Min hjertesak: Hjerneslag
Tiden teller når et hjerneslag inntreffer. Maren Ranhoff Hov er legen som vil redde enda flere hjerner.
Tekst: Ingvild K. Vederhus / Foto: Fartein Rudjord/Yngve Vogt
Maren Ranhoff Hov har et stort engasjement for hjerneslag og prehospital behandling, altså behandling som skjer utenfor sykehuset. Hun brenner for å løfte kompetansen i ambulansetjenesten, bedre kommunikasjonen og ta i bruk ny teknologi for at flere hjerneslagpasienter skal få akutt behandling.
– I hjertet mitt er jeg ambulansearbeider, i hjernen min er jeg lege, sier Maren entusiastisk og understreker hvor viktig det er for henne å ha klinisk kompetanse om hjerneslag. Ranhoff Hov jobber 50 prosent som lege i spesialisering ved slagavdelingen på Oslo Universitetssykehus, Ullevål.
Hun jobber 50 prosent som førsteamanuensis ved paramedisinutdanningen på Oslo Met og hun er ansatt 20 prosent som seniorforsker ved Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
I hjertet mitt er jeg ambulansearbeider, i hjernen min er jeg lege.
Maren Ranhoff Hov
Bakgrunnen
Det store engasjementet for akuttmedisin og hjerneslagbehandling startet i Nord-Troms, der hun var stasjonert under utdannelsen. Mellom 2007 og 2010 kjørte hun ambulanse, og disse årene har preget alt hun har gjort siden. Til tross for at hun var nesten ferdig utdannet lege, var det få tiltak for hjerneslagpasientene i ambulansen. Det var ikke rutiner for å stille diagnose, starte behandling eller påvirke sykdomsutviklingen. Maren var ofte frustrert.
– Det var en følelse av maktesløshet. Jeg ble sint på vegne av pasientene og sint på vegne av ambulansetjenesten, som fortjener gode verktøy for å kunne gjøre en større innsats for pasientene, forteller hun.
I Troms var det langt mellom pasientene og sykehuset. Maren satt bak i ambulansen, klamret seg fast på de smale veiene. Hun opplevde ofte et gap i situasjonsforståelsen mellom det prehospitale og sykehuset.
– Jeg følte jeg la mitt eget liv i potten for å redde pasientene. Vi kjørte det bilen tålte, i 170 kilometer i timen, og så kunne jeg oppleve at legen ventet i en annen etasje eller at teamet som tok i mot ikke hadde fått forståelse for det kliniske. All den tiden vi hadde kjørt inn, tidsgevinsten som skulle komme pasienten til gode, kunne være bortkastet, sier hun.
Begynnelsen
Erfaringene fra ambulansen tar hun med seg da hun i 2012 får en stipendiatstilling i prehospital diagnostikk av hjerneslag hos Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Doktorgraden tar hun på slagambulansen i Østfold, en ombygget ambulanse med CT-scanner til bruk på hjerneslagpasienter.
Maren ville finne ut om hjerneslag kan diagnostiseres av anestesilegene fra luftambulansetjenesten helt selvstendig, på samme måte som nevrologer og radiologer gjør på sykehuset.
Forskningen hennes viste at det er mulig, dermed kan den tidskritiske behandlingen startes tidligere. For dette arbeidet fikk Maren LHL hjerneslags ærespris for ekstraordinær innsats for hjerneslagrammede.
Siden har Maren etablert seg som en engasjert fagperson og pådriver. Hun brenner for å formidle kunnskap, særlig innen paramedisin, har deltatt i Forsker Grand Prix og underviser ved Oslo Met.
– Akademiseringen som gjøres i ambulansetjenesten er så viktig. For å heve kompetansen nasjonalt må vi ha et sterkt faglig fundament. Jeg ser en mulighet til å påvirke neste generasjon ambulansepersonell, sier hun.
Drivkraften
Maren har møtt skepsis i eget fagmiljø, blant slagleger.
– Når noen tenker at det du tenker ikke er lurt, det er kanskje da du har en god idé. Det sa generalsekretær Hans Morten Lossius en gang, han var veldig progressiv med tanke på slagambulansen. Den gangen måtte vi kjempe, ingen trodde på idéen. Jeg vet at dette med kompetanse og bedre struktur rundt slagpasienter er veldig ønsket fra ambulansetjenesten selv. Jeg føler jeg har dem i ryggen og henter styrke og inspirasjon fra dem, sier hun.
Maren vil flytte grenser i helsevesenet og jobber for å etablere et tettere samarbeid mellom ambulansetjenesten og øvrig sykehuspersonell.
– Kommunikasjonen må bedres ved at det utarbeides et enhetlig språk mellom de som jobber utenfor sykehuset og inne på sykehuset. Ved å ta i bruk ny teknologi og nye verktøy kan vi sikre en effektiv kommunikasjonslinje, vi får bedre utnyttelse av sykehusressursene og det kommer alle pasientene til gode.
Når noen tenker at det du tenker ikke er lurt, det er kanskje da du har en god idé.
Maren Ranhoff Hov
Som sykehuslege er hun ydmyk overfor ambulansetjenesten, hun er avhengig av å kommunisere godt med dem.
– Som lege er jeg helt avhengig av at de skal levere objektiv og trygg informasjon til meg, så jeg kan gjøre jobben min så bra som mulig. Derfor opplever jeg det er min oppgave å utvikle feltet sammen med dem, forklarer hun.
Veien videre
I høst satte Maren i gang et doktorgradsprosjekt der hun er hovedveileder. Hensikten er å undersøke om strukturert opplæring og nye teknologiske verktøy i ambulansetjenesten har effekt ved diagnostisering av hjerneslag, og målet er å forbedre kommunikasjonen mellom prehospitalt og inhospitalt helsepersonell. Resultatene kommer til sommeren og vil definere hva som blir Marens neste skritt.
– Jeg drømmer om å være med å utvikle hvordan vi håndterer slagpasienter i ambulansetjenesten. Og jeg drømmer om at paramedisinfaget skal stå seg alene, at vi skal bygge et sterkt fagfelt med fokus på utdanning, slik at flere vil være i faget i fremtiden og bære faget i fremtiden, avslutter Maren.
