På lag for å hjelpe: Redningsmannen
Legehelikoptret bemannes av en lege, en flyger og en redningsmann. Gjennom Stiftelsen Norsk Luftambulanse tar alle ansvar for at jobben med å hjelpe akutt skadde og syke pasienter stadig blir lettere. Les om redningsmannens rolle.
Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien
Publisert: 03.07.2018 – Sist oppdatert: 29.11.2021
Lasse Fossedal (59)
Drev sportsbutikk, kjørte ambulanse, var aktiv i fjellredningsgruppa og operativ leder i Bergen Røde Kors da han søkte jobb som redningsmann i Norsk Luftambulanse i 1988. Har siden vært kjent som lidenskapelig fagperson og aktiv i faglig utviklingsarbeid.
– Akkurat det å henge under et helikopter er en svært liten del av jobben min, sier Lasse Fossedal på vei inn i hangaren i Bergen.
Her, rett ved sørsiden av Store Lungegårdsvann, har Norsk Luftambulanse hatt base siden 1988. Her har Lasse vært på jobb helt siden starten – og her har stadig nye idéer til bedre løsninger blitt klekket ut. Akkurat nå er Lasse på vei ut av utstyrsrommet med en prototype av en ny, sammenfoldbar redningsbåre for pasienter som skal heises opp i helikoptret.
– Vi har så mange små prosjekter som løfter kvaliteten på det vi driver med i vår tjeneste, og som ofte ikke blir lagt merke til utad. Det kan være nye briller, nytt og bedre tauverk, sikringsutstyr, og alt sammen utvikles for å kunne gi pasientene enda bedre hjelp i framtida.
Du sier at det å henge under helikopteret er en liten del av jobben. Kan du utdype det?
Mitt poeng her er at samspillet betyr alt. Det å være redningsmann på luftambulansen handler først og fremst om å være én av tre likeverdige crewmedlemmer som treffer avgjørelser i fellesskap. Vi er pilot, lege og redningsmann på vakt sammen, vi kjenner hverandre godt, alle involverer seg i alt som skjer, alle tar ansvar for det vi skal gjøre på hvert oppdrag. Vi hjelper hverandre for å kunne hjelpe pasienten. Og når vi er der ute og alle gjør alt de kan og det glir raskt og effektivt og vi har full kontroll, det er en utrolig god følelse. Det er som å kjøre pudder!
Hva er din viktigste rolle i dette samspillet?
Min rolle som redningsmann er delt i tre: Først som ikke-flygende annenpilot og navigatør når vi flyr, og deretter å være medisinsk operativ sammen med legen på skadestedet. Vi som redningsmenn kan for eksempel assistere legen når pasienter legges i narkose – noe som ellers er reservert anestesisykepleiere. Så har vi den redningstekniske delen, selvsagt, som handler om å få hentet pasienten trygt opp fra vann, ned fra fjell eller ut av andre krevende skadesteder.
Hvilke nyvinninger har betydd mest for ditt fag i de årene du har vært en del av luftambulansetjenesten?
Det er nok uten tvil da vi fikk digitale kartverk i de gamle maskinene på 1990-tallet. Det var et stort steg framover å gå fra enkle papirkart til en stor GPS-skjerm i helikopteret. Dette gjorde vårt arbeid både tryggere og mer effektivt, og nå tar vi jo igjen et langt steg videre med de nye helikoptrene som fases inn. Samtidig er jeg opptatt av alle de små skrittene som Norsk Luftambulanse også har tatt, og som i sum kan ha betydd like mye på andre måter. Det er mange her som arbeider med kontinuerlig utvikling og finpussing av detaljer og finesser som løfter oss stadig nye hakk. Og én gang stjal jeg faktisk en oppfinnelse fra Italia og tok den med hjem.
Fortell!
