«Det har skjedd noe oppe i hodet mitt»
Noen ganger er 20 minutter avgjørende for liv eller død. Det vet Tynset-mannen Esten Vingelen alt om.
Tekst: Lasse Lønnebotn Foto: Thomas T. Kleiven
Publisert: 04.10.2023
Esten Vingelen står opp klokken 06:00, slipper valpen ut døren og bøyer seg ned for å binde den fast. Solen skinner, himmelen er blå og en mild bris ligger over de grønnkledde åsene. Det er torsdag 5. mai 2022 og snart venter jobben på Maxbo i Tynset sentrum.
Så kjenner han det. Først en svimmelhet, deretter et voldsomt trykk i hodet og en stigende kvalme. Han setter seg ned. Kaster opp. Det føles som om kroppen mister all kraft. Han klarer så vidt å rope på kona Else Marit. Hun finner ham liggende på trappen.
«Det har skjedd noe oppe i hodet mitt», sier Esten. Talen er grøtete og han sliter med å holde øynene åpne. Han klarer ikke å tenke, rekker ikke å bli redd. Han hører så vidt at kona ringer 113, og syv minutter etter er ambulansen på plass. Helsepersonellet konstaterer at Vingelen har fått hjerneslag og kjører ham til Tynset sykehus.
Blodpropp i hjernen
13 måneder senere sitter Esten ved stuebordet med kona ved sin side. På veggene er bryllupsbildet fra juni 1995 og konfirmasjonsbildene av de tre barna. Utenfor vinduet rager fjellet Tron over et sommerkledd Tynset. Med en kaffekopp i hånden forteller Esten om dagen da livet endret seg på et blunk. Før den dagen levde han et aktivt liv, men nå – over ett år senere – er han ikke den samme som før. Han blir fort sliten, har vansker med å konsentrere seg og er fremdeles delvis sykmeldt.
– Det var en tidskritisk hendelse og pasienten måtte raskt til Trondheim for behandling. Tiden som ble spart ved å bruke legehelikopteret var sannsynligvis avgjørende for utfallet.
Lege Taran Mørch Bakken
– Jeg har skader som ikke synes så godt, men likevel føler jeg meg heldig, sier han.
Han vet nemlig at det kunne gått mye verre. På Tynset sykehus så legene en blodpropp i hjernen. Han fikk raskt blodfortynnende medisiner og ble lagt til observasjon, og i journalen ble det skrevet at han var «våken og klar». Den største faren virket å være over. Men så:
– Plutselig var det som om høyresiden av kroppen visnet. Jeg klarte ikke å løfte høyrearmen eller høyrebeinet, og jeg fikk problemer med å prate, forteller Esten.
Tilstanden forverret seg raskt, og for å fjerne proppen visste legene at han måtte til St. Olavs hospital i Trondheim – 17 mil unna. Å kjøre dit i ambulanse tar i beste fall 1,5 time, og ved hjerneslag kan hvert minutt være avgjørende. Luftambulansen ble derfor tilkalt, og snart kom legehelikopteret fra Dombås.
Minuttene som teller
– Da jeg ble løftet inn i helikopteret, merket jeg at kroppen var rar. Jeg fikk de verste bildene i hodet: Ville jeg havne i rullestol? Bli mentalt handikappet? Da ville jeg nesten heller dø, sier Esten.
Flyværet var perfekt, klart vær og medvind. I helikopteret ble han tatt hånd om av lege Taran Mørch Bakken.
– Det var en tidskritisk hendelse og pasienten måtte raskt til Trondheim for behandling, sier Bakken på telefon. Hun fikk inntrykk av at Esten var en sprek mann til vanlig.
– Det er ikke alltid det står om liv eller død, men om å redde funksjon og livskvalitet.
Esten hadde forhåpentlig mange gode år igjen av livet.
Under transporten fulgte legen nøye med på puls og blodtrykk. I 11-tiden landet helikopteret på St. Olavs og Esten ble sendt rett til operasjonssalen.
– Tiden som ble spart ved å bruke legehelikopteret var sannsynligvis avgjørende for utfallet. Hadde det gått lenger tid, ville funksjonstapet vært større, forteller Bakken.
