift
eller til investering i nødvendig utstyr.
Veldig lite blir igjen til forskning, utvikling og innovasjon. Helsevesenet er helt avhengig av å ha aktører som oss, som kan være med på å løfte tjenesten. Men for å få det til, må vi ha midler, og da er medlemmenes støtte helt nødvendig.
– Du skulle vært politiker, du?
– Den har jeg hørt før. Men jeg tror jeg kan få gjennomført enda mer i jobben jeg har nå enn som politiker, ler han.
Stephen J.M. Sollid: Filosofen på toget
Arbeidsdagen går mot slutten. Nå er det er ti minutters rask gange til Gjøviktoget som venter på Oslo S.
– På togturen filosoferer jeg, senker skuldrene. Og kanskje får jeg meg en liten blund.
Etter årevis med operativ erfaring, har han vært på utallige ulykkessteder og bevitnet katastrofer. Han var en av flere leger som tok imot skadde fra Utøya 22. juli 2011. På hjemmebane har han måttet bære sin yngste sønn opp av bassenget etter en drukningsulykke, og han har selv måttet slåss mot diabetes og kreft.
– Man utvikler strategier for å legge vekk brutale opplevelser. Å prate om dem hjelper. Men jeg undres av og til over hva jeg klarer å putte vekk. Vanskeligst er det som rammer de nærmeste. Drukningen er et ganske dypt spor. Heldigvis endte det godt.
Pendleren kommer hjem
Huset ligger på en høyde med utsikt over Mjøsa. Glade bjeff fra to labradoodler møter Stephen i døra. Men både kona Siri og de tre barna på 12, 16 og 20 setter pris på at far er hjemme.
– Jeg syns egentlig det er et litt greit taktskifte å komme hjem. Generalsekretæren legges bort, og jeg blir pappa, ektemann, hundeeier og håndverker. Hjemme prøver jeg å være ordentlig til stede.
Årets hageprosjekt er bygging av en pergola. Mens hammeren svinges, kommer tankene igjen.
– Livet er ekstremt sårbart. Du vet egentlig ikke vet om det er pust i deg i morgen, eller om en time. Det er en veldig skummel tanke, men det er sånn livet er. Jobben har gjort meg mer bevisst på det å faktisk leve.
Summingen av biene i hagen blandes med lyden av et helikopter i det fjerne.
Sollid spisser ørene.
– Det høres ut som en H135-maskin, ganske sikkert legehelikopteret fra Dombås. En av våre.
En sjekk på appen Flightradar viser at han har rett. En yrkesskade, kaller han det.
