Da jeg ringte 113
Å ringe 113 er ikke hverdagskost for de fleste. Tre personer forteller om hvordan de opplevde å ringe nødnummeret.
Tekst: Erland Kroken
Publisert: 13.03.2023
Når det er fare for liv og helse gjelder det å ringe 113 for å få veiledningen og hjelpen som trengs i stressende situasjoner. Vi har snakket med tre personer som selv har ring 113 på vegne av seg selv eller andre.
Knekker foten på skogstur
Han bruker fridagen til noe han liker godt: Å gå tur i marka. Denne vårdagen i 2020 velger han et område i Østmarka i Oslo som han ikke har gått i tidligere. Fuktig mose ligger som et tynt teppe over fjellknauser og stier. Plutselig skjer det. Han sklir på en mosebelagt stubbe. Einar hører et «knekk» idet han faller, omtrent som en tørr kvist som brekker. Han blir liggende alene i lyngen – med brukket fot. Heldigvis er telefonen i lommen. Han ringer selv 113.
Hvordan var det å ringe 113?
– Det fungerte veldig bra. Jeg brukte appen Hjelp 113. Det var litt dårlig dekning med en gang, men så fikk jeg kontakt. Jeg jobber til daglig med opplæring i GPS og kart, og hadde med meg min egen GPS. Dermed hadde jeg koordinatene. Praktisk dersom appen ikke skulle funke. Men det gjorde den.
Hva spurte de om?
– De spurte hva som hadde skjedd, og hvordan jeg hadde det. Operatøren forklarte raskt at de var i gang med å sende ut hjelpemannskapene. Et brannmanns-vaktlag fra Kastellet brannstasjon og ambulanse var på vei. Jeg klarte å få lagt den skadde foten litt høyere, og tok på meg litt ekstra klær. Etter en stund hørte jeg stemmer, og da ropte jeg tilbake. Hjelpen var kommet! Seks brannmenn bar meg noen hundre meter gjennom krattskogen til en ATV og videre transport. Det ble et sykehusopphold og noen uker i gips.
Hvordan vil du beskrive opplevelsen i ettertid?
– Gjennom min forrige jobb, og også nå i Sivilforsvaret, har jeg ringt 113 mange ganger. Denne gangen var det meg selv det gjaldt. Jeg følte meg veldig tatt på alvor. Jeg har bare gode erfaringer med å ringe 113. De er så proffe og flinke.
Landslagskompis faller stygt på sykkeltur
13. mai 2021 er skøytelandslaget på treningsleir på Sørlandet. Dagens økt er en rolig tur på 18 mil. I en fart på 50 km/t i en lang nedoverbakke ser ikke Sverre Lunde Pedersen hullet i asfalten. Han treffer hullet med sykkelhjulet, stuper over styret og styrter i stein-ura langs veikanten. Der blir han liggende, hardt skadd. Hallgeir Engebråten er den som ringer 113. Heldigvis går det bra med Sverre. Ni måneder etter ulykken blir han olympisk mester i lagtempo sammen med nettopp Hallgeir Engebråten og Peder Kongshaug.
Hvordan var det å ringe 113?
– Jeg forsto med en gang at dette var en alvorlig ulykke, så jeg tok opp telefonen og trykket på appen Hjelp 113. Jeg fikk svar etter kanskje fem sekunder, og sa navnet mitt og forklarte kort hva som hadde skjedd. Operatøren bekreftet at han kunne se hvor vi var, og at ambulanse og luftambulanse var på vei.
Hva spurte de om?
– De ba oss undersøke Sverre. 113-operatøren spurte om jeg kunne se om han hadde synlige skader, og ba oss om å dekke ham til med pledd og lignende, slik at han ikke frøs. Operatøren var også opptatt av at vi måtte overvåke Sverre og ta vare på ham til hjelpen kom frem.
Hvordan vil du beskrive opplevelsen i ettertid?
– Ulykken preget oss alle. Heldigvis gikk det bra. Det er første gang jeg har ringt 113. Faren min er ambulansearbeider og jobber med dette hver eneste dag. Plutselig sto jeg midt oppi det selv. Jeg er veldig fornøyd med kontakten med 113-sentralen. Det gjorde også inntrykk at de ringte opp i etterkant og spurte om alt var bra. Jeg har et mantra etter dette: Ikke vent og se – ring 113.
Ser venninne falle 40 meter ned fjellskråning
Torsdag 28. juli 2022 er vennegjengen på fem på fottur i Kongstinden ved Svolvær. Fjelltoppene er populære turområder. Utsikten er vakker. Venninne Linda Rindahl (50) er uheldig, tråkker feil og raser utfor en fjellskråning. Hun faller 30-40 meter og blir liggende livløs i steinura. Hilde er den som ringer 113. Heldigvis overlevde Linda den dramatiske ulykken.
Hvordan var det å ringe 113?
– Jeg ringte på ren impuls. Operatøren på 113-sentralen svarte etter få sekunder, og skjønte med en gang at dette var alvorlig. Jeg husker jeg prøvde å forklare så tydelig som mulig hva som hadde skjedd, men jeg følte at stemmen min var veldig stakkato, oppjagd som jeg var. Operatøren bekreftet raskt at de visste hvor vi var, og at de var i full gang med å kontakte nødvendige medisinske ressurser.
Hva spurte de om?
– De ba meg fortelle hva som hadde skjedd. Operatøren spurte om vi kunne se Linda langt der nede, og om vi kunne se om hun rørte på seg. De ba meg holde linjen hele tiden.
Fikk dere beskjed om hvilke ressurser som var på vei?
– Ja, de forklarte at både legehelikopteret og redningshelikopteret var på vei, og at de var i kontakt med nærmeste sykehus.
Hvordan vil du beskrive opplevelsen i ettertid?
– Selve hendelsen var veldig dramatisk. Heldigvis har det gått bra med Linda. Kontakten med 113 opplevde jeg som veldig proff. De var kjappe og håndterte dette godt. Jeg følte meg rett og slett i trygge hender.
