Infarkt i uvær
«Heldigvis» fikk Marit Kappfjell (65) hjerteinfarkt i 2021. To år tidligere hadde ikke legehelikopteret kunnet hente henne.
Tekst: Hanna Norberg / Foto: Thomas T. Kleiven
Publisert: 11.11.2021 – Sist oppdatert: 24.02.2023
Hjerteinfarkt sjekker ikke værmeldingen før det kommer på besøk. Hjerteinfarkt kan komme en skyfri sommerdag. Men det kan også komme i skikkelig nordnorsk uvær.
Da Marit Kappfjells hjerte sviktet, var været egentlig for dårlig for legehelikopteret. Men heldigvis kom infarktet i 2021.
Hun hadde kjent det i et halvt år allerede. I fjor sommer hadde hun beiset hele huset, vært høyt og lavt, opp og ned stigen. Det hadde vært så lett.
Men så, en ukes tid senere, ble alt tungt. Det gikk ikke over. Gjennom høsten og vinteren ble det stadig mer slitsomt å flytte føttene.
En dag ringte Marit Kappfjell til eldstedatteren og sa:
– Jeg tror jeg brygger på et hjerteinfarkt.
Hjerteinfarkt ulmet: Gikk ikke til legen
Påsken 2021 var rolig. Det var bare Marit og mannen, John Kappfjell, i det brunbeisede huset på Majavatn, helt sør i Nordland fylke. De hadde riktignok besøk av sønnen sin, men pensjonistparet Kappfjell hadde rolige dager. I tillegg var været elendig, så det var ikke så mye å finne på.
Formen til Marit var som den pleide: Å være sliten var den nye normalen. Men til legen ville hun ikke dra, hun er da ikke hypokonder, heller. Det går jo som regel bra!
Det gikk bra helt til 1. påskedag 2021. Da begynte Marit Kappfjell å svette noe voldsomt.
Like etter kom trykket i brystet. Og så strålingen utover i armen. Da skjønte både hun og mannen hva som var i ferd med å skje.
Kunne ikke skjedd i 2019
Det er lurt å få hjerteinfarkt når himmelen er skyfri. Da kan legehelikopteret fly rett ut til pasienten, uten problemer.
Men hjerteinfarkt sjekker ikke værmeldingen før det kommer. Marits infarkt lå og lurte i over et halvt år før det slo til.
Det valgte en dag med lavt skydekke, snøbyger og vind. En dag med ekte nordnorsk møkkavær.
Trykket i brystet var ikke til å ta feil av.
– Det var ikke som på film. Det var ikke SÅ vondt, men det var som å ha en ti kilos sekk på brystet. Som raskt ble til en 50 kilos sekk.
Marit Kappfjell
Ektemann John var rask med å ringe etter hjelp. Ambulansen fra Trofors, et tettsted 45 kilometer unna, var snart på vei.
Men hjerteinfarkt er alvor. Hjerteinfarkt haster. Fra Majavatn til universitetssykehuset i Tromsø er det 83 mil. Til Trondheim er det 30.
Mange mil i ambulansebil tar tid. Livsviktig tid.
Støtt oss med en gave
Været skifter fort i Norge. Å vite mest mulig om været er derfor livsviktig. Ved å støtte vårt arbeid vil vi kunne fortsette å sette ut nye værkamerastasjoner.
Kan fly i «blinde»
Klokken 12:18 går alarmen inne på luft ambulansens base i Brønnøysund, på Helgelandskysten, rett vest for Majavatn. Ambulansen fra Trofors er på vei til pasienten, men kan også helikopteret komme?
I 2019 kunne det ikke det.
I 2021 kan det.
Når crewet på basen mottar meldingen om Marit, begynner de straks å se på mulighetene for å fly til Majavatn.
Utenfor basen ligger skyene tett nedpå fjellene. Crewet har akkurat vært ute på oppdrag og vet at været er utfordrende.
Pilot i Norsk Luftambulanse Helikopter, Anders Nordgaard Dahle, forteller om vurderingene crewet gjorde den ruskete aprildagen tidligere i år:
– Vi hadde kommet tilbake fra et annet oppdrag litt over en time før, og hadde god førstehåndskunnskap om været langs kysten. Det ble umiddelbart klart at vi ikke kunne fly direkte til Majavatn, på grunn av fjellkjeden mellom kyst og innland og været som «lå nedpå».
