- Periode
- Pågående
- Hovedveileder
- Theresa Olasveengen
- Samarbeidspartnere
- Oslo universitetssykehus, Universitetet i Oslo
Tryggere intensivtransporter
Kan vi gjøre intensivtransporter tryggest mulig ved å sikre gode systemer og rutiner?
Stadig flere alvorlig syke pasienter blir fløyet eller fraktet landeveien fra ett sykehus til ett annet. Er det farlig? Det er ett av spørsmålene stipendiat Helge Eiding forsøker å finne svaret på.
Intensivpasientene er de aller sykeste, de som trenger støtte til ett eller flere sviktende organsystemer. Det finnes ingen strenge føringer for hvordan disse pasientene skal fraktes fra et sykehus til et annet. Ingen nasjonale regler eller standarder sier noe om hvor mange som skal være med i ambulansen, hva slags erfaring de skal ha, hvordan de skal forberede seg eller trene eller hva slags utstyr de skal ha med seg. Det skilles heller ikke mellom formell kompetanse og realkompetanse.
– Det er opp til det lokale sykehuset å ta alle disse avgjørelsene, både når det er planlagte transporter og når transporten må utføres akutt, forteller stipendiat Helge Eiding.
Hva betyr dette for sikkerheten?
– Jeg tror enkelte har tatt for lett på intensivtransportene. Selv om det nesten alltid går bra, er det ikke godt nok at det er så mange tilfeldigheter som styrer. Mitt mantra er at vi ikke skal ta noen sjanser på vegne av pasientene, sier Eiding.
Sikkerhet dreier seg om å eliminere så mye som mulig av det som kan gå galt – også de små tingene.
– Det er derfor det er blitt så trygt å fly. Luftfarten er ikke bare opptatt av resultatene, at alle kommer trygt frem. De er opptatt av hendelser. Hvis den minste lille ting går feil, så prøver de å unngå at det skjer igjen. Og skjer det likevel, så tar de for seg hele systemet på nytt, og ser på hvordan det tillot at noen gjorde feil, forklarer Eiding, og legger til at det er gjerne når de små ubetydelige feilene akkumuleres, at den store katastrofen skjer.
Er det farlig?
Et hovedspørsmål i forskningen hans er om det å transportere intensivpasienter er farlig i seg selv; om dødeligheten kan være høyere for dem som blir transportert, i forhold til dem som ikke blir det.
Det gjøres ingen systematisk registrering av intensivtransporter i Norge. I ett år ringte Eiding og en studiesykepleier daglig til alle intensivavdelingene ved Oslo Universitetssykehus, for å logge det siste døgnets transporter. Totalt har de logget over 800.
– Jeg regner ikke med å gjøre noe funn i dette materialet som konkluderer med at transporten i seg selv er farlig. Det vil i så fall være oppsiktsvekkende. Sentralisering og transport mellom intensivavdelinger er en internasjonal trend, og ingen utenlandske studier har så langt konkludert med at det gir økt dødelighet, sier Eiding.
Men forskning viser at det å bli intensivtransportert, selv uten at det er en direkte medisinsk grunn for det, i gjennomsnitt gir tre døgn lengre liggetid på mottakende intensivavdeling.
– Mitt hovedmål er å finne ut hvordan vi kan gjøre transporten tryggest mulig, samt å rette et kritisk blikk på hvem som transporteres og når i sykdomsforløpet de transporteres, sier Eiding, som tar utgangspunkt i Helse Sør-Øst, og transporter til, fra og mellom enhetene som utgjør Oslo universitetssykehus, samt transporter til og fra de andre helseregionene.
Han er ikke alene om å se behovet for forskningen. Interessen er stor, og et spørreskjema han sendte ut – om rutiner for intensivtransport og erfaringer fra transportene – ble besvart av 42 av 43 intensivavdelinger i Norge.
Tapper avdelingen
Resultatene så langt viser blant annet at få har faste rutiner for hvem som skal transporteres når og hvordan transporten skal skje. Flere mangler også sjekklister for hva man må huske på å ta med seg, eller kontrollere at fungerer, før avreise. Det viser seg også at noen opplever uønskede hendelser underveis, men at dette ikke nødvendigvis registreres som avvik og dermed ikke gås etter i sømmene. Noen opplever også at enkelte pasienter blir dårligere underveis, uten å kunne si noe entydig om det skyldes transporten eller andre faktorer.
– Det mest oppsiktsvekkende funnet er kanskje at svært mange rapporterer at de er bekymret for beredskapen på sykehuset når en spesialist må bli med i ambulansen. Det er et stort tankekors, sier Eiding, men legger til:
– Det blir jo litt svartmaling dette. Jeg vil understreke at de som jobber med dette er flinke folk, og mange har allerede gjort mye for å standardisere intensivtransportene lokalt og har innført gode prosedyrer. I tillegg utføres mange av transportene av dedikerte enheter – som ambulansefly, legehelikoptre og intensivambulanser – som selv har utviklet prosedyrer for nettopp denne svært syke pasientgruppen.
– Men, vi må få orden på intensivtransportene generelt, og sikre at vi får systemer som tar tilfeldighetene ut av prosessen.
Helge Eiding er nå halvveis i forskningsløpet, som han håper vil gi noen av svarene som er nødvendige for å kunne lage nasjonale standarder og retningslinjer.
God trening
– Ideelt sett burde vi alltid hatt eget dedikert personell, med særlig trening i å behandle intensivpasienter under transport. Denne treningen kan nok langt på vei gjøres med simulering og gode utsjekksprosedyrer, slik at realkompetansen sikres, ifølge forskeren.
For det er noe helt annet å behandle en pasient i fart – ute på landeveien eller i lufta, uten støtteapparat, med begrenset tilgang på utstyr, medisiner, strøm og alt annet man kan få bruk for – enn det er å jobbe innenfor veggene på et topp moderne norsk sykehus.
– Til syvende og sist blir dette et spørsmål om penger og ressurser. Det er noe som må komme senere. Jeg ønsker i første runde å sette søkelyset på selve intensivtransporten, så vi ikke tar noen sjanser på vegne av disse aller sykeste pasientene, sier Eiding.
