Rekordrask hjelp
Da Cecilie fikk et alvorlig hjerneslag hjemme i Halden, tok det bare 39 minutter før hjernen hennes var scannet, blodproppen lokalisert og behandlingen startet – inne i en ambulanse langs E6.
Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien
Publisert: 09.07.2019 – Sist oppdatert: 26.11.2021
– Den dagen glemmer jeg ikke med det første. Det var en gledens dag! Jeg har ikke hørt om noen som har fått slik behandling raskere, sier anestesilege Camilla Søderholm, som behandlet Cecilie i slagambulansen.
Jeg snakker med henne på telefon, like før jeg skal møte Cecilie hjemme i Halden. Men Cecilie Fahle Hongslo (71) husker ikke Camilla.
Hun husker lite fra den januardagen i 2019, men minnes en varm og vennlig stemme i ambulansen som rolig sa at «dette kommer du ikke til å kjenne noe av», før en nål ble satt inn i lysken hennes.
Det er alt. Resten er svart.
Det ble svart på vei opp trappa fra soverommet til stua, tidlig på formiddagen 2. januar. Midtveis opp snublet Cecilie, hun mistet både iPaden og telefonen hun bar på, og tenkte et øyeblikk at hun måtte reise seg igjen. Men kroppen lystret ikke. Hun ville si noe, men det var umulig å snakke. Hun registrerte at mannen Kjell Ove kom løpende til, at han sa at han skulle ringe 113. Resten er borte.
– Det er lenge siden jeg sa det til Kjell Ove, at det er et slag jeg kommer til å dø av en dag. Så han var på en måte forberedt.
– Hvorfor sa du det?
– Fordi jeg fikk slag allerede som 26-åring, og fordi jeg hadde et drypp for 6-7 år siden. Jeg hadde egentlig ventet på dette, og regnet med at det ville bli slutten. Men slik ble det jo ikke.
Cecilie er den blide biologen og forskeren som Kjell Ove fort la merke til på jobben. Han var utleid fra SINTEF til Forskningsrådet, der hun jobbet, og det var han som tok initiativet først. Hun falt for vennligheten hans, hun likte at han var en oppfinnsom og leken type. Nå er det gått femten år siden de giftet seg. Akkurat i dag er Kjell Ove på jobb, mens jeg møter Cecilie hjemme i eneboligen i Halden.
– Han var redd jeg skulle bli en annen person, forteller hun fra sin faste plass i sofaen.
– Det var nok det han tenkte på, der han fulgte etter ambulansen i sin egen bil på vei mot sykehuset. Vi vet jo hva et alvorlig slag kan resultere i. Én ting er at du mister evnen til å snakke og blir skjev i ansiktet, men noen blir jo også en annen og mer vanskelig utgave av seg selv. Jeg forstår godt at han var redd.
Men etter ti kilometer, like før ambulansen med Cecile skal ut på E6 nordover, skjer det noe som foreløpig bare kan skje i Østfold.
Ambulansen svinger inn ved siden av en annen og større ambulanse. Den er et rullende forskningsprosjekt full av spesialutstyr for slagbehandling, og er på veien takket være støtten folk og bedrifter gir til Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Det er her Cecilie møter Camilla.
Den erfarne anestesilegen konstaterer raskt at Cecilie er rammet av et svært alvorlig slag, ikke minst siden hun helt har mistet taleevnen. Det er kritisk viktig å starte behandlingen raskt. For hvert minutt som går med en slik tilstand, går opp mot to millioner hjerneceller tapt.
Alle andre ambulanser i Norge måtte nå ha kjørt Cecilie inn til nærmeste sykehus, slik at nevrologene kunne fått scannet hjernen for å se om det er blodpropp eller hjerneblødning. Først når dét er klart, kan behandlingen starte.
Men denne ambulansen er annerledes.
Det er lenge siden jeg sa til Kjell Ove at det er et slag jeg kommer til å dø av en dag. Så han var på en måte forberedt.
