Elisabeths hjerte stanset mens hun kjørte motorsykkel
Hjertet til Elisabeth slutter å slå mens hun kjører motorsykkel. En gruppe av hjelpere som ringer 113 og gjør hjerte- og lungeredning blir viktig for at hun overlever.
Publisert: 18.11.2022
Tekst: Vibeke Buan
Foto: Marius Svaleng Andresen
– Det er avgjørende for at jeg sitter her i dag at noen har lært seg hjerte- og lungeredning. Derfor vil jeg at alle skal lære seg dette, sånn at om man kommer ut for en lignende situasjon kan man kanskje være med og redde liv, sier Elisabeth Bjerknes (53).
Ett minutt og en evighet
Ett minutt er ikke lang tid. Men hvis du står bøyd over en livløs person og gjør hjertekompresjoner, teller og sjekker om det er pust, kan ett minutt vare uendelig lenge.
Denne kvelden, 22. april 2022, jobber Per Olav Vestavik Tverfjell, Elisabeths mann Arve Myrbostad og flere andre førstehjelpere som kommer til i over 16 minutter med å gi Elisabeth hjerte- og lungeredning.
For bare litt siden kjørte Elisabeth og Arve en kveldstur på Atlanterhavsveien i finværet, over holmer og broer, forbi svaberg og fiskeplasser. På vei hjem passerer de Hustadvika og kommer etter hvert til fylkesvei 663 på Kolmannskog.
Det er da det skjer. Via sambandet de bruker når de kjører hver sin motorsykkel oppdager Arve at noe er galt.
– Jeg kjører omtrent 50 meter foran henne, hører at hun sier noe, og så ser jeg at hun kommer opp på siden av meg, sier Arve.
Han ser samboeren kjøre i sakte fart opp den svake oppoverbakken ved Kolmannskog, før hun ender i grøfta.
– Ikke i tvil om at det var hjertestans
Han stanser og løper bort, åpner visiret på Elisabeths motorsykkelhjelm, men klarer ikke å løsne reima som strammer under haken. Jo mer han prøver, jo strammere blir den.
– Jeg ser med en gang at det er hverken puls eller pust, og pupillene er store. Jeg er ikke i tvil om at det er hjertestans, forteller Arve.
Når motorsykkelen skjener over veien er Elisabeth nær ved å krasje med en motorsyklist som kommer i motsatt retning. Det er Per Olav Vestavik Tverfjell som er på vei til butikken. På vei ned fra bakketoppen ser han i speilet at Elisabeths røde sykkel er på vei mot gruskanten, før den kjører ut. Han snur for å hjelpe til, og tar opp mobilen for å varsle. Arve roper at han trenger hjelp med hjelmen. Panikken er i ferd med å ta overhånd.
– Da kommer jeg på at jeg har en Leatherman-kniv i lomma, sier Per Olav. Sammen skjærer de forsiktig av reima og får av hjelmen.
Per Olav har ringt 113. Imens har Arve startet med å gjøre hjerte- og lungeredning. Snart hjelper også Per Olav og flere andre som kommer til med å gjøre HLR. Hele tiden er 113-operatøren med på høyttaler.
Først er det vanskelig å forklare akkurat hvor de er. Men en av de som bistår har Hjelp 113-appen på mobilen og ringer opp 113-sentralen med appen, slik at de får gitt nøyaktig posisjon til ulykkesstedet.
– Mange med kunnskap bidro til at dette gikk bra
– Etter hvert ser vi at Elisabeths pupiller blir mindre. Det er et tegn på at hun får luft, og da får vi troen på at dette kan gå bra. Jeg husker ikke ansiktet hennes, bare fargen på øynene. De var grønnblå, sier Per Olav.
– Vi holdt på med hjerte- og lungeredning i minst 16 minutter til ambulansen kom, men det kjentes ut som 45 minutter.
To ganger hørte jeg at det knakk underveis mens vi holdt på. Men jeg visste at om man knekker et bein, så er alternativet verre, sier Per Olav.
Han har trent regelmessig på hjerte- og lungeredning gjennom mange år, både i Luftforsvaret, Sivilforsvaret, på offshorekurs og gjennom industrivernet på jobb. Også Arve går på HLR-kurs en gang i året med jobben. Han oppfordrer alle til å gjøre det samme.
– Så jeg visste at det er bare å trykke, og at det er viktig å starte tidlig med HLR, sier Arve.
– Arve gjorde en formidabel førsteinnsats. Jeg har hørt at de første kompresjonene er avgjørende, men jeg er også uendelig takknemlig for alle som stoppet og bidro, sier Elisabeth.
Per Olav er enig. Og han roser også de andre som hjalp til med livreddende førstehjelp.
Per Olav roser alle som hjalp til med livreddende førstehjelp.
– Det var et veldig bra team. Det var et godt samarbeid på skadestedet mens vi ventet på ambulansen, og mange med kunnskap bidro til at dette gikk bra.
