Immunforsvaret: Venn eller fiende?
Det finnes fortsatt mange medisinske gåter som ikke er løst. Ingrid Nygren Rognes prøver å løse en av dem: Hva som skjer når immunforsvaret noen ganger overreagerer etter alvorlige skader.
Publisert: 14.07.2021 – Sist oppdatert: 13.09.2022
Tekst: Vibeke Buan
Foto: Fredrik Naumann/Felix Features
– Vi fant ut at vi har løpt to ganger høydemeterne til Mount Everest med blodprøvene vi har tatt.
Ingrid Nygren Rognes, lege og stipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, går opp trappene fra akuttmottaket i første etasje på Oslo universitetssykehus Ullevål. Hit kommer de hardest skadde pasientene for å bli undersøkt og behandlet.
11 000 reagensrør
I tre år har Rognes og medforskerne samlet blodprøver fra alvorlig skadde pasienter, tatt på over 1100 ulike tidspunkter. Fra akuttmottaket på sykehuset har de løpt opp til laboratoriet i sjette etasje med prøvene.
– Prøvene må tas og oppbevares på riktig måte, sentrifugeres på rett hastighet og fryses ved korrekt temperatur.
Og alt dette må være gjort innen 30 minutter fra de ble tatt, forklarer Rognes og setter på sentrifugen.
Nå ligger 11 000 reagensrør med anonymiserte blodprøver lagret i biobanken. Forskerne håper blodet kan gi svar på det som fortsatt er en gåte: Hva som skjer når immunforsvaret noen ganger overreagerer etter alvorlige skader, slik at også friske organer blir syke.
Ute av kontroll
Immunforsvaret vårt består av mange typer celler og utallige molekyler. Sammen bidrar de til å reparere skader og å begrense sykdom. Men noen ganger jobber systemet så hardt at det kommer ut av kontroll – for eksempel etter store skader fra en fallulykke eller trafikkulykke.
– Akutte, alvorlige skader er en av hovedårsakene til at unge mennesker dør eller får varige mén. Vi vet at en del av de som overlever fram til sykehus blir kritisk syke i timene og dagene etter ulykken, selv om de får optimal behandling. En som har fått knust beina og bekkenet i en trafikkulykke kan få lungesvikt og nyresvikt i tiden etter ulykken, selv om lunger og nyrer ikke var skadet til å begynne med, sier Rognes.
– Vi tror det skyldes at immunforsvaret overreagerer og at kroppens mekanismer for å stanse blødninger ikke fungerer som de skal. Reaksjonene som skal beskytte og reparere blir uhensiktsmessige fordi de kommer ut av kontroll.
Jakten på tidsvinduet
I det møysommelige arbeidet ser Rognes og medforskerne på bittesmå molekyler i blodet. De vet at flere molekyler som trigger immunforsvaret når svært høye og unormale verdier i blodet de første minuttene og timene etter en skade. Men de vet ikke eksakt når de øker, når de kommer ned til normale verdier igjen, eller hvilke roller de kan ha.
– Målet vårt er å forstå det, slik at vi kan finne et tidsvindu der vi kan stoppe økningen av de viktigste molekylene, og dermed hindre kroppens overreaksjon, forklarer Rognes.
Annenhver time fra traumepasientene har kommet inn har Rognes og kollegene tatt blodprøvene. Med så tette og tidlige målinger får de et godt bilde av hvordan molekylene opptrer hos hver pasient. Og ved å sammenligne resultatene fra de 150 pasientene i studien får de kartlagt det typiske tidsforløpet for hvert molekyl i detalj.
Medisin i helikopteret
– Vi har så mange slags molekyler i kroppen, og etter en stor skade er det som en eksplosjon. Vi forsøker å beskrive den i detalj, slik at vi kan finne ut hvordan alle bitene først hang sammen, og forhåpentlig finne fyrstikken som antente eksplosjonen og så slukke den, sier Torsten Eken, og forklarer grafer på skjermen på kontoret sitt.
Eken er professor og overlege i anestesiologi ved OUS, og hovedveileder for Rognes. Han har tatt mange av blodprøvene, og har bygget databasen for prosjektet. Det er her prøveresultatene ender opp og blir koblet med klinisk informasjon. Sammen med eksperter nasjonalt og internasjonalt jobber de to med å analysere dataene, på jakt etter logiske mønstre.
– Vi håper og tror forskningen vår kan bidra til at flere hardt skadde pasienter overlever, og får minst mulig plager etter skaden. Drømmen er å utvikle målrettede medisiner. Vi tror slike må gis til pasientene tidlig, helst allerede i ambulansen eller i helikopteret på vei til sykehus.
