Et hvitt mareritt
Her ser du Joakim og Ivar på vei opp mot Store Vengetind i Romsdal. Klokka er 10.42. Det er litt over to timer til snøskredet tar dem.
Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien
Publisert: 24.02.2016 – Sist oppdatert: 11.01.2022
«Nå dør jeg».
Det er den eneste tanken som skjærer gjennom Ivar Engdahl. Han ser ingen ting. Den hvite snøen har blitt en bekmørk felle. Han har falt i flere sekunder, inne i snømassene, før han nå treffer bakken igjen. Med et brak. Smellet brekker fire ribbein, skulderbladet, en del av ryggsøylen og punkterer høyre lunge. Ivar går i svart.
Men det er ikke over.
Han ruller videre, som en filledukke inne i sentrifugen av snø og støy og mørke. Etter 700 meters ferd ned mot Vengedalen stopper raset. Ivar blir liggende der, delvis begravet i snøen. Ryggen stikkes av smerter. Hjelmen er bulket. Ribbeina er knekt. Leveren er skrapet opp. Bortsett fra den fæle surklelyden i den punkterte høyre lungen og hans egne smerterop, er det stille under det lave skydekket. Hvem kan hjelpe ham nå?
Rekordrask respons
37 kilometer lengre sør sitter tre mann i et helikopter over Romsdalen. Det er lavt skydekke og litt snø i lufta. EC135-maskinen fra Norsk Luftambulanse AS’ Dombås-base har rykket ut til en bilulykke, men ble nettopp kansellert. Nå har de i stedet satt kursen mot Stranda på Sunnmøre, der en kvinne er i ferd med å føde i en bil som kjører i full fart mot nærmeste sykehus. En ambulanse er på vei, men helikopteret er også rekvirert.
Kort etter avgang, klokka 14.03, kommer AMK i Molde med nok en kontrabeskjed over nødnettet. Det er gått et skred i Vengedalen. Noen har ringt 113, en mann er borte i skredet. Responstiden til helikoptret kan nå måles i sekunder. Pilot Morten Jystad setter umiddelbart kursen nordøstover, sammen med lege Per Christian Juvkvam og redningsmann Christen Tellefsen.
Oppe i fjellet er det Joakim Bae og faren Per Magne som er Ivars turfølge denne dagen. Ivar og Per Magne er begge medlemmer i Kristiansund Fjellklubb, og har vært på Vengetind flere ganger – både sommer og vinter. Sammen går trioen opp fra Tindeklubbens hytte etter frokosten. Etter en lang marsj, setter de fra seg skiene under en diger hammer høyt oppe i skaret. Så klatrer de videre med stegjern og isøkser langs nordøstflanken mot selve toppen. Det er bratt her oppe, men de føler seg trygge. De har tatt snøprøve, og vurderer at det tørre topplaget med nysnø sitter godt.
Utsikten er fenomenal. Ivar står øverst da de tre skal tråkke inn i toppen av en smal renne. Like på oversiden ligger stedet de kaller Balcony, en naturlig hylle som er fin når de vil ta en liten pust i bakken.
Et iskaldt kaos
Så hører de klikket, alle tre. En skarp knekkelyd. Et brudd splitter den hvite overflaten foran dem, som et lyn på tvers i snøen. Alt under bruddkanten slipper taket. Før de rekker å tenke en tanke, er de i fritt fall nedover. Inne i de brølende snømassene blir alt et brutalt kaos.
Det er Joakim som kommer løs først, høyest oppe i raset. Han reiser seg opp, ser nedover de enorme snømassene og ringer 113 umiddelbart. Noen sekunder etterpå krabber faren Per Magne ut av snøen lengre nede. Han har en strekk i beinet, men ikke mer. Han ser at Joakim er i orden der oppe. Men de kan ikke se Ivar noe sted. Hva skjedde med Ivar?
Alt de ser, er en vott i snøen, lengst nede i skredet. Det tar ikke lang tid før Ivar hører pipelyder. Han ligger på ryggen, delvis begravet i snøfonna der skredet stoppet i fjellsida. Lydene er kameratene som nærmer seg med skredsøkerne de alltid har med på tur. De ser votten som stikker opp, og forstår snart at Ivar ligger rett i overflaten. Han har luft, og roper i smerte. Kameratene graver unna snøen rundt ham, men lar ham ellers ligge i ro. De er redde for å forverre skadene. Dette ser ikke bra ut. Hvor lenge må de vente på hjelp?
Hjelpen kommer mye, mye raskere enn noen av dem hadde våget å håpe på. Bare åtte-ni minutter etter at Joakim ringte nødnummeret, hører de rotorlyden stige opp fra dalen under seg. Et øyeblikk etterpå ser de det gule helikoptret i salen mellom Romsdalshorn og Vengetind.
Et krevende landingssted
Fra cockpiten betrakter piloten Morten Jystad den hvite fjellsiden med kritisk blikk mens han sirkler en runde. Han vet at han ikke vil lande på skadestedet. Hellingen er for bratt, og han vil ikke utløse nye skred. På vei opp hit har mannskapet sett mange andre ferske ras i fjellene omkring. Morten senker maskinen nesten ned til snøen – og lar den sveve der. Legen Per Christian hopper ut med primærsekken og radio. Straks legen er trygt nede i snøen, letter helikopteret igjen for ikke å forstyrre med støy og snøblest.
