Fra tilfeldig til trygg transport
Stadig flere alvorlig syke pasienter blir fløyet eller fraktet landeveien fra et sykehus til et annet. Er det farlig? Det er et av spørsmålene Stiftelsen Norsk Luftambulanses stipendiat Helge Eiding forsøker å finne svaret på.
Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media / Foto: Fredrik Naumann/Felix Features
Publisert: 18.12.2015 – Sist oppdatert: 07.12.2021
Det er en helt ordinær dag på jobb. Helge Eiding er fersk anestesilege, og skal frakte en alvorlig syk toåring fra lokalsykehuset til livsnødvendig spesialistbehandling i Oslo. Et stadig vanligere scenario etter helsereformen i 2002, der spesialisttjenester ble sentralisert til et fåtall sykehus.
Krontanken er at ved å samle spesialistene, så sparer helsevesenet ikke bare penger, men øker også kompetansen – fordi fagmiljøene blir større og hver enkelt spesialist oftere får behandlet sjeldne eller komplekse tilstander. En reform det er bred enighet om at var både riktig og viktig, men som har bivirkninger. Én av dem er at flere intensivpasienter må fraktes fra ett sykehus til et annet – i bil, helikopter eller ambulansefly – kanskje mens de er som sykest.
Intensivpasientene er de aller sykeste, de som trenger støtte til ett eller flere sviktende organsystemer.
Et frø blir sådd
Denne dagen går alt knirkefritt. Toåringen kommer trygt frem og får den spesialistbehandlingen han trenger. Likevel sår han en kime i Helge Eiding, som mange år senere blir til et doktorgradsarbeid i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
– Først følte jeg det som et klapp på skulderen: «Vi stoler på at du klarer dette». Det gikk heldigvis bra, det gjør som regel det. Men jo mer erfaring jeg fikk, desto mer forstod jeg hvor mye som faktisk kunne gått galt, forteller Eiding,
Gutten hadde en tracheostomi – han pustet gjennom et rør i halsen. Hvorfor nettopp denne gutten måtte ha det, visste ikke Eiding da.
– I ettertid har jeg forstått at det var fordi det var umulig å intubere ham og at han ikke klarte å puste selv uten tracheostomi. Hva om noe hadde skjedd med luftveiene underveis? At kanylen hadde løsnet og ikke lot seg plassere tilbake, for eksempel?
– I dag vet jeg mye mer om hva jeg kunne gjort, men den gang var jeg rett og slett for fersk, forteller Eiding.
Tilfeldighetenes spill?
Det fikk ham til å gruble videre på hvordan Helse-Norge forholder seg til transport av intensivpasienter. Hvor tilfeldig mye egentlig er. Det finnes ingen strenge føringer for hvordan slike oppdrag skal utføres, ingen nasjonale regler eller standarder som sier noe om hvor mange som skal være med i ambulansen, hva slags erfaring de skal ha, hvordan de skal forberede seg eller trene eller hva slags utstyr de skal ha med seg.
Det skilles heller ikke mellom formell kompetanse og realkompetanse.
– Det er opp til det lokale sykehuset å ta alle disse avgjørelsene, både når det er planlagte transporter og når transporten må utføres akutt, forteller Eiding.
Hva betyr dette for sikkerheten?
Sikkerhet dreier seg om å eliminere så mye som mulig av det som kan gå galt – også de små tingene.
– Jeg tror enkelte har tatt for lett på intensivtransportene. Selv om det nesten alltid går bra, er det ikke godt nok at det er så mange tilfeldigheter som styrer. Mitt mantra er at vi ikke skal ta noen sjanser på vegne av pasientene, sier Eiding.
– Det er derfor det er blitt så trygt å fly. Luftfarten er ikke bare opptatt av resultatene, at alle kommer trygt frem. De er opptatt av hendelser. Hvis den minste lille ting går feil, så prøver de å unngå at det skjer igjen. Og skjer det likevel, så tar de for seg hele systemet på nytt, og ser på hvordan det tillot at noen gjorde feil, forklarer Eiding, og legger til at det er gjerne når de små ubetydelige feilene akkumuleres, at den store katastrofen skjer.
Er det farlig?
