Bedre ressursbruk ved å gi rett behandling til rett pasient ved hjertestans utenfor sykehus.
Akutt hjertestans skyldes en rytmeforstyrrelse i hjertet, og må behandles med hjerte- og lungeredning og elektrosjokk. Lykkes man ikke med å gjenopprette hjerterytmen, kan man midlertidig opprettholde sirkulasjonen i kroppen ved å koble pasienten til en hjerte- og lungemaskin kalt ECMO (Extra Corporeal Membrane Oxygenation). På denne måten kan pasienten holdes i live under transport til sykehus, hvor det er tilgang på andre og bedre behandlingsmetoder for å reetablere hjerterytmen.
Dette behandlingsalternativet er i introdusert de seneste år, men det er foreløpig mangel på kunnskap om hvem som bør behandles med ECMO og om hva som er best tilleggsbehandling. Derfor undersøker vi nå pasienter med akutt hjertesvikt behandlet med ECMO ved Oslo Universitetssykehus, samt ved Cleveland Clinic og Massachusetts General Hospital på Harvard University i USA.
Vi bruker et norskutviklet diagnosesystem kalt ODIN (Oxygen Delivery INdex) for å måle sirkulasjonssystemets evne til å levere oksygen til cellene i kroppen. Systemet bruker optiske instrumenter på huden og har ingen kjente komplikasjoner. Vi ønsker å kartlegge nytten av å koble pasienter til ECMO-maskinen ved å sammenlikne behandlingsresultatene med resultatene fra ODIN-undersøkelsen.
ECMO-behandling er ressurskrevende både med tanke på personell, blodprodukter og økonomi (behandlingen koster i Norge rundt én million kroner per pasient). Målet er at ODIN-metoden skal brukes som hjelpemiddel for å gi rett behandling til rett pasient.
ECMO-behandling har inntil nylig kun vært brukt ved akutt hjertestans inne på store sykehus. De siste årene er det konstruert ECMO-maskiner som er transportable, og som kan fraktes i helikopter eller legeambulanse. Vårt prosjekt vil kunne bidra til å gi bedre kriterier for hvem som vil ha nytte av ECMO-behandling og hvordan slik behandling bør styres.
