På ett sekund ble søndagsturen til en redningsaksjon
Etter et fall gikk den rolige familieturen i flatt terreng over til å bli en iskald og tøff utfordring. Plutselig var vi helt prisgitt at klær og mat holdt til større påkjenninger enn planlagt, at vi raskt fant mobildekning – og at redningen kunne komme frem til oss.
Publisert: 21.08.2020 – Sist oppdatert: 04.08.2022
Leserinnlegg skrevet av to takknemlige familier i Lillehammer og Ålesund.
Da vi startet på søndagsturen til Rondvassbu den 28. juni, streifet det ingen av oss at vi i løpet av dagen skulle få bruk for både helikopter, redningsbåt og sjukehus, og at bare sju av åtte skulle komme frem til turisthytta hvor vi hadde bestilt plass.
Den lette turen fra Dørålseter til Rondvatnet hadde vi gått sikkert femten ganger. Og selv om tropevarmen fra dagen før nå hadde gått over til bygevær, var temperaturen fortsatt på 14-15 grader på 1050 meter over havet. I sekkene hadde vi solide matpakker og ullskift pakka inn i plastposer, og Goretex-utstyret var på.
Fire voksne og fire barn fra 11 til 16, fjellvante bygdafolk, godt utstyrte, snill løype – hvordan går det da til at man etter noen timer er i en utsatt situasjon og må be om bistand fra hele den medisinske hjelpelinja?
Les redningsmann Christen Tellefsen sine beste turtips her!
Det begynner med en løs stein i løypa etter ei snau mil. I et øyeblikks uoppmerksomhet setter den ene voksne foten på den ustøe steinen, og stiver umiddelbart av ankelen for å unngå å tråkke over. I fallet er det derfor leggen som tar støyten. Heldigvis hører ikke ungene knekket. Men de blir redde likevel. For selv om forelderen er helt rolig, ser ungene at den voksne ikke kan reise seg og ikke kan røre foten, der en stor kul raskt vokser frem.
En ispose lindrer litt, men vi vet med én gang at vi må ha hjelp. Bak Digerronden, inn mot Langglupdalen, der vi nå står, er det ikke mobildekning. Fordi vi er godt kjent, vet vi hvor det er dekning i høydene rundt oss, og en av oss tar fatt på de 300-400 høydemetrene opp på Digerrondfoten. Han klatrer oppover steinura og blir borte over kammen – og så er kontakten med ham også brutt.
Rundt oss har regn og kald vind tiltatt, langt utover det som er meldt, og skodda henger lavt. I slik vær er det ikke sikkert at helikopteret kan komme seg inn, og det må vi også ta høyde for. Hvis pasienten skal bæres ut på båre, er det fire kilometer til et mulig hentepunkt med båt. Selv om Røde Kors skulle klare å mønstre fire-fem bærere, på en søndag og langt til fjells, ser vi voksne for oss at vi også må hjelpe til, og derfor kan vi ikke forlate plassen før vi vet mer.
Ungene har vi plassert i ly for regnet bak en stor stein litt unna den skadde. De får kjeks og sjokolade for å holde humøret oppe. Den skadde sitter der fallet skjedde og er dekket til for å holde varmen mens vi venter.
En time går. Slusene har åpnet seg igjen, og vi innser at vi må få ungene ut av situasjonen. Selv goretex-utstyret holder ikke ute dette regnet over tid – og når man ikke får beveget seg, avkjøles man utrolig fort, selv på en sommerdag. Og nå melder det seg tanker om hvor det blir av ham som gikk oppover ura for å finne mobildekning. Kan det ha skjedd noe med ham også?
Vi forteller ungene at en av oss voksne vil gå tilbake med dem. 8-9 våte kilometer, men likevel – den turen har vi kontroll på, vi kan komme oss ut uten hjelp fra noen. De er raskt klare til marsjen, vi går 50 meter – og så hører vi helikopterlyd! Vi jubler, og varsleren kommer i samme øyeblikk til syne over kammen.
Lettelsen over å bo i Norge der vi har luftambulanse og generell skikk på tingene er stor når rotorbladene suser over hodene våre og den skadde bæres over lyng og steinur frem til det flygende sjukehuset.
Men nå har timene gått, uvissheten har tært på og ventinga har gjort oss nedkjølte. Og fortsatt gjenstår halve turen og en tøff stigning for å komme opp og forbi Rondvatnet.
Før luftambulansen letter, ber vi dem ringe og sjekke om ungene kan hentes med båt i enden av Rondvatnet. Men helikopteret har heller ikke mobildekning før de kommer opp i høyden. Og da når de ikke oss. Og vi må vite sikkert at vi kan bli henta ved Rondvatnet. Ellers må vi snu og gå tilbake til start. Det er ikke lenger aktuelt å fullføre den planlagte turen med en stigning opp i 1600 m.o.h, seint på dag og i tett skodde.
