Basen i Harstad: Der ingen dager er like

Et nystekt brød tas ut av ovnen og sprer godlukt i kjøkkenkroken på luftambulansebasen i Harstad. I dag er det redningsmann Thomas Linnerud-Vågeng sin tur å være kokk.

– Her legger vi stor vekt på trivsel. Det er mange ildsjeler på basen, som med spleising og dugnad har sørget for både terrasse med pizzaovn, badstu og stupebrett, sier bodøværingen mens han skjærer den første knasende brødskiven til mannskapet rundt bordet.

Trivsel er avgjørende når pilot, redningsmann og lege skal bo tett sammen en uke av gangen. I snitt blir de kalt ut en til to ganger per dag, og da kan oppdragene vare i mange timer.

– Harstadbasen har ikke flest oppdrag, men vi har mye flytid fordi oppdragene er lange. Ofte henter vi pasienter i Lofoten, før vi flyr videre til sykehus i Bodø eller Tromsø – og hjem igjen. Innimellom blir vi også kalt over til Sverige, forteller luftambulanselege Markus Walsøe, som opprinnelig kommer fra Kabelvåg, 2,5 timers biltur unna basen.

Først på stedet

Ikke sjelden er Harstad-helikopteret først fremme hos en pasient eller på et skadested. Da må de klare seg med de tre crew-medlemmene og utstyret de har med seg.

– Den lange flytiden gjør at du rekker å behandle i helikopteret. Det kan få pulsen litt opp når man sitter alene med pasienten og vet at man har en times flytur foran seg, sier den erfarne helikopterlegen.

Viktig for landsdelen

Før det ble etablert base i regionen i 2015, var det bare Tromsø og Bodø som hadde helikopterberedskap. Det var et stort hull i midten i et relativt befolkningsrikt område.

– En luftressurs er veldig viktig for landsdelen. Det er fjorder, øyer, kriker og kroker hvor det bor folk. Uten helikopter tar det lang tid å komme seg til og fra, sier Linnerud-Vågeng.

For eksempel: Fra Bø i Vesterålen til Nordlandssykehuset Vesterålen på Stokmarknes tar det halvannen time med bil – helikopteret bruker fire minutter over fjorden.

Værtrøbbel

På kysten av Nord-Norge er været alltid en faktor. Når høst- og vinterstormene ruller inn, må mannskapet vurdere om det er trygt å fly.

– Stiftelsen Norsk Luftambulanse har gjort en kjempejobb med å få på plass værkameraer og instrumentruter som gjør at vi nå kan utføre de fleste oppdrag på en effektiv, trygg og god måte, sier pilot Ole Andreas Hestenes, opprinnelig fra Utvik i Stryn.

Han har fløyet for Norsk Luftambulanse siden mars 2025, og opplever større værutfordringer her enn i Sverige, der han jobbet tidligere. Vinterstid er det ofte isingsforhold i skyene, og da hender det at de må avvise oppdrag.

– I slike tilfeller blir oppdragene løst med bil, ambulansefly eller redningshelikopter. Så pasientene får den hjelpen de skal, sier Hestenes.

«Bara bada badstu»

Det er midt på dagen, og de har fremdeles ikke fått oppdrag. Selv om badstuen varmes opp, prioriterer de trening i hangaren. I dag øver de på et medisinsk scenario med intubering av en dukke – ett av mange de er pålagt å øve på regelmessig.

Selv om mannskapet har tre ulike yrker, jobber de sammen om å behandle «pasienten», på samme måte som de samarbeider om det flyoperative når de er i lufta.

Så blir det likevel tid for badstu. Etter noen minutter i den kokvarme bua, stuper de ut i det iskalde havet utenfor. En frisk pause for kropp og sjel, før de igjen trekker inn i varmen.

– Det er rolig på denne basen, siden den ikke ligger på et sykehus. Her får man konsentrert seg om jobben. Utenom oppdragene er det fredelig og behagelig, sier Markus Walsøe.

Ikke før har han sagt «fredelig», så kimer det i radioen. AMK i Tromsø melder inn dagens første oppdrag: En pasient trenger hjelp og må flys til Tromsø. På minutter er badetøy byttet ut med flyuniform. Det gule ambulansehelikopteret rulles ut av hangaren.