«Kunne dødd»
På St. Olavs gikk alt fort. Legene gjorde seg klare til inngrep, mens Esten forberedte seg på sin måte:
– «Her må jeg bidra til at kroppen får det bra», tenkte jeg på vei inn på operasjonssalen. Jeg fokuserte på å være rolig og puste normalt, selv om jeg følte meg veldig dårlig, sier han.
Ikke lenge etter var blodproppen på hele 3,5 centimeter fjernet. Bare kort tid etter merket Esten endringene. Det var som om kroppen våknet til liv, fingrene beveget på seg og han kunne røre føttene. Kunne han likevel fortsette det aktive livet med fiske, jakt og turer i skog og mark? Snart kom
operasjonslegen inn og sa ordene han aldri vil glemme: «Dette er en solskinnshistorie».
– Min historie viser hvor viktig det er med god beredskap i distriktene. Jeg hadde ikke vært i live i dag hvis vi ikke hadde Tynset sykehus og luftambulansen.
Lettelsen var stor
– Hvis jeg hadde kommet til Trondheim 20 minutter senere, kunne alt blitt annerledes. Jeg kunne dødd eller blitt lam. Derfor er jeg enormt takknemlig for hjelpen jeg fikk, forteller Esten.
I sykesengen tok han opp telefonen. 17 mil lenger sør hadde kona samlet familien, med de tre barna, samt Estens mor og bror. Hun hadde nettopp ringt St. Olavs uten å få nøyaktig informasjon om mannens tilstand, men så duret telefonen. På skjermen sto det «Esten».
– Jeg husker ikke eksakt hva han sa, for han snakket litt utydelig. Jeg var mest sjokkert over at han ringte selv. Det er den beste telefonen jeg noen gang har fått, sier Else Marit og ser på ektemannen.
Esten stirrer ut i luften.
– Min historie viser hvor viktig det er med god beredskap i distriktene. Jeg hadde ikke vært i live i dag hvis vi ikke hadde Tynset sykehus og luftambulansen.
Rørende gjensyn
Tynset sykehus, en sommerdag i 2023:
Intensivsykepleier Mari Viken (33) går mot Esten med åpne armer. De klemmer og smiler, begge er rørt over å se hverandre igjen.
– Godt å se at du er den samme, sier hun.
– Det kan jeg takke deg og legene for. Du var så rolig og trygg, sier Esten.
Da han kom med ambulansen den mai-dagen, var hun på jobb som intensivsykepleier. Hun kjente Esten igjen, for begge er medlemmer i det lokale skytterlaget og bor i samme nabolag.
– Symptomene hans var ikke sterke til å begynne med, og han var våken og bevisst. Men så endret alt seg – og da gikk det fort, forteller Viken.
Legehelikopteret landet ved sykehuset kort tid senere. Viken fulgte Esten og kona ut i heisen og ned til landingsplassen. Før helikopterdørene ble lukket, hørte hun kona si: «Nå må du kjempe!».
Så steg helikopteret til værs, mens vinden fra rotorbladene slo mot dem.
– Da jeg dro fra jobb den dagen, kom det noen tårer. Jeg var bekymret for deg, sier Mari Viken, og ser mot Esten.
Fem dager etter sendte hun ham en SMS – og fikk raskt svar: «Tusen takk for at du passa så godt på meg torsdag morgen, Mari».
Livets napp
Det er mai 2023. Båten holder god fart over dønningene, vinden blåser i håret og sjøluften er frisk. Esten er sammen med kameratgjengen utenfor Frøya på Trøndelagskysten. Snart senkes farten og alle finner fram fiskeutstyret.
Etter en stund får Esten en kraftig bøy på stangen, og han trekker og drar av all kraft. Opp i båten lemper han en fisk som fyller hele båten på tvers, en lange på 32 kilo og 1,72 meter. Kameratene jubler og tar bilder, det er ren eufori ute på havet.
– Det føltes som en stor seier, sier Esten og smiler bredt.
– Det var en perfekt måte å feire livet på.