Jeg var på en fagmesse i Firenze i 1994, og så en fantastisk fin tube for å holde luftveiene åpne og sikre luft til lungene – en ny løsning vi ikke hadde sett før. Problemet var at ingen ville la oss ta med et eksemplar hjem, noe jeg var svært ivrig på. Da messen var i ferd med å avsluttes og standen sto tom, så jeg at det lå igjen en tube. Den stakk jeg fort i lomma! Dette må jeg få tatt i bruk hjemme, tenkte jeg – og tok den med på jobb. Der laget jeg et prosjekt med brukertesting, hvor 30 ambulansesjåfører skulle teste tuben. Etter bare 30 sekunders opplæring, klarte 98% av dem å legge den inn riktig. Nyheten nådde det medisinske miljøet i Bergen, som tok den i bruk i ambulansetjenesten. Dermed ble tuben anskaffet og tatt i bruk her hjemme også. Det var et stort fremskritt, som gjorde denne oppgaven både tryggere og kjappere. De siste åra har jeg også vært heldig nok til å bruke 30 prosent av stillingen min på fagutvikling, der jeg bidrar til nye løsninger på noen definerte områder – takket være midler fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse, altså i praksis alle giverne der ute.
Samspillet betyr alt! Tre likeverdige crewmedlemmer tar avgjørelser i fellesskap
Redningsmann Lasse Fossedal
Har du et eksempel på en utviklingsprosess som har vært ekstra nyttig?
Et godt eksempel handler om hvor raskt vi kan komme i gang med å sikre en redningsmann som skal heise seg ned i en bresprekk eller en silo eller andre steder som krever tau på bakkeplan. Før måtte vi fram med en bag full av løse deler, tau og karabiner og plater, som måtte settes sammen på riktig måte. Dette var krevende både for piloter og leger, og mange klarte ikke å sette disse settene sammen uten hjelp. Slikt tar for mye tid når hvert sekund teller, og det kan også gå ut over sikkerheten. Derfor bygget vi om hele konseptet for bakkeredning, med det vi kaller et Advanced Rescue Kit, som i praksis er en solid duk med mange finesser på og rundt. Vi har brukt mye tid på å finne fram til det beste utstyret, og kombinert karabiner, tauverk, seler og plater fra ulike leverandører – som vi har satt sammen til et rigg som er svært enkelt å bruke. Du trekker det opp av bagen ferdig montert, og med minimalt av opplæring klarer nær sagt alle å ta det i bruk helt uten feil. Dette gjør oss både tryggere og mer effektive.
Åge Kirkestuen (40)
Hadde lang erfaring som brefører, intensivsykepleier og ambulansearbeider da han begynte som redningsmann i Norsk Luftambulanse i 2012. Har der drevet mye med redningsteknisk fagutvikling, og er i dag regionansvarlig for Østlandet.
– Hvis du tror at du ikke kan bli bedre som fagperson, da er du på vei utfor stupet, sier Åge Kirkestuen engasjert.
Etter ni år som redningsmann i Norsk Luftambulanse er han i dag regionansvarlig for redningsmennene i region Øst, og levende opptatt av hvordan tjenesten kan utvikles videre.
– Selv om du allerede leverer på et høyt nivå, må du aldri slutte å se etter bedre måter å gjøre jobben din på – inkludert de små detaljene. Jeg har tro på at det er de mange små forbedringene som gjør at vi stadig kan gjøre luftambulansetjenesten enda bedre. Her kan vi lære mye av idretten, mener jeg.
På hvilken måte?
Jeg blir inspirert av mange, for eksempel metoden til sykkellaget Team Sky, med det de kaller «marginal gains» – altså små, trinnvise forbedringer. Det kan være dynene og putene som hjelper dem til optimal søvn, hvilke klær de velger å bruke, måten de organiserer og fargekoder utstyret på, kostholdsrutinene – deres filosofi er at summen av alle de små detaljene kan bli til store og viktige steg på veien mot å løse oppgavene bedre. Den filosofien liker jeg, men den krever også at alle er åpne for stadig å teste nye ting med et åpent sinn, og gi innovasjonen en sjanse. I vår bransje er det mange med lang erfaring som med rette er skeptiske til «det siste nye», fordi de har sett andre prøve noe liknende før – men det er viktig å skape aksept for å prøve, selv om vi vet at en god del innovasjon ikke lykkes. I et godt fagmiljø må det være raushet for å prøve og feile.
