Stiftelsen Norsk luftambulanse

– Vi vet hvor du er!

Midt på vidda i Rondane stod Marita S. Poulsen (20) alene i bekmørket, med store smerter og en mobildekning som forsvant i tide og utide. – Jeg ringte utallige ganger gjennom Hjelp 113-appen hvor vi mistet kontakten. Så hørte jeg «Vi vet hvor du er, vi har koordinatene dine».


– Jeg hadde behov for litt alenetid så jeg bestemte jeg meg for å gå en tur på fjellet med omplasseringshunden, Wilma, som jeg hadde på det tidspunktet, sier Marita.  Hun var i førstegangstjenesten i Bardufoss da hun bestemte seg for å gå Rondane på tvers.   

Turen skulle starte på Dovre, og ta rundt fire dager i følge UT.no. Hun forteller at hun endret dagen for avreise slik at hun dro noen dager tidligere, men uten å lese seg godt nok opp på værmeldingen for dagene fremover.  
– Det var meldt storm allerede dagen etter, sier hun oppgitt.  

Marita har gått mye på tur, både med andre og alene, og følte seg godt forberedt selv om hun hadde slitt litt med magesmerter som ofte oppstod under fysisk aktivitet.  
– Disse smertene hadde kommet og gått en stund, men det var ikke i tankene mine engang før jeg reiste.


Tung start på turen
Sammen med hunden tok Marita nattoget til Hjerkinn i Dovre. Derfra skulle hun gå over deler av Dovre nasjonalpark og så på langs over Rondane slik at hun endte ved Otta togstasjon. Hun startet med godt mot, men etter å ha gått ett stykke på den første strekningen begynte hun å føle seg dårlig. Marita satte opp teltet og la seg i noen timer i håp om at formen skulle bli bedre.  
– Sta som jeg er bestemte jeg meg for å fullføre turen til den første turisthytta. Det viste seg å være mye tyngre enn jeg først hadde trodd. Spesielt med en sekk på 35 kilo, sier hun.

Teltet ble pakket ned og Marita fortsatte på turstien. Det ble raskt veldig mørkt og magesmertene ble akutt mye verre. Telefonen hennes hadde plutselig veldig lite strøm og det var nesten ingen dekning i området hun var i.  
– På dette tidspunktet var jeg ved en elv som jeg måtte krysse, men jeg kunne rett og slett ikke finne den merkede turstien. Vannet var også veldig høyt. Jeg gjorde noen forsøk på å krysse, men kom meg ingen vei.     

Magesmertene ble stadig verre og verre, og hun forsøkte å finne et sted for å slå leir.  
– På det tidspunktet var jeg midt oppe på vidda uten noen form for ly. Været begynte også å bli dårligere.    
Marita innså at hun trengte hjelp.

«På dette tidspunktet var jeg ved en elv som jeg måtte krysse, men jeg kunne rett og slett ikke finne den merkede turstien. Jeg gjorde noen forsøk på å krysse, men kom meg ingen vei.»   

Marita S. Poulsen

Lastet ned Hjelp 113 før hun dro 
Det var da hun kom på at hun hadde lastet ned Hjelp 113-appen før hun hadde dratt av gårde.  
– Den appen var en av de tingene jeg trodde jeg tok med meg kun for «pynt», men etter å ha gått noen runder med meg selv bestemte jeg meg for å ringe etter hjelp for å høre hva de mente jeg burde gjøre, sier hun.    

Gjennom appen ringte hun 113-sentralen, men mistet kontakten med dem gang på gang på grunn av dårlig dekning.  
–  Jeg begynte å bli ganske bekymret. Jeg ante jo ikke hvor jeg var. Jeg hadde selvfølgelig kart og kompass, men det var bekmørkt og jeg befant meg midt på vidda så jeg hadde ikke noe å orientere meg etter. Det var en veldig stressende situasjon.

Marita måtte ringe opp 113-sentralen flere ganger, og de få gangene hun kom gjennom fikk de så vidt snakket sammen. Stormen som var på vei var såpass ille og bare noen timer senere hadde det ikke vært mulig for luftambulansen å komme. Etter utallige forsøk kunne Marita endelig høre «Vi vet hvor du er, vi har koordinatene dine».  
– Da jeg hørte at de var på vei ble jeg utrolig lettet. Jeg visste jeg var i gode hender da jeg så helikoptret komme, smiler hun.    

Hun ble fløyet til legevakten i Odda, men der fant de ikke ut av årsaken. Det var ikke før etter flere undersøkelser og tilslutt en tur til sykehuset i Kristiansand at legene kunne fortelle at årsaken til de store smertene var at spiralen hennes hadde satt seg fast i livmorveggen.  
– Den turen var noe jeg ville klare alene, men noen ganger må man innse at man trenger hjelp. Uansett hvor kjedelig det er.

«Da jeg hørte at de var på vei ble jeg utrolig lettet. Jeg visste jeg var i gode hender da jeg så helikoptret komme»

Marita S. Poulsen

Hun fortsetter å fortelle at hun i dag ber alle hun kjenner laste ned Hjelp 113-appen.  
– Det er takket være appen at luftambulansen fant meg. Uten den hadde det blitt en lang natt oppe på den vidda.

Ble feltverver for Stiftelsen Norsk Luftambulanse  
Kort tid etter så Marita en annonse hvor Stiftelsen Norsk Luftambulanse søkte etter feltververe.  
– Etter den hendelsen ble jeg veldig interessert i hva både Norsk Luftambulanse og Stiftelsen Norsk Luftambulanse jobbet med, og jeg ville veldig gjerne bidra.    

Hun ble dermed feltverver for Stiftelsen Norsk Luftambulanse.  
– Jeg syntes det var en fin mulighet til å kunne gi tilbake, avslutter hun.

Er du allerede støttemedlem, men vil bidra likevel?
Trykk her for å gi en gave!