Siden 1985 har han skrudd og mekket på helikoptre for å redde liv. Erland Ekeberg er sannsynligvis den som har jobbet lengst som tekniker på legehelikoptre i Norge.
Tekst: Erland Kroken / Foto: Marius Svaleng Andresen
Publisert: 06.11.2024
Teknisk avdeling i Norsk Luftambulanse Helikopter har et stort ansvar: Hver eneste dag, hele døgnet, året gjennom skal legehelikoptrene på landets 13 baser være klare til å rykke ut. Avanserte maskiner med livsviktig medisinsk utstyr, mannskap og legespesialist skal ut til pasientene. Liv skal reddes. Helse skal spares. Da må helikoptrene være klare. Hele tiden.
I en svær hvit bygning inne på Gardermoen vest, kloss på en rullebane, ligger teknisk base med over 40 ansatte. Oppgaven er krystallklar: sørge for best mulig tilgjengelighet for maskinene på alle baser. Her er det plass til maskiner, folk, latter og smil.
30. november i fjor hadde Erland formelt sin siste arbeidsdag. I nesten 40 år har det å sørge for at helikoptrene kan gjøre sin jobb preget livet. Nå er 70-åringen blitt pensjonist. Men teknisk avdeling slipper han ikke helt. Vi treffer ham i hangaren i Gardermoen en maimorgen. Kompetanse forsvinner ikke. Han bidrar når han blir spurt, smiler han.
Historien om østfoldingen Erland Ekeberg, født i 1953, kunne fått en tragisk slutt da han var 14 år. 29. oktober 1967 gikk et voldsomt jordras i Trøgstad der han vokste opp. En million kubikkmeter raste ut og tok med seg 12 hus. Mange ble skadet. Fire omkom. En hel bygdegren forsvant i massene. Det var så vidt han kom seg unna.
– Denne hendelsen har preget meg hele livet, og jeg husker det så godt. Bakken begynte å løsne under oss. Det var svært dramatisk, jeg klarte så vidt å hoppe unna og komme meg i sikkerhet. Hus raste utfor skråningene og ble knust til pinneved, folk skrek og ropte, sier han stille og ser ut av vinduet.
Et småfly letter på rullebanen utenfor. I ulykken omkom adoptivmoren hans.
Kan denne hendelsen være grunnen til at han har jobbet med å redde liv og helse hele livet? Han vet ikke. Selv om det er maskiner teknikerne jobber med, er det viktigste å være med på å gjøre en forskjell for pasientene. Teknikerne i Norsk Luftambulanse Helikopter blir gjerne kalt det fjerde crew-medlemmet.
Erland vokste opp i indre Østfold. En av kameratene hans hadde en far som jobbet på luftvernsanlegget i Trøgstad. Derfor var han godt orientert om utdanningsmulighetene i forsvaret. Unge Ekeberg var interessert i elektro. Valget om å utdanne seg til flytekniker var ikke vanskelig. Etter militæret fikk han jobb i Helikopterservice AS som hadde store oljekontrakter. I 1985 fikk han jobb i det syv år gamle selskapet Norsk Luftambulanse. Økonomien var vaklete. Engasjementet og entusiasmen skyhøy. Det gikk rundt.
– Det var en utrolig spennende og fin tid. Vi fløy den gang med helikoptertypen BO 105. Ikke ulik dagens maskiner, men med mindre elektronikk og overvåkning. Den gang kunne vi nesten føle, høre og kjenne på maskinene for å «stille diagnose». I dag er helikoptrene datamaskiner vi logger oss inn på. Helikoptrene gir ofte selv beskjed når noe er feil. Alt handler om å øke sikkerheten, forteller han.
Pål Rustad (51)
Teknisk sjef
Jobbet som tekniker siden 1996. Ble ansatt av Erland Ekeberg.
– Han har vært en flott kollega i alle år, og er utrolig interessert i faget, selv nå som han har pensjonert seg. Han er den jeg kjenner som kan jobbe lengst uten å spise noe i det hele tatt.
Richard Kogstad (47)
Tekniker
Har jobbet sammen med Erland Ekeberg i 19 år.
– Det har vært en glede å jobbe sammen med ham i alle år. Teoretisk og praktisk i vårt fag er han helt fantastisk god. Jeg har lært enormt mye. Han stiller alltid opp for andre.
Under OL på Lillehammer i 1994 bidro Norsk Luftambulanse med beredskap. For første gang stilte legehelikoptret med en heis, som var et krav fra arrangøren. For å få til dette, startet arbeidet to år tidligere. Vanligvis henger redningsmannen under helikoptret i et tau fra en krok under maskinen.
– Det er jo litt gøy å se at dette med heis i helikoptrene nå er løftet frem igjen av Stiftelsen Norsk Luftambulanse som et forskningsprosjekt. Tidligere redningsmann Bjørn Carlsen brukte heisen under OL-dagene i 1994 én gang. Riktig nok ikke i OL-sammenheng. Han var kanskje den første som brukte heis fra et legehelikopter i Norge, smiler han.
Å være tekniker i Norsk Luftambulanse betyr at du hele tiden må lære noe nytt.
– Vi er stadig på kurs i inn- og utland.
Sertifikater skal oppdateres. Vi samarbeider tett med helikopterleverandørene, og må sette oss inn i masse informasjon, sier han. Pensjonisten har hatt flere oppgaver og har blant annet vært sjef for hele teknisk avdeling.
Inne i hangaren på Gardermoen er det travelt. Gule helikoptre står på rekke og rad. Noen av dem er nesten plukket fra hverandre. Erland rusler rundt og smiler bredt. Han er på hils med alle. Han stopper ved en ung mann som står med bøyd overkropp ned i en maskin. Daniel Rosnes Sundbø har vært lærling i snart to år og synes det er hyggelig å treffe Erland igjen.
– Jeg har jobbet med han i ett år og lært masse, smiler han. Mellom dem er det 50 år.
På vei ut snur Erland Ekeberg seg. Norsk Luftambulanses Mr. Tekniker tenker seg om et lite øyeblikk. Nå skal det bli mer tid med kona Kari og resten av familien, og å være på hytta i Budor. Han smiler.
– Jeg har hatt verden beste jobb, avslutter han.
