Min hjertesak: Raskere og riktig hjelp til alle
– Når det kommer noen inn på kontoret andre arbeidsdag og spør om de kan ta fri resten av dagen fordi et av barna deres har dødd, setter det ting i perspektiv. Da jeg så hva andre sto overfor, var mine problemer egentlig ingenting sier, Stine Ness (42).
Tekst og foto: Marius Svaleng Andresen
Publisert: 24.01.2025
Hun er prosjektleder i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, men perspektivene stammer fra tiden som feltlogistiker for Leger Uten Grenser. Konfliktene og naturkatastrofene de fleste av oss bare har hørt om i nyhetene, har hun sett på nært hold; jordskjelv i Nepal og Haiti, ettervirkningene av borgerkrig i Liberia, tyfon på Filippinene og krig i Libya. Det har satt spor.
– Det er klisjéaktig å si, men jeg har alltid følt at vi er utrolig heldige som er født i Norge. Jeg har kjent på det siden jeg var liten, da jeg møtte flyktninger og forsto hva det vil si å måtte rømme fra sitt eget hjemland. Da skjønte jeg hvor privilegerte vi er. Vi står fritt til å gjøre hva vi vil. Den følelsen har fulgt meg hele livet.
Bakgrunn
I felt for Leger Uten Grenser ledet Ness alt fra radiokommunikasjon, teknisk drift av barnesykehus og vedlikehold av utstyr, til å administrere team av sjåfører, mekanikere og konstruksjonsarbeidere. På et tidspunkt hadde hun 80 ansatte under seg.
– Da jeg leste arbeidsbeskrivelsen tenkte jeg at «alt det der er ikke mulig å gjennomføre».
– Men du gjorde det?
– Ja, jeg ble jo kastet inn i det. Jeg lærte ekstremt mye under det oppdraget.
Likevel var det jobben som medisinsk teknisk ingeniør på Rikshospitalet etter endt elektroingeniørutdanning som markerte starten på karrieren innen helse. På sykehuset lærte hun hvilken rolle den medisinske teknologien har i pasientbehandlingen. Veien fra korridorene på Rikshospitalet til helikopterhangaren på Gardermoen var derfor ikke lang da hun senere begynte å jobbe som medisinsk teknisk ingeniør på Norsk Luftambulanses tekniske base.
– Det var viktig for meg å gå inn i en jobb hvor kompetansen min kunne gjøre en forskjell. Som ingeniør finnes det mange veier å gå, men det var avgjørende at jobben skulle være meningsfull og komme noen til nytte.
Fra kriser til løsninger
På Gardermoen hadde Ness ansvar for medisinsk teknisk utstyr og medisinsk innredning i helikopteret, inkludert vedlikehold, vurdering av nytt utstyr, opplæring og utarbeidelse av prosedyrer. Hun fulgte også opp utstyr levert av stiftelsen, og hadde kundeoppfølging i Danmark, der Norsk Luftambulanse drifter legehelikoptertjenesten. Senere var hun prosjektleder og nestleder. På det meste hadde hun nærmere 200 reisedøgn.
Selv med breddfulle arbeidsdager ofret hun feriene for å rykke ut til kriserammede land med Leger Uten Grenser. Hun møtte krig, tyfoner og jordskjelv. 250 etterskjelv i tillegg til et jordskjelv med en momentmagnitude på 7,3 preget oppholdet i Nepal, som blant annet resulterte i diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
Etter jordskjelvet. I 2015 rykket Stine Ness ut på vegne av Leger Uten Grenser for å bidra til å distribuere nødhjelp til landsbyer i Nepal.
– Da jeg kom hjem, begynte jeg å se etter sprekker i bygninger. Hvis trikken kjørte forbi, begynte jeg å løpe. Eller spesielt på Gardermoen, når jeg satt inne og jobbet og et fly tok av – da ristet det greit i bygningen. Jeg tok med meg sekken og løp ut, klar for evakuering.
– Hver gang et fly tok av?
– Hver gang.
– Og du jobbet på Gardermoen?
– Ja, nærmest rullebanen.
– Synes du det har vært verdt det?
– Ja. Uavhengig av hvor du bor, kulturell bakgrunn, funksjonsevne, hvor ressurssterk du er – alle mennesker er like mye verdt, og burde få mulighet til å få den samme hjelpen, sier hun.
Veien videre
PTSD-diagnosen tilhører fortiden, og siden 2022 har Ness jobbet som prosjektleder i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Hun har blant annet hatt en finger med i spillet i videreutviklingen av appen Hjelp 113, men i dag er det hovedsakelig tre prosjekter som står på agendaen;
«Hjelp 113 Video», som lar 113- og legevaktoperatørene bruke video fra innringers mobilkamera, «Dekning i lufta», som kartlegger mobildekning og signalstyrke for helikoptrene i lufta, og pilotprosjektet «Nødchat», utviklingen av chat og toveis video for døve og hørselshemmede inn til nødmeldesentralene.
– Det som fortsetter å inspirere meg og holde meg engasjert, er muligheten til å samarbeide med brukere, helikopter-crew, teknikere, systemutviklere, operatører, sykepleiere, leger og fagpersoner i direktoratene. Ulike bakgrunner, erfaringer og fagkompetanser gjør at vi ser utfordringer og løsninger ulikt.
Ness mener Stiftelsen Norsk Luftambulanse står i en unik posisjon som brobygger mellom ideell og offentlig sektor.
– Jeg gleder meg hver dag til å fortsette samarbeidet med helseforetak og aktører innen prehospital akuttmedisin og lete etter gode løsninger som kan være tid- og ressursbesparende – til det beste for pasienten. Sammen blir vi bedre!