Per Christian ser at Ivar hiver etter luft i korte, smertefulle drag. Men han klarer ikke å puste godt nok selv, den ene siden av brystkassen er nærmest ødelagt. Legen legger oksygenmasken på Ivars ansikt og setter en intravenøs kanyle sammen med noe smertestillende. Nå gjelder det å få ham over på båren og inn i helikoptret snarest mulig.
Den erfarne legen er dypt takknemlig for innsatsen kameratene har gjort. Det er ikke første gang Per Christian ser hva kameratredning betyr: Joakim og Per Magne har frigjort seg selv fra skredet, varslet AMK umiddelbart, funnet Ivar, fått bort snøen rundt ham og gravd et flatt parti som gjør det enkelt å få ham over på båre. Et perfekt første ledd i redningskjeden. Nå kan mannskapet i luftambulansen overta.
Helikoptret har ventet nede i dalbunnen og ryddet ekstra god plass i kabinen. Nå legger Morten seg tett inn til fjellsiden igjen, med kun én meie nedi snøen – slik at båren kan skyves rett inn. Så flyr de rett ned til bilveien igjen, der redningsmann Christen samarbeider med legen om å få gitt Ivar narkose og lagt ham i respirator. De jobber med båren halvt stikkende ut av luka, for å få nok albuerom.
Det er kun gått 21 minutter siden Joakim kom seg løs og ringte AMK. Surstoffmangelen blir endelig avhjulpet med pustehjelp. Ivar er stabil. Mannskapet gjør seg klare til avgang mot Trondheim og St Olavs Hospital – 161 kilometer unna i luftlinje. Der leverer de Ivar til akuttmottaket klokka 15:44.
Frykten som må slippe tak
Dette er ikke bare Ivars fortelling fra lørdag den 19. mai i 2012.
Det er også fortellingen til kameratene og mannskapet som reddet ham. For Ivar var dette en svært traumatisk opplevelse. Selv som durkdreven tinderangler og skikjører var han ikke forberedt på hvor brutalt det er å havne i et skred, bli hjelpeløst fanget og rundjult og så ende opp hardt skadet i den kalde snøen. Dødsangsten er enda kaldere.
En annen sak er at han ikke husker stort av det som skjedde, selv om det satte vonde spor i sjela. Fem uker på sykehus og tre uker på rehabilitering hjalp mest på det fysiske. Det psykiske tar lenger tid. Derfor er det viktig for Ivar å få lagt disse puslespillbrikkene på plass. Og det er derfor han besøker luftambulansebasen på Dombås denne desemberdagen i 2015, mer enn tre år etter at skredet tok ham. Ivar har allerede besøkt legen Per Christian hjemme. Nå vil han takke de to andre som hentet ham.
De tar ham i mot med en varm klem inne i hangaren, og Ivar må samle seg før han kan si mye mer. Nok en gang kjenner han hvordan opplevelsen fremdeles river i ryggmargen.
Fjellglade redningsmenn
– Det er veldig bra at du nøster i din egen ulykke. Det er bare slik du kan bli herre over din egen situasjon igjen, sier Christen med ettertrykk.
– Derfor er vi ekstra glade for å se deg her i dag, sier piloten Morten med et bredt smil.
– Du er jo en av oss! Vi har felles interesser, vet du.
De tre setter seg ned, Morten henter kaffe. Det viser seg at Ivar ikke er den eneste fjellfanten i selskapet. Morten har vært flere turer på både Romsdalshorn og Vengetind, både sommer og vinter, og bruker naturen aktivt. Christen har i tillegg jobbet full tid som fjellfører med breturer, fjellskole, rafting, padling og skiinstruksjon.
– Det blir gjerne ekstra nært og spesielt når vi henter ut fjellfolk, siden vi identifiserer oss med dere som bruker fjellet så aktivt, medgir Christen.
Han understreker igjen hvor viktig det er at turkamerater har med spade, søkestang og skredsøker. Kameratredning redder liv. Sammen med Morten har han brukt den siste timen til å fortelle om hvordan de opplevde situasjonen, og hvordan de løste oppgaven der og da. Enda noen brikker faller på plass i Ivars fortelling.
– Dette er til stor hjelp. Jeg kan fortsatt ha dårlige dager, men jeg ser at jeg har vært veldig heldig. Og all hjelpen jeg har fått i helsevesenet fortjener terningkast seks, akkurat som dere.
Det blir gjerne ekstra nært og spesielt når vi henter ut fjellfolk, fordi vi identifiserer oss med de som bruker fjellet aktivt
Redningsmann Christen Tellefsen
Nå lurer Morten og Christen på én ting.
– Hør… Vi har hatt vedlikehold på maskinen i dag, og må ut og fly en sjekkrunde etterpå. Vil du være med én gang til?
Ivar nøler ikke et sekund. Han slår til. Snart løfter Morten helikoptret opp mot himmelen igjen, med Ivar baki. Denne gangen som frisk, fornøyd – og herre over situasjonen.