To dager i koma
Når ambulansen kommer har ambulansepersonellet med hjertestarter, og de får Elisabeths hjerte i gang igjen. Så lander legehelikopteret, og Elisabeth blir fløyet til sykehus – først til Molde, deretter til St. Olavs i Trondheim.
– Jeg husker du satt på bakken og var helt knust, sier Per Olav til Arve.
Selv husker ikke Elisabeth noe fra ulykken og hjertestansen. I to dager ligger hun i koma før hun våkner. Etter tre uker på sykehus får hun komme hjem til huset i Elnesvågen. I dag har hun operert inn pacemaker og hjertestarter og får god oppfølging.
– Det er klart, selv om dette er en solskinnshistorie på mange måter så går man ikke uberørt ut av en slik hendelse, hverken jeg eller de som er rundt. Det er en krevende ting å være så nær døden, sier Elisabeth.
– Jeg trener meg opp. Som følge av hjertestansen har jeg fått hjertesvikt og nedsatt hjertefunksjon. Så jeg er ikke i så god form som jeg var før, men jeg er ikke så langt unna heller. Jeg går i fjellet og prøver å trimme hver dag.
53-åringen vet at det ikke er gitt at det skal gå bra når hjertet stanser, og at hun har vært heldig.
– Jeg lever fordi de som kom til stedet var så flinke. Hvis ikke de turte å gjøre noe hadde jeg vært død. Takket være hjelpen fra 113 ga de ikke opp, men fortsatte å gjøre hjerte- og lungeredning, sier hun.
Trening og trygghet
Hver dag er det åtte personer som behandles for hjertestans i Norge, ifølge Norsk hjertestansregister. Bare én overlever.
Og når noen overlever hjertestans, er det nettopp fordi noen har gjort noe. Så enkelt, men også så utfordrende. Muligheten for å få hjertet i gang er større jo tidligere man kommer i gang med hjerte- og lungeredning. I tillegg er risikoen for varige mén mindre dersom pasienten overlever.
– I en slik situasjon står det om minutter, sier Jo Kramer-Johansen. Han er anestesilege, professor og faglig leder ved Norsk hjertestansregister.
– Derfor er det viktig å tenke over: Hva kan skje hvis noen får hjertestans, og hva skal jeg gjøre da? Og så trene på det. Å ha trening og trygghet på at man kan gjøre noe er utrolig viktig for å faktisk klare å gjøre noe. Samfunnet lager jo beredskapsplaner for hva vi skal gjøre hvis det begynner å brenne; for eksempel, vi bør også lage vår egen beredskapsplan for hva vi gjør hvis noen blir alvorlig syke, sier legen.
Ring 113 – da får du hjelp
– Og det starter med at de som er til stede gjør noe, og ringer 113. Da får du hjelp til videre undersøkelse og livreddende behandling.
– Samtidig; selv om noen har gjort alt riktig er det ikke alltid det går bra. Av de vi starter behandling på utenfor sykehus er det omtrent halvparten som får tilbake egensirkulasjon. Og det er ikke fordi de som gir hjerte- og lungeredning gjør noe feil. Det er viktig å få med, sier Jo Kramer-Johansen.
Også Per Olav er opptatt av at man må ringe 113 med en gang når det er snakk om hjertestans:
– 113-operatøren jeg snakket med var tydelig, rolig og ga oss veiledning, og det var en veldig stor trygghet å ha. For vi var jo usikre i starten, tenkte er det riktig det vi gjør, ingen av oss hadde vært borti noe sånt før. Da var det godt å få høre at vi gjorde en god jobb.
– Vi møttes på en debrief en tid etter at dette skjedde, og da fikk vi bekreftet at det vi gjorde var riktig. Kompresjoner gjorde at det ikke ble varig skade på hjertet, og at hjertet startet igjen, sier Arve.
En spesiell bryllupsgave
En sånn tilbakemelding kan man bli varm om hjertet av. Andre dager kan man også kjenne det godt i hjerterota, på den gode måten. Som septemberdagen noen måneder etter at Elisabeths hjerte sluttet å slå på fylkesveien.
Denne høstdagen gifter Elisabeth og Arve seg, med et knippe familiemedlemmer og venner tilstede. Etter vielsen er det fotografering i hagen. Per Olav er både bryllupsfotograf og gjest. Og han har en helt spesiell presang til brudeparet.
– Jeg må få vise dere bryllupsgaven, sier Elisabeth.
I hånda holder hun Leatherman-kniven som Per Olav og Arve brukte for å få av hjelmen og sikre frie luftveier et halvt år tidligere.
På knivbladet har Per Olav fått laget inngravinger. På den ene siden, med sirlig skrift: 22. april klokken 19.11. Og på den andre siden: Kolmannskog. Og et hjerte.
Det var lokalavisa Bygdebladet som først omtalte denne saken. Også TV 2 har fortalt historien om Elisabeth og de som hjalp til.
