Nødropet
17 år gammel lå Emilie livløs i en kald og mørk skog. At venninnene ringte 113 umiddelbart reddet livet hennes.
Tekst og foto: Thomas T. Kleiven
Publisert: 24.03.2022
– De ringte heldigvis veldig fort, sier Emilie Mjøen Eilertsen.
Den nå 18 år gamle jenta sitter i stua hjemme på Vik, like ved Hønefoss. Utenfor vinduet smelter snøen, og nede på Tyrifjorden svinner isen.
– Tiden etter ulykken har gått fort, men samtidig har jeg mistet så mye.
Dramatisk vinterkveld
Ulykken skjedde for ett år siden. Fire klassevenninner gledet seg til å være russ. Kristin, Aurora, Tiril og Emilie var godt i gang med planleggingen, selv om det var over et år til russetiden skulle starte. Sammen med 20 andre jenter håpet de å gjøre «Rokokko» til tidenes russebuss, men først skulle de ake og grille med resten av russegjengen.
Mamma Tove Eilertsen (56) advarte om kalde temperaturer før datteren skulle møte sine venninner. Med svart vinterbukse, ullsokker, blå dunjakke og Marius-genser i rødt, hvitt og blått gikk Emilie ut døren.
Senere på kvelden, da Emilie skulle ligge livløs ved en trestamme, sank gradestokken til minus 16.
Siste tur
På toppen av Ringkollen var titalls ungdommer samlet i det populære turområdet.
Jentene akte, stekte pølser, pratet og drakk litt alkohol i en liten akebakke nær toppen av slalåmbakken. Etter et par timers moro var det bare fire venninner igjen. Klokken 21 sendte Emilie SMS til mamma hvor hun skrev at det var kaldt, og at hun gledet seg til en varm dusj. Da jentene skulle dra husket de at noen rundt bålet hadde snakket om å ake ned den store slalåmbakken på andre siden av knausen.
– De fleste andre hadde akt ned der, så da bestemte vi oss for å gjøre det samme. Det hørtes jo gøy ut, sier Kristin Kittelsbye Søyland (18).
De fire jentene stilte seg på toppen av den bratte bakken med hvert sitt akebrett. Emilie hadde funnet seg et rødt og rundt med to håndtak. Rumpe og bein fikk så vidt plass. Så satte de utfor. Farten ble formidabel og latteren runget gjennom den sorte vinternatta, men da de kom ned var ikke Emilie å se noe sted. De tre venninnene kjente et søkk i magen. Hvor var Emilie?
Hun burde vært like bak dem, men nå var hun borte.
– Vi tenkte med en gang at nå har det gått galt, sier Aurora Klette Nilsen (18).
Hun begynte å rope.
– EMILIE!!!!!
Intet svar.
Last ned nødappen «Hjelp 113»
Appen er lastet ned 2 millioner ganger. Last den ned gratis, du også!
- Alle nødnumre på ett sted
- Koordinatene der du befinner deg
- Oversikt over hjertestartere i nærheten
- Gi nødsentralen tilgang til mobilkamera
Husk å aktivere appen etter nedlastning!
Ulyder
I dag husker ikke Emilie noe fra ulykken, men alt tyder på at hun traff et tre med voldsom kraft.
– Mye av det som skjedde er det nok like greit at jeg ikke husker, sier Emilie når vi møter henne hjemme på Vik.
– Nå skjønner jeg at man ikke har mye styring på et sånt akebrett. Du blir jo bare slengt rundt, og ser ikke hvor du kjører.
Venninnene hennes husker imidlertid kvelden altfor godt. Febrilsk løp Aurora og Tiril opp slalåmbakken, mens Kristin prøvde å finne en lommelykt. Aurora hikstet etter pusten og brukte mobiltelefonens spede lys til å lete i skogholtet. Og der, i øvre tredel av bakken, fant hun sin venninne. Emilie lå under et tre, omtrent to meter fra den preparerte løypa. Rumpa lente mot stammen og venstre arm lå i en merkelig stilling.
– Selv om hun så helt normal ut, var det tydelig at noe var alvorlig galt. Jeg var selvfølgelig redd for at hun skulle dø.
Aurora Klette Nilsen
– Først ble jeg bare glad for å finne henne, sier Aurora.
Men fra Emilies hals kom tunge gurglelyder. Disse ulydene har vært med Aurora siden ulykkeskvelden.
– For meg var lyden det verste. Selv om hun så helt normal ut, var det tydelig at noe var alvorlig galt. Jeg var selvfølgelig redd for at hun skulle dø, sier Aurora – som sammen med venninnene ringte 113 umiddelbart.
Blodmangel
Ambulanse og brannvesen kom først frem. Deretter senket et legehelikopter seg over den mørklagte slalåmbakken. Med brannvesenets spesiallagde terrengbil ble Emile evakuert ned til bunnen av bakken.
– Da oppdaget vi alt som var galt, sier Erik Sæter (44).