Det høres litt skummelt ut når dere som jobber med livredning snakker om prøving og feiling?
Hehe, nei, dette handler absolutt ikke om å feile i oppdraget, men om å våge og bryte noen tilvante rutiner i arbeidshverdagen og lete etter alternativene som kan gjøre oss bedre. Vi leverer en tjeneste på svært høyt nivå, som er forankret i en kontrakt med flere hundre punkter som definerer kvalitetskriteriene. Og en måte å bli enda bedre på er å gjøre forandringer ut fra disse indikatorene. Slike stadige små steg er en del av en prestasjonskultur som må forankres helt fra toppen av organisasjonen.
Du må aldri slutte å se etter bedre måter å gjøre jobben din på – inkludert de små detaljene
Redningsmann Åge Kirkestuen
Er dette noe av det som motiverer deg mest i tjenesten?
Innovasjon er helt klart en hjertesak, ja. Og takket være Stiftelsen Norsk Luftambulanse og de mange giverne som støtter dem, så har vi også mulighet til å drive med utviklingsarbeid. Uten giverne våre hadde vi ikke hatt denne muligheten til å bidra til å løfte luftambulansetjenesten nasjonalt.
Hva vil du trekke fram av innovasjon som du selv setter pris på i Norsk Luftambulanse?
Først og fremst stiftelsens fagcamper med vekt på systematisk samtrening i crewet, som har blitt mye mer omfattende de siste åra. Stiftelsen har gitt oss mulighet til å ta del i en kursportefølje som vi ellers ikke ville hatt mulighet til, og som helt klart gjør at vi kan gi pasientene et enda bedre tilbud.
Hvordan?
Vi får for eksempel mulighet til å delta på Camp Torpomoen i Hallingdal. Der får alle som jobber i luftambulansetjenesten i Norge mulighet til å komme og trene på oppdraget sammen med kolleger på tvers av baser og profesjon. Mange av disse oppdragene, som å redde folk ut av elvestryk, er vanskelige å trene på i arbeidshverdagen på basene, men på treningscampene kan vi gjennomføre godt tilrettelagte øvelser sammen som et luftambulansecrew. Kort sagt trening som gjør at vi løser oppdragene enda bedre enn vi ellers kunne ha gjort. Og når vi snakker om innovasjon: Smartlab er et annet grep jeg liker godt!
Hva er SmartLab for noe?
Det er kort sagt et system som skal bidra til at gode idéer fra personell i luftambulansetjenesten får en systematisk og rask vurdering om det er en idè eller en løsning stiftelsen ønsker å jobbe videre med. Hvis en ansatt haren idé til forbedring som vil komme pasientene til gode, kan hun fylle ut et digitalt standardskjema og beskrive hvor mye tid og ressurser som kreves, og så behandles idéen etter kort tid av en gruppe som vurderer forslaget ut fra et fast scoringssystem – og sender det videre til rett instans. Det er også et apparat i etterkant som kan gi deg prosjektstøtte om du vil arbeide videre med forbedringen, så lenge det er pasienten eller luftambulansetjenesten forøvrig som til slutt får nytte av idéen.
Hva ville du sett på om du skulle foreslått noe?
Jeg er i startgropa med et prosjekt via SmartLab nå, hvor vi skal lage framtidas ops-rom, altså rommet der vi planlegger for oppdrag, ved hjelp av kart, bilder og kommunikasjon med AMK. Målet er at digitale algoritmer automatisk henter fram informasjon om vær, landingssted og rute – slik at vi kan komme raskere av gårde med bedre datagrunnlag, og ha all informasjonen synkronisert til iPadene i helikopteret.