Men det finnes heldigvis alternativer for å komme seg trygt fram til pasienten. Crewet sjekker værkameraene i området. De siste årene har Stiftelsen Norsk Luftambulanse satt opp kameraer som viser været på over 150 ulike steder i Norge.
Kameraet i Sandnessjøen bekrefter at det er lavt skydekke og for dårlig sikt. Men kameraet i Mosjøen viser at været er bedre innerst i fjorden. I Trofors viser kameraet at det er flyvær.
Hva gjør de da?
Tok omvei for å komme frem
I mange år har Stiftelsen Norsk Luftambulanse jobbet med å lage forhåndsbestemte flyruter over hele Norge. Dette er vanlig ved flyplasser, og gjør at rutefly kan fly i dårlig sikt og lave skyer.
Men legehelikoptrene skal sjelden til flyplassen. De skal alle andre steder. Derfor har stiftelsen nå et nett av slike forhåndsbestemte ruter rundt om i landet. Det gjør at legehelikopteret kan fly «i blinde» gjennom skydekket, ved hjelp av GPS og instrumenter.
For ikke mer enn to år siden stiftelsen finansierte en slik flyrute fra basen i Brønnøysund, forbi fjellkjeden Syv søstre og inn Vefsnfjorden til Mosjøen. I fjor var den ferdig godkjent av Luftfartstilsynet og klar til å tas i bruk.
Kan de kanskje fly denne nå, og så fly visuelt sørover langs E6 til Majavatn? Det er en skikkelig omvei, men de vil likevel trolig spare mye tid for Marit. Crewet ser for seg at hun bør flys til St. Olavs hospital i Trondheim. De fyller ekstra drivstoff og letter fra basen klokken 12.33.
En første gang for alt
Omtrent samtidig som legehelikopteret letter, er ambulansen på plass hjemme hos Marit på Majavatn.
Dette er ikke bare en historie om hvor viktig det er at legehelikopteret kommer og henter pasienten. Det er også en historie om et helsevesen i et langstrakt land som fungerte optimalt.
Det var ambulansepersonellet Anneline Øren (24) og Johnny Odd Elden (60) som kom først frem til Majavatn den dramatiske aprildagen. En solfylt dag i juni, et par måneder etter Marits hjerteinfarkt, svinger den samme ambulansen opp foran huset til ekteparet Kappfjell. Anneline og Johnny Odd har tatt turen til Majavatn for å møte Marit igjen for første gang siden infarktet.
De blir tatt imot med kaffe, jordbær, vaniljeboller og åpne armer av et smilende og takknemlig ektepar.
– Plutselig var dere bare her! utbryter Marit og tenker på den gangen for få uker siden, da hun lå på sofaen i stua og kjente det voldsomme trykket i brystet.
Anneline smiler bredt. For henne var også dagen spesiell. Det var aller første gang hun ga den livreddende, blodfortynnende behandlingen trombolyse.
– Å ja, så dette var spennende for deg også? spør Marit, med et lurt smil.
Tidlig varsel avgjørende
Alvoret virker fjernt nå, men det var høyst reelt den påskedagen Marit fikk hjerteinfarkt. Trombolysebehandling kan bare gis i spesielle tilfeller og krever grundige forberedelser. Ambulansepersonellet må blant annet ta EKG av hjertet og få godkjenning til å gi trombolysen. Selve behandlingen krever både mye utstyr og flere typer medisin.
– Vi fikk nødanropet rundt kvart over tolv og at vi var ferdig med trombolysen kvart over ett, forteller Anneline.
Hun og makker Johnny Odd har fått mye skryt for innsatsen de gjorde før legehelikopteret var på plass, både fra helsepersonell og fra ekteparet Kappfjell.
– Jeg har mange ganger tenkt at vi skal stikke innom og takke dere, sier John.
Takknemligheten går også motsatt vei:
– Jeg husker jeg takket både deg og mannen din for at dere ringte så fort, sier Anneline og ser på Marit.
