Det siste stupet
I 30 år hadde Einar Stordahl (60) stupt fra den samme fjellhyllen. En varm sommerdag sto han der på ny – sammen med barna sine. Denne gangen ble den siste.
Tekst: Thomas T. Kleiven
Foto: Thomas T. Kleiven/privat
Tre personer sto på svaberget. Den eldste av dem tok sats og hoppet mot vannflaten – med hodet først. Sekunder senere var livene deres snudd på hodet.
Noen timer tidligere hadde familien Stordahl spist frokost på hytta ved trøndelagskysten. Det var siste dag av ferien og gradestokken viste 33 grader – et sjeldent syn på værharde Hepsøya. Skulle de virkelig dra hjem til hverdagen mens tropevarmen trykte rundt hytteveggene?
– Nei, vi må bade en siste gang. Vi må gripe sjansen! sa pappa Einar Stordahl.
Etter frokost pakket de badetøyet og skrev følgende avskjedshilsen i hytteboka: «No fær vi te Kleppan».
– Pass på!
Kleppan er en idyllisk vik på yttersiden av Hepsøya. Her har ekteparet Hilde og Einar Stordahl badet siden de ble kjærester.
Barna deres, Natanael (24), Maria (26) og Sandra (28), har vasset her siden de ble født. Denne varme sommerdagen var alle barn, fosterbarn og svigerbarn med på tur. De koste seg i badebukta, men selv i strålende vær som dette hastet ikke alle etter å svømme.
– Det er jo iskaldt i vannet, sier Natanael Stordahl om følelsen av å gruglede seg til møtet med kaldt Atlanterhav.
Sønnen i familien liker å varme seg på svaberget før kuldesjokket kommer. Pappa Einar er av det litt mer direkte slaget.
– Nå skal det bades, var farens klare beskjed.
Sammen med sønn og svigersønn klatret Einar opp på klippeveggen. Uvanlig lav fjære gjorde klippen ekstra høy denne dagen.
– Det er grunt i dag. Pass på så dere ikke stuper rett ned, sa Einar og telte til tre.
1-2-3. Så stupte han.
92 kilo kropp brøt vannskorpen i et brak. Svevet er vanligvis 3-4 meter høyt. Ovenfra så Natanael hvordan farens kropp traff vannet. Han tenkte at faren måtte fullføre en forlengs salto under vann hvis han skulle klare å unngå kollisjon med havbunnen.
– Oi! ropte kona Hilde.
– Ka som skjer?
Natanael lurte på hvorfor faren ble så lenge under vann, men tenkte at han sikkert tok seg en liten svømmetur – slik han ofte gjorde. Så kom en rygg flytende opp fra dypet. Livløs, som en dupp, fløt faren foran barnas øyne.
– Hopp etter ham! HOPP!, ropte datteren Maria.
Fikk livet snudd på hodet
Den første som hoppet, var Natanael. Svømmende mot den flytende ryggen, trodde han at dette kom til å gå bra. Men så snart han la hendene rundt farens midje, forsto han at faren ikke kom til å svømme i land selv.
– Der og da ble livet snudd på hodet, sier Natanael i dag.
– Han var helt hvit i ansiktet. Leppene var blå. Jeg så ham inn i øynene, men han bare stirret rett gjennom meg.
Sjokket var stort. Natanael følte på handlingslammelse, og kjente frykten ta overhånd. Nå måtte følelsene dyttes bort. Dette var en tid for handling.
– Hjeeelp! Natanaels rop førte hele søskenflokken ut i vannet.
– Å kjenne på den hjelpeløsheten er mitt livs største traume, sier Natanael i dag.
Der og da tenkte han på den lange rekken av små mirakler som måtte inntreffe for at dette skulle ende godt. Datteren Maria tenkte at dette bare ikke kunne skje.
– Pappa, du kan ikke dra fra oss. Vi trenger deg!
– Å kjenne på den hjelpeløsheten er mitt livs største traume.
Natanael, sønnen til Einar
Pustet liv i pappa
Einars svigersønn, Kristoffer, fant dekning og brukte Hjelp 113-appen for å ringe etter hjelp. Redningsmaskineriet ble satt i gang, men enn så lenge var det Einars barn som spilte hovedrollene. På svaberget begynte de med hjertekompresjoner og innblåsninger.
– Luft!
