Mer enn en hånd å holde i
Publisert: 13.12.2023
Året var 1988. Jeg var nyutdannet lege, akkurat ferdig med turnustjenesten og hadde flyttet til Lakselv, der jeg hadde fått jobb som kommunelege. Nytt av året var at kommunelegene også måtte ha vakt på 330-skvadronens Sea King-helikoptre, og jeg var naturligvis intet unntak.
En dag fikk en fisker en tung lem i hodet. Han var om bord i en tråler, langt til havs. Mannen hadde store hodeskader og redningshelikopteret i Banak ble tilkalt. Det var over to timers flytid ut til den alvorlig skadde mannen.
Om bord i helikopteret var to piloter, en redningsmann, en navigatør, en maskinist – og jeg, kommunelegen. Da vi endelig kom frem til tråleren, fikk vi heist pasienten opp i helikopteret og umiddelbart begynt på tilbaketuren mot nærmeste sykehus. Det lå i Tromsø, nesten tre timers flytid unna. I helikopteret var det jeg som hadde det medisinske ansvaret for pasienten.
Når man har en så alvorlig hodeskade, må luftveiene sikres så tidlig som mulig. Det betyr at pasienten må intuberes, slik at hjernen får nok oksygen. Men det er ikke en kompetanse en kommunelege har, det må man være anestesilege for å gjøre.
Flyturen tilbake til Tromsø ble lang. Det eneste jeg kunne gjøre var å sitte der og holde ham i hånden.
I døra på sykehuset sto den legen som kunne hjelpe ham, men da var det jo for sent.
Denne opplevelsen ga meg et slags kall. Ikke av det religiøse slaget, men av det medisinske: Den avanserte akuttmedisinen må ut til pasienten.
I dag må legene i både Forsvarets 330-skvadron og i luftambulansetjenesten være
anestesileger. Dette har Stiftelsen Norsk Luftambulanse jobbet for i mange år.
I 2021 fikk også Kirkenes luftambulansebase. Der jobber vår nye sjeflege, Hilde Wara, som anestesilege. Tilfeldighetene ville ha det til at legehelikopteret ved nettopp denne basen også reddet en av hennes nærmeste.
Tusen takk for at du støtter vårt arbeid. Det gjør at vi kan gjøre mer enn å
holde pasienten i hånden. Mye mer.
Hans Morten Lossius
Generalsekretær i Stiftelsen