– Det er så mange som tenker at det sikkert går over. Særlig hvis man ikke har så vondt. Men for oss er det veldig viktig at de varsler så tidlig som mulig.
Marit rister lett på hodet og ler:
– Jeg har tenkt at det skal gå over siden i høst, jeg!
– Vi fikk nødanropet rundt kvart over tolv og at vi var ferdig med trombolysen kvart over ett.
Anneline Øren, ambulansearbeider
Navigerte ved hjelp av værkamera
Det gikk over til slutt.
Ti minutter etter at trombolysebehandlingen var ferdig i stua hjemme hos Marit og John, landet legehelikopteret på Majavatn togstasjon.
Da hadde legehelikopteret flydd den nye GPS-ruten fra basen i Brønnøysund, nord over og forbi fjellene «De syv søstre», inn Vefsnfjorden og til Mosjøen. Derfra hadde de god nok sikt til å følge E6 sørover til Majavatn. Det høyteknologiske systemet gjør at legehelikopteret kommer trygt frem, i tillegg til at man slipper uforutsigbarheten i å ikke vite om man må avbryte oppdraget eller om man kommer frem.
Flyr «i blinde». I lavt skydekke og dårlig sikt kommer ikke legehelikopteret frem. Takket være et nytt navigasjonssystem kunne det likevel fly da Marits hjerte sviktet.
Slik utforutsigbarhet kan stjele verdifull tid for pasienten. Systemet med værkameraer og instrumentflyging er finansiert av støttemedlemmene til Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Pilot Anders Nordgaard Dahle forteller at de kom frem takket være den nye teknologien:
– Det var ene og alene værkameraene og muligheten for instrumentflyging som gjorde at vi kom frem til Majavatn denne dagen. Været langs kysten var dårlig, og det var marginalt med sikt. I verste fall ville vi blitt nødt til å snu, men med den nye ruten kunne vi komme trygt frem.
Pasient «levert på sølvfat»
Ambulansepersonellet fikk beskjed om at helikopteret var på plass, og kjørte de få hundre meterne ned til stasjonen med Marit.
– Der fikk vi pasienten «levert på sølvfat», skryter Nordgaard Dahle.
– Vi kunne fortsette til Trondheim etter et kort bakkeopphold for å få pasienten om bord.
Klokken 13:39 lettet helikopteret og satte snuten sørover. På de 30 milene til trønderhovedstaden møtte de motvind og fortsatt varierende vær. Underveis sjekket de været via kameraer i både Trones, Snåsaheia, Steinkjer, Levanger og Trondheim. Klokken 15:09 landet de på St. Olavs hospital.
Slik så det ut for ektemann John:
Fire timer etter at John Kappfjell varslet nødetatene, var kona Marit ferdig hjerteoperert. På de fire timene har hele kjeden av nødetater vært involvert.
Ekteparet Kappfjell er så imponert over luftambulanse, ambulanse og sykehus at de må ty til sterke nordnorske gloser for å beskrive gleden.
Det egner seg ikke på trykk, men oversatt blir det omtrent slik:
– De gjorde en vanvittig god jobb!
Se hele flyruta:
– Dette hadde vi ikke klart i Sverige
En som er imponert over både norsk ambulansepersonell og stiftelsens innsats for pasientene, er svenske Per Arnell.
Han er virksomhetssjef for den svenske luftambulansen i Västra Götalands län, området som strekker seg fra Gøteborg til norskegrensen og som er hjem for 1,8 millioner mennesker.
I tillegg til å være sjef i Sverige, jobber også Arnell som anestesilege i den norske luftambulansetjenesten og er stasjonert på basen i Brønnøysund.
Det var han som var på jobb den dagen Marit Kappfjells hjerte sviktet.
Bidra til tryggere helikopterturer
– Dette var uten tvil et oppdrag man ikke kunne ha gjennomført uten innflygings rutene og værkamerasystemet, som Stiftelsen Norsk Luftambulanse har utviklet. I Sverige hadde vi ikke klart å gjennomføre et oppdrag under slike værforhold.
Arnell har jobbet som luftambulanselege ved Brønnøysundbasen siden 2003 og har derfor sett utviklingen i den norske luftambulansetjenesten på nært hold.