Overlegen ved Prehospital klinikk på Oslo universitetssykehus var på jobb for Norsk Luftambulanse da ulykken skjedde. Sammen med pilot, redningsmann og resten av nødetatene jobbet han på spreng for å redde Emilies liv. Med kniv ble både Marius-genseren og brystkassen rutinemessig åpnet opp. Dette gjøres for å få ut blod eller luft, som kan hindre en skadet lunge i å utvide seg. Men hos Emilie var venstre lunge så skadet at den likevel ikke lot seg utvide.
Store deler av ribbeinkassen var knust med beinsplinter skarpe som kniver. Alt tydet på at hun blødde fra indre organer. I en slik situasjon er en av helsepersonellets viktigste oppgaver å skille mellom hva som kan gjøres på skadestedet, og hva som krever kirurgi på et sykehus. Luftambulansepersonellet var meget bekymret for at hun ikke lot seg redde.
– Hun holdt på å blø i hjel. At hun trengte alt vi hadde av ekstra blod, var åpenbart, sier Sæter.
Da nytt blod ble sprøytet inn, tok det bare kort tid før blodsituasjonen hennes på ny ble kritisk. Å fylle på med enda mer blod hjalp ikke stort når blodet rant ut et annet sted i kroppen. Etter stabiliserende tiltak og infusjon av blodprodukter og medisiner som skal stoppe blødningene, var tilstanden vedvarende kritisk.
Det var åpenbare tegn på at Emilie sto i fare for å blø seg tom. Emilies sjanse for å overleve bestod i rask forflytning til operasjonssal og kirurgisk behandling, men ville hun overleve de 14 minuttene det tok å fly til Ullevål sykehus?
Gjensyn. På ulykkesdagen var det pilot Geir Arne Mathiesen som klargjorde blodproduktene før de ble sprøytet inn i Emilies kropp. Her møtes de igjen for å snakke om det som skjedde.
Trygghet for deg og dine
Vi jobber for at alle som blir akutt syke og alvorlig skadet skal få raskere og riktigere medisinsk hjelp, uansett hvor i Norge de befinner seg.
Din støtte teller
I grevens tid
Høyt over Oslos skoger ble det tomt for blodprodukter å gi til Emilie. Det siste luftambulanselege Erik Sæter sprøytet inn var klare væsker. Det ville ikke hjelpe kroppens forsøk på å frakte oksygen rundt i kroppen, men det kunne bidra til å holde liv i blodtrykket. De siste minuttene før landing så helsepersonellet en ung kropp som kjempet med alt den hadde.
På Ullevål sykehus stod personalet klare med nytt blod. Allerede oppe på helikopterplattformen, før rotorene stilnet, ble to blodposer sprøytet inn i Emilies årer.
– Vennene til Emilie ringte 113 i grevens tid, konstaterer lege Erik Sæter i dag.
– De reddet venninna si ved å ringe fort, og ved å si de riktige tingene. I tillegg har gode operatører hos AMK trykket på den store, røde knappen. Ære være dem for det.
– De reddet venninna si ved å ringe fort, og ved å si de riktige tingene. I tillegg har gode operatører hos AMK trykket på den store, røde knappen. Ære være dem for det.
Erik Sæter
«Fikk en rød løper»
På operasjonsbordet ble Emilies buk åpnet. Der fant legene en sprukket milt, noe som forklarte det enorme blodtapet. Nå ventet en serie av operasjoner. Sent på natta fikk foreldrene besøke datteren. Da var Emilie tilkoblet en rekke maskiner, men så likevel fredfull ut der hun lå. Ansiktet var uskadet, foruten et lite avtrykk etter Marius-genseren på haken.
– Vi visste ikke hva som ventet oss, men fra det sekundet ulykken skjedde har helsevesenet kastet en rød løper foran oss. Vi var i de aller beste hender, sier mamma Tove Eilertsen.
Nytt liv
Emilie lå fire uker i koma. Da hun våknet, kunne hun verken snakke eller gå. Den lille kommunikasjonen hun fikk til foregikk med høyre hånd. All ansiktsmimikk var forsvunnet, og familien trodde de hadde mistet sin sprudlende jente.
Først syv uker etter ulykken, da Emilie startet rehabilitering på Sunnaas sykehus, begynte kropp og hjerne å normalisere seg.
– Mange ting er annerledes nå og jeg er satt tilbake i livet, men det skal gå bra. Det vil bare ta litt mer tid.
Emilie Mjøen Eilertsen
De neste tre månedene gikk hun fra å være hardt skadet, til å bli tilnærmet frisk. Nå går hun andre klasse på videregående om igjen, men skal være russ med Rokokko-jentene til våren. Det gleder hun seg til, selv om hennes sosiale liv er snudd på hodet.
– Å være på et annet punkt i livet enn jeg helst skulle vært er kjipt, men det er ikke noe å gjøre med det. Slik er det bare, sier Emilie.
Emilie setter seg i bilen og kjører opp til Ringkollen med familien. I toppen av slalåmbakken tripper hun over nysnøen og kikker bort på de hvitkledde trærne. Selv om det var her hennes ungdomstid ble så brått endret, vekker stedet få følelser. Hele hendelsen er visket fra minnet.
– Mange ting er annerledes nå og jeg er satt tilbake i livet, men det skal gå bra. Det vil bare ta litt mer tid.