Vi avtaler at helikopteret skal komme tilbake og fly over oss hvis de får bekrefta at noen kan hente oss – ellers vil de bare dra. De sirkler og sirkler ute i dalen. Sju blikk følger intenst med – og så endelig kommer de og henger over oss, så nært at vi ser en tommel-opp inne i cockpiten.
Med dagens største smil legger vi i vei mot Rondvatnet. Og ser frem til å komme til båten, hytta, middag og seng – i trygg forvissning om at pasienten har det bra.
Etter en drøy times gange er vi fremme. Men ved Rondvatnet er det ingen båt. Og ingen mobildekning. Vi vet at det tar tid å komme seg til fjells med mannskap og utstyr, og er ikke urolige – til å begynne med. Vi vet ikke at på dette tidspunktet har Røde kors rykket ut og så blitt kalt tilbake – på grunn av en misforståelse mellom nødetatene.
Men ganske fort slår tanken oss om at noe kan ha slått feil. Nok en gang vet vi at vi ikke kan sitte og vente – vi må agere. Og nok en gang denne dagen legger en av oss i vei for å finne mobildekning, denne gang rundt 400 høydemeter oppover Rondehalsen. Han skal sjekke at det kommer en båt – og så gå de to-tre timene frem til Rondvassbu. Man må gjøre klare avtaler når man skiller lag i mobilfritt lende.
Vi to gjenværende voksne og fire barn skifter på oss tørre klær. Likevel er det vanskelig å holde seg tørr og varm når flere av jakkene har kollapset i regnværet. Ganske fort blir vi enige om at vi vil vente maks en time på båten – så må vi ta fatt på tilbaketuren, selv om den nå er 11-12 kilometer og det snart er kveld. Ungene blir urolige når en av oss voksne får blåskjær i leppene, men vi roer dem med at det skjer i badebassenget også. Og vi setter oss bak en lav steinmur, tett sammen, deler på varmen og prøver å roe skjelvingen. Annen levegg finnes ikke.
På denne snille, kjente ruta – aldri har jeg kjent meg mer utsatt med ungene. Og aldri kan jeg huske å ha vært så kald. Hvordan i all verden havnet vi her? Vil vi komme oss ut før det blir mørkt? Hvor kalde tåler vi å bli?
– En båt!
Etter 45 kalde minutter, kommer en gummibåt i bra fart nordover de kvite bølgene på Rondvatnet.
Noen tårer blanda seg med regnet da tre Røde Kors-karer kom i land med dunjakker og varmt utstyr. Mange ganger har jeg sett pappa dra ut for Røde Kors i oppveksten – og sjøl vært på vakt i påsker og vinterferier, så jeg vet hvordan det er hjemme hos disse frivillige heltene – og hvordan alle i disse familiene ofrer seg. Ære være, tenkte jeg – nå var dere jammen der igjen, for oss.
Bølgene gjorde at de måtte ta oss ut i to omganger. Sjur Lindby var den som pakket inn liten og stor, og holdt praten i gang ved steinveggen mens de minste ungene ble fraktet ut. Per Ivar Josten styrte båten, og i tillegg var Pål Myrhagen med ombord. Svein Arild Bjøkne og Bjørn Thomas Olsen tok imot ungene på brygga og fikk dem inn i peisestua på Rondvassbu. Da vi kom etter, satt ungene med kakao og pledd som betjeningen gav dem, og lo over et spill på mobiltelefonen.
Det gikk fint – til slutt. Men sikkerhetsmarginer har vi lært litt om. Vi hadde nok mat og drikke, mer enn vi trengte. Så er det været – det kan bli bedre, men også mye verre enn meldt, og da trenger man le. Vi dro ned i dalen og kjøpte jervenduk. De gamle goretexjakkene våre får ikke flere langturer. Skogstad sitt sett til minstemann holdt forresten tett, det var nytt. På neste flerdagerstur pakket vi møysommelig alt det vante pluss jervenduk, primus og sommerdunjakker.
Og – så er det noe du ikke kan pakke. Å vite hvor det er mobildekning kan bli kritisk. Det er ekstremt lurt å spørre hvor det er dekning hvis du skal gå i timesvis med barn og du ikke kjenner området. Så får du marginene på din side. Og det vil du trenge hvis noe uventet skjer.
Vi har lært hvor fort uhellet kan være ute, og sier tusen takk til alle som bidrar til at luftambulansen fortsatt er i beredskap i distriktet vårt som et flygende sjukehus – og gjør både livet og friluftslivet her tryggere.
Og så er det Røde Kors. Jeg vet at dere trenger nytt utstyr innimellom, og at det fint å ha noe i velferdskassa og til mat på øvelser og når det er utrykning. Når jeg nå snart får Vippsnummeret fra dere, skal vi bidra litt tilbake. Inntil da sender vi en hjertelig takk til alle Røde Kors-folk som frivillig bruker tida si på andre og sørger for at redningen kommer.
