Livreddende samarbeid på Dombås
Få flyr lengre og høyere enn luftambulansen på Dombås. Her jobber nødetatene tett sammen for å redde liv.
Tekst: Erland Kroken / Foto: Fredrik Naumann/Felix Features
Det er en hustrig formiddag på Dombås langt nord i Gudbrandsdalen. Vinteren har gjort sitt første forsøk. Smeltede snøklatter fyller veiskuldrene og minner om den kalde tida som er i anmarsj. Tåken seiler gjennom dalen som et slørtynt hvitt teppe. Inne i luftambulansebasen er det full aktivitet.
I hangaren, rett bak legehelikoptret, står en liten sirkel av mennesker. De er livreddere. Hver torsdag klokken 10 møtes de for å trene sammen, hvis ikke legehelikoptret er ute på oppdrag. Målet er å dele erfaring, lære av hverandre og samarbeide. Rett og slett gjøre hverandre enda bedre til å redde liv og helse i et område hvor det er lange avstander, høye fjell og dype daler. Her lener nødetatene seg på hverandre, og basen fungerer som et nav i bygda.
Livsviktig samarbeid
– Pass på når dere fester maskinen på pasienten. Den skal sitte godt og må ikke forskyve seg.
Redningsmann Nicklas Fastegård sitter på knærne. Foran ligger en stor øvingsdokke. Ved brystet er det festet en hjertekompresjonsmaskin. 35-åringen demonstrerer knapper, festeanordning og viser hvordan den splitter nye maskinen virker.
Ambulansearbeiderne Tom Espen Venås og Line Hole fra Dombås ambulanse er på besøk. Maskinen er en gave fra Lesja, Lesjaskog ambulanselag og Lesjaskog bygdekvinnelag, til ambulansen på Dombås. Legehelikoptrene har en liknende om bord, men den er ikke standard i alle norske ambulanser.
– Vi er et team som i samarbeid skal redde liv og helse. Ved å møtes slik lærer vi av hverandre.
Leif-Magne Nordby, anestesilege
Basen har også fått besøk av turnuslege Johanne Knoph Sandvand fra Dombås legesenter. Den unge legen er svært nysgjerrig og ønsker å oppdatere seg.
Øvelse
Etter nesten en time med øving og prøving, blir gjestene beordret ut av hangaren. Det rigges til øvelse. Leif-Magne roper etter gjestene.
Med øvede hender finner de «pasienten», spør om han er våken. Raskt konstaterer de hjertestans. Tom Espen setter i gang med hjerte-lungeredning, mens Line og Johanne rigger på plass kompresjonsmaskinen, og starter den. Leif-Magne blåser av øvelsen. Deltagerne får ros og råd.
– Dette var kjempebra, sier han.
– Det er virkelig flott at Dombåsbasen på denne måten setter trening og øving i system, sier gjestene.
Anestesilege Leif-Magne Norby har jobbet som lege i helikoptret siden januar i år. 37-åringen er ansatt ved Sykehuset Innlandet, Hamar, og trives svært godt når han går vakter på Dombås.
– Vi er et team som i samarbeid skal redde liv og helse. Ved å møtes slik lærer vi av hverandre, sier han. Pilot Ole Anders Listad nikker. Han er senior i gjengen med sine 58 år. med siden 58 år, og har flydd på Dombås siden 90-tallet. Listad har vært med på flere tusen oppdrag.
Folkebasen
Dombås ligger midt i hjertet av Sør-Norge. Historien om luftambulansebasen er historien om folkelig engasjement og pågangsmot. I 1985 ble Landsskytterstevnet arrangert i Lesja. Under hele arrangementet var helikoptret til Norsk Luftambulanse stasjonert der med mannskap. Ideen om en fast base i området var født.
Året etter, i vinterferien 1986, etablerte Norsk Luftambulanse en vinterbase på Dombås. Også dette ble en suksess. I juni, 1987 åpnet basen.
De som bor her, hegner om basen og dens mannskaper. Med lange avstander og de store nasjonalparkene Dovrefjell, Jotunheimen og Rondane «vegg-i-vegg», er en god akuttmedisinsk tjeneste svært viktig for befolkningen i et stort område i hjertet av Norge. Det er 16 mil med bil til Lillehammer, 20 mil til Trondheim, og 22 mil til Ålesund. Legehelikoptret er en av basene i landet som flyr lengst og høyest.