Det plutselige ropet kom utrolig nok fra Einar selv. Barnas innblåsninger ga umiddelbar effekt. Einars kropp klarte å puste ut, men ikke inn. Hjertet slo, men lungene klarte ikke å dra inn luft.
– Vi merket at det var luft han trengte. Derfor sluttet vi med kompresjoner og ga mer og mer luft, sier Sandra.
Via telefonen ga nødetatene instruks om å legge Einar i stabilt sideleie, men barna så at det ikke fungerte.
– Vi måtte handle etter hva vi så der og da, sier Sandra i dag.
Barna fortsatte å puste liv i faren. Mens han lå mellom beina på barna, oppmuntret han dem på utpust. Han ba dem bytte på å blåse, så de ikke skulle slite seg ut, og presiserte at de måtte ha helikopter med en gang hvis dette skulle ende godt.
Underveis ba barna høyt til Gud om hjelp. For Einar føltes bønnen like viktig som luften.
– Nå trenger jeg motivasjon. Er det lenge til hjelpen kommer? spurte Einar nok en gang.
Mellom innblåsningene ga Natanael faren et klapp på kinnet.
– Vær med oss. Ikke sovne ennå!
Akutt-ABC
Lær førstehjelp gratis med Akutt-ABC!
- Gratis nettkurs i førstehjelp
- Kurset består av flere kapitler som dekker ulike temaer
- Du kan gjennomføre kurset når det passer deg
– Barna er heltene
50 minutter etter stupet, landet SeaKing-helikopteret på Hepsøya.
– Fortsett med det dere gjør, var lege Jostein Bredes klare beskjed til barna.
Mens barna holdt liv i faren, kunne legen klargjøre narkosen. Snart fløy de mot St. Olavs hospital i Trondheim, og barna kunne endelig slippe følelsene fri.
Da NRK senere lagde podcasten «Einars siste stup» om ulykken, skrøt legen uhemmet av barnas innsats.
– Barna til pasienten er definitivt heltene denne dagen. De har gjort en helt imponerende og enestående innsats. De har gjort alt rett. Uten deres raske innsats går det ikke an å overleve en slik skade, sa Brede.
Rask reaksjon redder liv
For barna føles det surrealistisk å ha vært med på å redde livet til sin egen far.
– Det viser hvor viktig det er å reagere raskt, sier Natanael.
– Ofte kan man la være å ta ting ordentlig på alvor, fordi man tenker at det uansett vil ordne seg. Men jeg tror det som reddet pappa, var at vi alle reagerte fort og at alle fant sin plass i redningsaksjonen. Vi er bare veldig takknemlige for at vi klarte å gjøre det rette.
For Einar har tiden etter ulykken vært både fysisk og mentalt krevende. Da han våknet på sykehuset, føltes det som kroppen var støpt i betong. Det viste seg at han hadde fått en alvorlig ryggmargsskade etter sammenstøtet under vann, og at han måtte gjennom operasjoner og en lang rehabilitering.
Legene fortalte at han aldri ville kunne svelge eller puste uten hjelp, men til tross for dystre spådommer kjempet Einar seg tilbake i livet. Til tross for at han ble lam i store deler av kroppen, lærte han seg snart både å spise og drikke selv.
– Barna til pasienten er definitivt heltene denne dagen. De har gjort en helt imponerende og enestående innsats.
Lege, Jostein Brede
Husker ulykken
Sandra og Natanael føler faren hadde forberedt dem på å håndtere dramaet på ulykkesdagen:
– I hele livet har pappa trent oss til å sette følelsene til side og ikke bli hysteriske. Du må løse oppgaven først. Så kan du dele med følelsene etterpå, sier Natanael.
Halvannet år etter ulykken fikk han flytte hjem til en hverdag tilpasset rullestol. Livet er snudd på hodet, men gleden over å ha overlevd, er stor. Spesielt når han i vår fikk se datteren Sandra gifte seg.
– Jeg velger å tenke på det som fungerer, fremfor å tenke på at kroppen er uten funksjon i dag. Det gjør det mye lettere. Takknemligheten er overskriften. Å få være med på livet. Med Hilde og ungene, sa Einar til NRK.
Minnene fra den dramatiske dagen på Hepsøya sitter fortsatt godt i. Fra sitt siste stup husker han hvordan hendene fløt ukontrollert oppover i vannet. Selv om han så død ut, minnes han følelsen av å miste kontakten med fingrene.
Under vann holdt han pusten så godt han kunne – og håpet noen ville hoppe etter.