Et hovedspørsmål i forskningen hans er om det å transportere intensivpasienter er farlig i seg selv; om dødeligheten kan være høyere for dem som blir transportert, i forhold til dem som ikke blir det. Det gjøres ingen systematisk registrering av intensivtransporter i Norge. I ett år ringte Eiding og en studiesykepleier daglig til alle intensivavdelingene ved Oslo Universitetssykehus for å logge det siste døgnets transporter.
Totalt har de logget over 800.
– Jeg regner ikke med å gjøre noe funn i dette materialet som konkluderer med at transporten i seg selv er farlig. Det vil i så fall være oppsiktsvekkende. Sentralisering og transport mellom intensivavdelinger er en internasjonal trend, og ingen utenlandske studier har så langt konkludert med at det gir økt dødelighet, sier Eiding.
Men forskning viser at det å bli intensivtransportert, selv uten at det er en direkte medisinsk grunn for det, i gjennomsnitt gir tre døgn lengre liggetid på mottakende intensivavdeling.
– Mitt hovedmål er å finne ut hvordan vi kan gjøre transporten tryggest mulig, samt å rette et kritisk blikk på hvem som transporteres og når i sykdomsforløpet de transporteres, sier Eiding, som tar utgangspunkt i Helse Sør-Øst, og transporter til, fra og mellom enhetene som utgjør Oslo universitetssykehus, samt transporter til og fra de andre helseregionene.
Han er ikke alene om å se behovet for forskningen. Interessen er stor, og et spørreskjema han sendte ut – om rutiner for intensivtransport og erfaringer fra transportene – ble besvart av 42 av 43 intensivavdelinger i Norge.
Mitt hovedmål er å finne ut hvordan vi kan gjøre transporten tryggest mulig, samt rette et kritisk blikk på hvem som transporteres
Stipendiat Helge Eiding
Tapper avdelingen
Resultatene så langt viser blant annet at få har egne faste rutiner for hvem som skal transporteres når og hvordan transporten skal skje. Flere mangler også sjekklister for hva man må huske på å ta med seg, eller kontrollere at fungerer, før avreise. Det viser seg også at mange opplever uønskede hendelser underveis, men at dette ikke nødvendigvis registreres som avvik og dermed ikke gås etter i sømmene. Mange opplever også at noen pasienter blir dårligere underveis, uten å kunne si noe entydig om det skyldes transporten eller andre faktorer.
– Det mest oppsiktsvekkende funnet er kanskje at svært mange rapporterer at de er bekymret for beredskapen på sykehuset når en spesialist må bli med i ambulansen. Det er et stort tankekors, sier Eiding, men legger til:
– Det blir jo litt svartmaling, dette. Jeg vil understreke at de som jobber med dette er flinke folk, og mange har allerede gjort mye for å standardisere intensivtransportene lokalt og har innført gode prosedyrer. I tillegg utføres mange av transportene av dedikerte enheter – som ambulansefly, legehelikoptre og intensivambulanser – som selv har utviklet prosedyrer for nettopp denne svært syke pasientgruppen.
– Men vi må få orden på intensivtransportene generelt, og sikre at vi får systemer som tar tilfeldighetene ut av prosessen.
Helge Eiding er nå halvveis i forskningsløpet, som han håper vil gi noen av svarene som er nødvendige for å kunne lage nasjonale standarder og retningslinjer.
God trening
– Ideelt sett burde vi alltid hatt eget dedikert personell, med særlig trening i å behandle intensivpasienter under transport. Denne treningen kan nok langt på vei gjøres med simulering og gode utsjekksprosedyrer, slik at realkompetansen sikres, ifølge forskeren.
For det er noe helt annet å behandle en pasient i fart – ute på landeveien eller i lufta, uten støtteapparat, med begrenset tilgang på utstyr, medisiner, strøm og alt annet man kan få bruk for – enn det er å jobbe innenfor veggene på et topp moderne norsk sykehus.
– Til syvende og sist blir dette et spørsmål om penger og ressurser. Det er noe som må komme senere. Jeg ønsker i første runde å sette søkelyset på selve intensivtransporten, så vi ikke tar noen sjanser på vegne av disse aller sykeste pasientene, sier Eiding, som er en av 22 stipendiater i Stiftelsen Norsk Luftambulanse – Europas største forskningsmiljø for akuttmedisin utenfor sykehus.
Deres forskning kan bidra til at flere overlever. Det er du som medlem som gjør dette mulig. Forskningen finansieres hovedsakelig av medlemskontingenten.
