Kan helikopteret komme raskere og tryggere frem til pasienten med heis?
Norsk Luftambulanse leter etter mer effektive måter å hente pasienter som befinner seg på steder helikopteret ikke kan lande. Kan heis være nyttig?
Tekst: Rolf Magnus W. Sæther / Foto: Anders Vaaja Aspaas
Publisert: 22.01.2024
Omfanget av bratt friluftsliv og turisme i fri natur har økt eksponentielt de siste ti årene.
– Tidligere var det bare noen få klatrere som våget seg til bratte og utilgjengelige steder. Nå er det hvermannsen. Derfor er det et økende behov for redning i bratt og ulendt terreng, sier flyger Erik Normann, som er fagsjef for flyoperativ utvikling i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
I prosjektet «Tilkomst til pasient» ser man på ulike metoder for å nå frem til folk som ligger uveisomt til. Dette er på steder der helikopteret ikke kan lande, ofte på fjellet, men også i urbane områder. Et av målene er å belyse fordeler og ulemper ved innføring av heis på legehelikoptrene.
– Vi ønsker å utfordre gamle systemer og teste ut nye, hele tiden med fokus på flysikkerhet og hva som tjener pasientene best. Vi spør oss om dette kan bedre beredskapen ytterligere, samtidig som det kan redusere risikoen, sier prosjektleder Jan Thormodsæter i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Sammenligner to metoder: Heis og underhengende
I motsetning til redningshelikoptrene, som har heiskapasitet, benytter legehelikoptrene en annen metode for å hente personer i ulendt terreng: underhengende redning. Det innebærer at et opptil 60 meter langt tau festes på helikopteret, slik at man kan fly redningsmannen inn til pasienten. Dette er en velprøvd og sikker metode, som kan brukes til å redde folk ut av svært krevende terreng.
Med heis kan man justere vaierlengden. Det gir noen vesentlige fordeler. Blant annet kan man løfte redningsmann og pasient opp fra bakken og heise dem rett inn i helikopteret. Raskt og sikkert – og uten å måtte lande først.
– Nå vil vi finne ut om bruk av heis er mer effektivt og sikkert. Vi har laget en studie som skal evaluere og sammenlikne metodene, sier luftambulanselege William Ottestad, som leder forskningsarbeidet i prosjektet.
I sammenligningsstudien skal helikopteret fly med fire forskjellige crew, som skal løse forskjellige treningsoppdrag med begge metodene.
– Vi skal måle de to metodene opp mot hverandre og se på tid, sikkerhet og arbeidsbelastning for crewet. Tid er en viktig faktor for alvorlig syke og skadde, sier Ottestad.
I studien benyttes Stiftelsen Norsk Luftambulanses utviklingshelikopter, et Airbus H145 legehelikopter, som er finansiert av stiftelsens støttespillere.
Lærer av de beste
Å drive trygt med heising krever at man utvikler detaljerte prosedyrer for heisoperasjoner. Det behøves også mange timer med operativ trening for mannskapene. Norsk Luftambulanse har nå utdannet fire luftambulanseleger som heisoperatører. I tillegg er et knippe redningsmenn, piloter og teknikere tilknyttet prosjektet.
I fjor høst fikk mannskapene virkelig testet ferdighetene i alpint terreng i Romsdalen. I tillegg til heising i skog og flatt lende, ble det heist på Romsdalshorn og Kalskråtinden.
Prosjektdeltakerne henter erfaringer fra nasjonale og internasjonale aktører som bruker heis i dag.
– Vi har støttet oss på noen av de flinkeste i verden, operatører som flyr i Alpene og som driver med fjellredning hver eneste dag. Det har gjort det mulig for oss å komme i gang på en trygg måte, sier Erik Normann.
Ved utgangen av 2024 skal man ha kommet frem til noen konklusjoner. Disse kan brukes som beslutningsgrunnlag for dimensjoneringen av fremtidens luftambulansetjeneste.
Uansett hva dommen blir, så har prosjektet gitt gode synergier for tjenesten. Blant annet har man økt kompetansen på fjellflyging, utvidet det redningstekniske repertoaret og åpnet opp for mer samarbeid i redningstjenesten.
– Vi er heldige som har støttemedlemmer og støttebedrifter som gjør det mulig for stiftelsen å finansiere vårt eget utviklingshelikopter og dette prosjektet, sier prosjektleder Jan Thormodsæter.
