Forsker på livreddende trening: – Vi sparer livsviktig tid når det står om minutter
Legen, redningsmannen og piloten har hver sine oppgaver, men på bakken er de sammen om pasienten. Hvordan kan de trene på vakt for å bli bedre til å løse oppdragene de får? Det vil stipendiat og luftambulanselege Per Bredmose finne ut.
Tekst: Vibeke Buan
Foto: Thomas T. Kleiven
Hva forsker du på?
Jeg forsker på hvordan vi i en travel hverdag på basene kan trene for å løse oppdragene bedre, og hva som skal til for at vi gjennomfører treninger på vakt. Jeg har sett på simuleringstrening, altså etterligne et oppdrag. Da gjør vi det så realistisk som mulig, og trener inne og ute.
Det kan være redningsteknisk krevende oppdrag med pasienter som ligger i naturen på et sted som er vanskelig å komme til. Det kan være oppdrag med kuvøse, pasienter med nedkjøling, hjertestans, pasienter som skal transporteres mens vi gjør hjerte- og lungeredning. I tillegg må vi ivareta pårørende. Og hvordan kan vi snakke med pasienten slik at hun føler seg trygg? Etterpå har vi gjennomført en debrief om hvordan vi løste oppdraget.
Hvordan skal du finne ut av det?
Jeg ser på hvor ofte treninger gjennomføres, intervjuer deltagere, og ser på hva som skal til for at de skal trene på basen.
Les også: Et kritisk sykt nyfødt barn må fraktes over fjellet til spesialistene på Rikshospitalet. Disse transportoppdragene er hjertesaken til luftambulanselegene Liv Berit Stenseth og Per Bredmose.
Hvorfor er dette viktig?
Det er viktig å trene som et crew, slik at vi kjenner hverandre best mulig. At vi vet hvordan vi handler under stress, hva vi kan forvente av hverandre og at alle vet hva som er neste skritt i behandlingen. Lege, redningsmann og pilot har hver våre oppgaver på oppdrag, men på bakken er vi sammen om pasienten. Det er som et fotballag: Det vil ikke funke hvis spillerne trener hver for seg.
Hvordan kan forskningen din være nyttig for luftambulansetjenesten, pasientene eller prehospital medisin?
Ved at crewet trener blir vi samkjørte og mer effektive. Vi kan få pasienten raskere til sykehus, i best mulig tilstand. Vi er bedre forberedt både på scenarier som skjer sjelden, og de vi håndterer ofte. Slik sparer vi livsviktig tid når det står om minutter og sekunder på skadestedet.