– Det har skjedd en fantastisk utvikling i disse årene, særlig når det gjelder teknologi og bruken av den. Jeg er imponert over systemet i den norske luftambulansen. Det er fremfor alt viktig for pasienten. I mange tilfeller kommer de norske pasientene til akutt behandling mye kjappere enn pasientene i Gøteborgregionen gjør.
Arnell fremhever særlig systemet med værkameraer og innflygingsruter, som er finansiert av støttemedlemmene og støttebedriftene til Stiftelsen Norsk Luftambulanse:
– Det er sjelden det er så mange dager på rad med så dårlig vær som det var på Helgelandskysten i påsken i år. Vi hadde kanskje 15 oppdrag og kansellerte bare ett av dem på grunn av været. For ti år siden hadde vi måttet kansellere ti turer.
– Dette hadde vi ikke klart i Sverige
En som er imponert over både norsk ambulansepersonell og stiftelsens innsats for pasientene, er svenske Per Arnell.
Han er virksomhetssjef for den svenske luftambulansen i Västra Götalands län, området som strekker seg fra Gøteborg til norskegrensen og som er hjem for 1,8 millioner mennesker.
I tillegg til å være sjef i Sverige, jobber også Arnell som anestesilege i den norske luftambulansetjenesten og er stasjonert på basen i Brønnøysund.
Det var han som var på jobb den dagen Marit Kappfjells hjerte sviktet.
– Dette var uten tvil et oppdrag man ikke kunne ha gjennomført uten innflygings rutene og værkamerasystemet, som Stiftelsen Norsk Luftambulanse har utviklet. I Sverige hadde vi ikke klart å gjennomføre et oppdrag under slike værforhold.
Arnell har jobbet som luftambulanselege ved Brønnøysundbasen siden 2003 og har derfor sett utviklingen i den norske luftambulansetjenesten på nært hold.
– Det har skjedd en fantastisk utvikling i disse årene, særlig når det gjelder teknologi og bruken av den. Jeg er imponert over systemet i den norske luftambulansen. Det er fremfor alt viktig for pasienten. I mange tilfeller kommer de norske pasientene til akutt behandling mye kjappere enn pasientene i Gøteborgregionen gjør.
Arnell fremhever særlig systemet med værkameraer og innflygingsruter, som er finansiert av støttemedlemmene og støttebedriftene til Stiftelsen Norsk Luftambulanse:
– Det er sjelden det er så mange dager på rad med så dårlig vær som det var på Helgelandskysten i påsken i år. Vi hadde kanskje 15 oppdrag og kansellerte bare ett av dem på grunn av været. For ti år siden hadde vi måttet kansellere ti turer.
Hele kjeden fungerte da Marit fikk hjerteinfarkt
Den svenske luftambulansesjefen er også opptatt av å rose de andre nødetatenes innsats denne hustrige aprildagen i 2021.
– Denne dagen fungerte hele kjeden, fra 113-sentralen, ambulansetjenesten, luftambulansen og til sykehuset som tok imot pasienten. Det er gjerne dette som er utfordringen i helsevesenet, å få alt til å fungere optimalt. Og det gjør det ofte i Norge. Vi har en lang vei å gå for å komme til samme nivå i Sverige.
– Hva hadde skjedd dersom helikopteret ikke kunne flydd ut til pasienten i dette tilfellet?
– Det er jo alltid et spørsmål om tid. Vi sparte mye tid på at ambulansen hadde startet behandlingen før vi kom. De gjorde en fantastisk innsats, og dermed kunne vi bare laste pasienten inn i helikopteret og starte på turen til sykehuset. Hvert minutt teller.
– Hvor avgjørende var det at helikopteret kunne fly i det dårlige været?
– Forskjellen var ikke nødvendigvis liv eller død i dette tilfellet. Det var heller snakk om hvor stor skaden på hjertemuskelen ville bli. Dersom hjertesvikten er stor, orker man nesten ingenting etterpå. Kan skje orker man veldig lite resten av livet. Men dersom man kommer til sykehus og får riktig behandling, kan man i beste fall redde hele hjertemuskelen. Det kan være forskjellen mellom å ha et liv og ikke ha et liv.
