Stiftelsen Norsk luftambulanse

Brukte åtte år på drømmen om å bli redningsmann

Magnus Wethal er tømreren som fikk et kall: Han skulle bli redningsmann. Men selv om han har drømmejobben i boks, vil han aldri slutte å strekke seg. Slik får pasientene enda bedre hjelp, mener han. Kanskje vi alle har noe å lære?

Tekst: Randi Buckley
Foto: Erland Kroken og EMS Norway

HJERTESAKEN
Øve, øve, øve. Terpe, terpe, terpe. Magnus Wethal (32) brenner for å trene for å nå sine mål, og for å kunne yte sitt aller beste som kollega og for pasientene. For å holde seg skjerpet, deltar han blant annet i nasjonalt ambulansemesterskap.

BAKGRUNN
Som redningsmann i Norsk Luftambulanse er Magnus Wethal både spisskompetanse og «potet». Hans spisskompetanse på et skadested er å evakuere pasienten. Ofte fra utilgjengelige steder i naturen som fjellhyller, isbreer, skred, vann og tett skog, men også konstruksjoner. Som «potet» har han opp- gaver knyttet til å hjelpe anestesilegen og piloten. Sammen med dem utgjør han mannskapet på legehelikoptret. De er et trekløver som er helt avhengig av å fungere godt sammen for at pasienten skal få best mulig hjelp. Derfor er han også legens høyre hånd ved undersøkelse og behandling, og han er pilotens hjelper i lufta, blant annet som navigatør.

– Du kan si at jeg får et kinderegg av faglig bredde du ikke får andre steder: Medisinsk, redningsteknisk og flyoperativt. Og jeg får jobbe med de grommeste: De aller beste pilotene, de aller beste legene, sier Wethal.

BEGYNNELSEN
Magnus Wethal var tømrer med eget selskap og et lidenskapelig forhold til naturen. I 2009 kom vendepunktet:

– Jeg er en praktiker som elsker naturen, og var turleder og drev med klatring. På et kurs i fjellmedisin møtte jeg folk som jobbet i luftambulansetjenesten. Da jeg ble klar over at redningsmannyrket finnes, var jeg solgt. Jeg laget en plan med fire kategorier: Det medisinske, det redningstekniske, det flyoperative, og annet. Hva kunne jeg på disse områdene, og hva manglet jeg? Jeg begynte å øve på det jeg var dårligst på og sanket basiskunnskapene, én etter én.

Visse krav må oppfylles for å kvalifisere til redningsmann: Sertifikat for utrykningskjøretøy. Teori for sertifikat for småfly. Gode svømmeferdigheter. Utdanning og erfaring i akuttmedisin i og utenfor sykehuset, for eksempel ambulansetjenesten eller sykepleier. Magnus tok fagbrev i ambulansefag, og begynte som ambulansearbeider ved Oslo Universitetssykehus.

Ambulanselandslaget: Ole Petter Gjerdrum (f.v), Joakim Rix og Magnus Wethal konkurrerte i ambulansemesterskapet i Madrid.

Søknaden til redningsmannsopptak ble sendt, men han ble ikke kalt inn. Et tilbakeslag, men med en løsning: Han måtte sette inn et ekstra gir. For å spisse seg enda mer mot akuttmedisinsk arbeid utenfor sykehus, tok han bachelor i paramedic, og fortsatte å terpe på kravene. Blant annet trente han sammen med en kompis som har vært svømmer for å beherske vann enda bedre. Å utfordre seg selv i det som er mest ubehagelig, hvor læringen er størst, var og er viktig.

– Det var en uke med beinhard testing av faglige, fysiske, psykiske og sosiale ferdigheter. Gjennom opptaket ble jeg bare ekstra motivert for en slik jobb. En god CV er bare papiret som ledet meg til opptaket, til syvende og sist er det du presterer som gjelder. All øvingen ga resultater, og nå harjeg drømmejobben, sierWethal.

DRIVKRAFTEN
– Jeg har alltid tenkt at det å øve er avgjørende for å komme meg dit jeg ønsker og for å unngå å stagnere. Jeg er ikke fornøyd med å bare stå, da blir man ikke god. Å hele tiden øve, det holder meg skjerpet. Og det er all øvingen på det faglige, det fysiske og på samarbeid som utvilsomt har gjort at jeg fikk denne jobben. Samhandlingen innad i crewet og med de andre nødetatene er utrolig viktig. Jeg må ha oversikten og finne ut hvor jeg kan bidra mest. Ved å øve, for eksempel på ulike scenarier og med ulike folk, kommer denne bevisstheten om hvilke roller jeg kan ta godt frem. Da blir det enklere å velge hvor min kapasitet er til mest nytte i ulike situasjoner: Skal jeg ivareta pårørende? Skal jeg gi legen mer hjelp? Hva er best for pasienten og hvordan fungerer vi sammen best mulig? Du får det aldri til helt perfekt, men man må alltid tilstrebe å yte sitt aller beste.

I ambulansemesterskapet EMS får lagene bryne seg på reelle situasjoner. F.v Joakim Rix og Magnus Wethal.

Som ambulansearbeider ble Wethal introdusert til organisasjonen EMS Norway, som arrangerer nasjonalt ambulansemesterskap. Det passet perfekt: En konkurranse med realistiske situasjoner han måtte øve på, og som ambulansearbeiderne rykker ut til som om de var på jobb. De må øve på og konkurrere i alt fra amputerte legemsdeler til hjerneslag. «Helt syke caser», ifølge Wethal. Laget hans representerte Norge som ett av 16 lag i det europeiske mesterskapet i Madrid i år. Wethal har ingen planer om å gi seg i denne konkurransen; den er en unik treningsarena hvor han kan bygge sin faglige kunnskap videre.

VEIEN VIDERE
– Å bli redningsmann er en bratt læringskurve som krever mye av meg. Refleksjonsevnen og kapasiteten er begrenset i starten. Nå har jeg fått til det basale, og begynner så vidt å få hodet over vann. Det overskuddet som da kommer skal jeg bruke til å identifisere forbedringspotensialet mitt. Jeg har for eksempel lyst å bli flinkere på å forstå legens oppgaver så jeg kan hjelpe ham eller henne enda bedre. Og bli enda bedre i elveredning. Da er det bare én ting å gjøre: Øve.