– Vi flyr stadig til Galdhøpiggen og i Jotunheimen, sier pilot Ole Anders.
Været er viktig
Piloten har vært med på en voldsom utvikling.
– For ikke mange år siden fikk vi tre meter med papir ut fra faksmaskinen. Det var vår værinformasjon.
Ole Anders Listad, pilot
– I dag er det en helt annen hverdag. For ikke mange år siden fikk vi tre meter med papir ut fra faksmaskinen. Det var vår værinformasjon. Den gang ringte vi til flyplasser og til folk, og spurte om værforholdene. En gang var det en kar som sa til meg på telefonen «Nå er det skrøpelig, gitt. Jeg ser ikke grinda, engang», ler Ole Anders.
– I dag gir teknologiske løsninger oss en helt annen værdag, bokstavelig talt. Dombås ligger i et værskille som ofte kan være vanskelig å vurdere, men værkamerastasjonene som Stiftelsen Norsk Luftambulanse har utviklet har revolusjonert måten vi kan vurdere flyvær på. Store skjermer på alle baser viser været over hele landet, og vi har systemet på nettbrett og telefoner. For oss her på Dombås er dette helt uvurderlig. Disse værkameraene, nattlysbriller og det digitale kartet, er nok de tre største forbedringene, i tillegg til moderne helikoptre, i min tid som pilot, sier han
Noen timer tidligere
Mannskapet på basen har så vidt stått opp etter en kort natt. Klokken er over 9. En nattlig tur på fjellet for å hjelpe noen som hadde blitt overasket av voldsomt snøfall ble gjennomført. Heldigvis ingen dramatikk, men noe som kunne ha blitt det.
– De brukte Hjelp 113-appen til Stiftelsen Norsk Luftambulanse slik at vi kunne få koordinatene for hvor de befant seg umiddelbart.
– Det er virkelig flott at Dombås-basen på denne måten setter trening og øving i system.
Tom Espen Venås og Line Hole, ambulansearbeidere
Det surkler i kaffe og frokostskiver settes frem. Da gjaller det i alarmen. Pilot, redningsmann og anestesilege går inn i operasjonsrommet. Mens de snakker med alarmsentralen studerer de kartet, og finner raskt ut at pasienten er i nærheten. Også denne innringeren brukte 113-appen. Noen minutter senere kjører lege og redningsmann av gårde i legebilen. Tilbake på basen møter de brannsjefen i kommunen som er innom på besøk.
Samarbeid med brann
I 2015 åpnet Lesja og Dovre Beredskapssenter. Her holder brannstasjonen til. Åge Tøndevoldshagen er brannsjef, og veldig opptatt av samarbeid mellom utrykningsetatene. Brannstasjonen er del av Akutthjelper-satsningen som Stiftelsen Norsk Luftambulanse finansierer og står bak.
Hittil har over 4000 brann- og helsearbeidere over hele landet blitt kurset og lært opp i å gjøre de livsviktige første grepene før ambulanse eller luftambulanse kommer til pasienten.
– Vi har en stor økning i det vi kaller helseoppdrag. Vi er ofte de aller første ute til en ulykke eller pasient. Da er det viktig at vi kan gjøre livreddende hjelp til ambulanse eller luftambulanse kommer, forteller han.
Alarm for ambulansen
Rett etter at den medisinske treningen er gjennomført og en kort kaffekopp, piper det i radioen til Line og Tom Espen. Ambulansearbeiderne blir stille og lytter. Raskt takker de for seg, stiger inn i ambulansen og farer av gårde. Nytt oppdrag og en ny pasient trenger hjelp.
– Slik er det hele tiden, smiler pilot Ole-Anders mens han går ut i hangaren.
– Vi vet aldri når neste oppdrag kommer. Bare at det nærmer seg hele tiden. Konstant. Vi må være klare. Legehelikoptret trenger en teknisk sjekk. Maskinen tar av og svinger nedover dalen. Etter noen minutter lander de igjen. Alt i orden. Maskin og mannskap er klare til nye oppdrag.
Piloten, redningsmannen og anestesilegen klatrer ut, klare til å hjelpe pasientene.
