Min hjertesak: En mer treffsikker luftambulansetjeneste
Hvordan vet vi at legehelikopteret flyr ut til dem som trenger det aller mest? En mer treffsikker luftambulansetjeneste kan både spare det offentlige for penger og gi pasientene bedre hjelp. Andreas Krüger leder teamet som forsker på hva luftambulansen bør brukes til.
Tekst: Ingvild K. Vederhus / Foto: Fredrik Naumann/Felix Features
Publisert: 11.03.2022
Bakgrunn
– Det er viktig at luftambulansen hjelper de pasientene som trenger det mest. Jo mer vi lærer om hvert oppdrag, desto oftere kan vi unngå å rykke ut på oppdrag som kunne vært håndtert av andre. Slik blir vi mer tilgjengelige når det virkelig gjelder.
Det sier Andreas Krüger. Han er luftambulanselege, førsteamanuensis ved NTNU og fagsjef for utvikling i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. I tillegg er Krüger leder for stiftelsens forskningsklynge i Trondheim, der han veileder fem stipendiater. Krüger brenner for å gjøre luftambulansetjenesten enda bedre, og han er særlig opptatt av å finne ut hva som kan gjøre luftambulansen enda mer treffsikker.
– Den norske luftambulansetjenesten stikker av med en milliard statlige kroner i året. Det er en vanvittig dyr tjeneste som kommer relativt få pasienter til gode, derfor er det uhyre viktig at den brukes riktig, påpeker Krüger.
For hva skal vi egentlig bruke legehelikoptrene til? Skal de fly alle pasienter som har litt vondt i brystet? Hva med skigåeren som har brukket beinet langt inne på fjellet? Barnet på Lillehammer som har satt noe i halsen? 91-åringen i Finnmark som plutselig snakker usammenhengende og kanskje er i ferd med å få slag – eller kanskje ikke?
Begynnelsen
Under arbeidet med doktorgraden kartla Krüger legebemannet utrykning i Skandinavia. Én hendelse satte spor:
I Skåne i Sverige avviklet man ordningen med fire legebiler – uten å ha dokumentasjon på hva de faktisk gjorde.
– Det glemmer jeg ikke. Av en befolkning på to millioner vet vi at det vil være en viss andel hardt skadde og alvorlig syke pasienter. Jeg husker jeg tenkte at «dette går ikke, her lider pasienter». Sånn kan vi ikke styre faget vårt.
Opplevelsen trigget et engasjement i Krüger. Selv har han jobbet på alle nivåer av akuttmedisin. Han startet som redningsmann på Sea King-helikopter, han jobbet i ambulansetjenesten ved siden av legestudiene, og han har jobbet på legevakt. Før han ble luftambulanselege i 2014 jobbet han som anestesilege på sykehus. Den brede erfaringen gir god forståelse i arbeidet med å optimalisere hele akuttkjeden.
I 2013 leverte Krüger doktorgraden sin. Der så han på hvordan data for den legebemannede utrykningstjenesten kan bidra til å løfte tjenesten. Funnene fra doktorgraden var utgangspunktet for å starte forskningsprosjektet NorAir Capture i 2014, som Krüger nå er leder for. I Trondheim samarbeider leger og forskere fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse, St. Olavs hospital og NTNU i flere prosjekter.
Sammen har de utviklet et system som gjør det mulig å samle inn data om alle pasienter som ringer til 113-sentralen i Trondheim. Systemet registrerer pasientens forløp fra 113-samtalen starter og nødetatene blir varslet, til pasienten har vært gjennom eventuell behandling, sykehusopphold og rehabilitering. Også pasienter som ikke får hjelp av luftambulansen registreres i systemet. Målet er å finne ut om landets legehelikoptere hjelper de riktige pasientene.
– Vi ser på hvordan vi kan effektivisere og optimalisere informasjonsinnhentingen gjennom hele det akuttmedisinske pasientforløpet, fra noen ringer 113 til pasienten skrives ut av sykehuset.
Vi prøver å lage systemer som fanger data automatisk, sånn at det legges inn i systemene våre og presenteres på en god måte.
– Nå treffer vi bedre, fordi vi rykker ut til pasienter som er mer alvorlig syke og skadet.
Anestesilege Andreas Krüger
Drivkraften
Bli støttemedlem
Forskningen har allerede fått konsekvenser. I 2017 fikk luftambulansebasen i Trondheim nesten 2000 henvendelser. Det gjorde at helikopteret var mye opptatt og man måtte si nei til hvert tiende akuttoppdrag. I stedet for å be staten om å kjøpe et ekstra helikopter, analyserte en gruppe forskere hvilke pasienter luftambulansen rykket til. Kunnskapen bidro til at man klarte å redusere antall oppdrag til 1300 i året.
– Det var ikke lenger nødvendig med et nytt helikopter og vi ble mye mer tilgjengelige. Nå treffer vi bedre, fordi vi rykker ut til pasienter som er mer alvorlig syke og skadet.
Når luftambulansen samarbeider godt med ambulansetjeneste, legevakt og akutthjelpere fra brannvesenet, kan mange oppdrag løses uten at legehelikopteret trenger å rykke ut. Dersom antall utrykninger reduseres, fordi man flyr på de riktige oppdragene, kan offentlige kroner brukes på andre deler av akuttkjeden.
– Samarbeidet mellom det offentlige og Stiftelsen Norsk Luftambulanse er viktig. Takket være bidrag fra stiftelsen har vi fått mulighet til å etablere prosjekter som gir økt kunnskap, og innsikten har spart Helse Midt-Norge for mye penger.
Veien videre
For å identifisere hvilke oppdrag luftambulansen bør involveres i, har forskerne valgt ut tre viktige parametere: at oppdraget sparer tid for pasienter med kritiske tilstander, at luftambulansen tilbyr behandling andre nødetater ikke kan tilby og at oppdraget skjer et sted det ikke er noe annet alternativ for evakuering, som på fjellet.
– Hvis ingen av de tre dimensjonene er oppfylt, mener vi det kanskje ikke var nødvendig å rykke ut. For å sikre kontinuerlig fokus på kvalitet, har forskerteamet i Trondheim laget en app som brukes til å dokumentere oppdragene. Målet er å finne ut av hvordan man kan gjøre mer av det som fungerte godt.
– Drømmen min er at vi skal registrere alle luftambulanseoppdrag i Europa og Australia på samme måte – ikke i samme datasystem, men med samme innhold.
Da får vi et godt datagrunnlag, og kan få mer kunnskap om hvordan luftambulansen bør operere og prioritere.