Cecilie Fahle Hongslo
Dette er Norges eneste slagambulanse, og den har egen CT-scanner. Etter bare noen minutter ser Camilla at Cecilie har en sentral propp i en av de store blodårene i hjernen. Bildene vises samtidig på skjermen hos spesialistene inne på Sykehuset i Øst- fold, som støtter Camillas diagnose. Det betyr at hun straks kan ta i bruk medisinene som løser opp blodproppen, en behandling som kalles trombolyse.
For bare to år siden var det helt utenkelig at slik behandling kunne gis i en ambulanse i Norge.
Da det første gang skjedde i denne ambulansen våren 2017, var det første gang i verdenshistorien at en luftambulanselege startet blodfortynnende slagbehandling utenfor sykehus.
Cecilie er nå en av de heldige.
Bare 39 minutter etter at Kjell Ove løftet opp telefonen hjemme og ringte 113, diagnosen var stilt, hjernen scannet og behandlingen i gang. Med et alvorlig hjerneslag kan hvert minutt være forskjellen på et aktivt liv og et svært redusert liv. Takket være slagambulansen, kunne Cecilie kjøres direkte til Rikshospitalet uten å måtte stoppe på lokalsykehuset for å stille diagnosen. Da hun kom frem, stod røntgenlegen klar til å fiske ut resten av proppen.
– Jeg var heldig, sier Cecilie når hun gjenforteller historien.
Hun blar i bildene på telefonen sin, og ser seg selv på sykehuset dagen etter operasjonen. Hun ser en kvinne med glimt i øyet som holder et glass vann og smiler til mannen sin. Det bildet kunne sett svært annerledes ut, om ikke Camilla og teamet på slagambulansen hadde vært der.
– Jeg husker at alle som kom inn på rommet mitt på sykehuset var så fornøyd, legene og sykepleierne virket så lettet og glade, alle sammen.
Vi ringer Camilla fra stua hjemme i Halden. Hun er på vakt i slagambulansen i dag, og Cecilie vil gjerne møte henne. En time senere møter vi ambulansecrewet i Sarpsborg; de er nettopp tilbake etter et oppdrag og nok en slagbehandling.
– Det er så godt å se deg slik, utbryter Camilla og gir Cecilie en god klem.
Jeg har ikke hørt om noen som har fått slik behandling raskere
Anestesilege Camilla Søderholm
– Forrige gang vi møttes, sto det virkelig ikke bra til. Jeg husker deg godt, fordi det er sjelden vi har såpass alvorlige slagtilfeller i bilen. De fleste ligger mellom 4 og 8 på skalaen vi bruker, og er i stand til å snakke. Du lå på 23 og hadde helt mistet taleevnen. Da er det kritisk. Men jeg vet ikke om noen som har fått raskere behandling enn deg. Mannen din gjorte alt riktig da han ringte 113 og varslet om slag umiddelbart!
Camilla forteller Cecilie om det som skjedde i ambulansen den 2. januar. Om hvordan 113-sentralen sendte en ambulanse fra Halden som var hos henne i løpet av fem minutter, samtidig som slagambulansen kjørte sørover fra sin base i Sarpsborg. De to ambulanselagene snakket med hverandre hele tiden, og avtalte møtested der slagambulansen kunne rigge seg til. Den stoppet på Svinesundparken, ti kilometer unna Cecilies hjem.
– Bilen må stå helt i vater for å kunne bruke CT-scanneren, så sjåføren feller ned fire støttebein som på en campingvogn og løfter bilen til den står perfekt, mens jeg og sykepleieren gjør klart utstyret inne. Her har vi jo faktisk sykepleieren som var med deg dagen også, sier Camilla, og vinker på kollegaen sin, Tommy Klang.
Cecilie smiler, gjensynet er hjertelig – selv om de fleste minnene fremdeles er borte. Men ingen er i tvil om at resultatet er fantastisk. Bare to uker etter slaget, var Cecilie tilbake på tur i skogen. To måneder senere, reiste hun og Kjell Ove sammen til Kapp Verde.
Og nå møter hun endelig teamet som reddet henne fra en mye verre skjebne.
– Jeg merker jo at jeg blir fortere sliten nå enn før, men jeg vet jo også at jeg trenger mer tid enn fire måneder på å komme helt tilbake. Så konklusjonen er fremdeles den samme: Jeg var veldig, veldig heldig.
