Ommund (47) fikk hjerteinfarkt: – Jeg ville amputere armen
Armen hans var så vond at han helst ville amputere den. Men selv ikke da ville Ommund Haaland ringe legevakten. Han var vel for ung til å få hjerteinfarkt?
Tekst: Hanna Norberg
Foto: Marie von Krogh
Publisert: 16.12.2020 – Sist oppdatert: 30.11.2022
Han har forsovet seg. Han som vanligvis sover så lite. Når kona Therese kommer hjem den fredagsmorgenen ser hun at lastebilen står i oppkjørselen. Har ikke ektemannen dratt på jobb ennå? Klokka er over ni.
Når hun kommer inn døra, møter hun mannen sin i gangen. Han ser forvirret ut, svetten pipler fra panna.
– Nei, så gale. Er du sjuge? spør Therese.
Neida, Ommund Haaland har bare forsovet seg. Han tar på arbeidstøy og drar på jobb.
Halvannet døgn senere ligger Ommund på en båre i legehelikoptret. Det har landet utenfor huset hans på Gilja, et lite tettsted en times kjøretur fra Stavanger. Nå ligger rogalendingen og ser opp i helikoptertaket. Om få minutter er de fremme ved sykehuset i oljebyen. Ommund er ikke redd for hva som skal skje. Han føler seg trygg. Han er bare veldig overrasket.
Han er 47 år og har hjerteinfarkt.
Therese Haaland er glad for at ektemannen Ommund overlevde den dramatiske novemberdagen i 2019.
Orket ikke å røyke
Når skal en 47 år gammel mann ringe etter hjelp? En mann som riktignok røyker 20+ om dagen, men som ellers er i god form og stort sett frisk.
Er det når han skal legge kjetting på lastebilen og får så vondt i brystet at han nesten ikke klarer det? Er det når han forsover seg og våkner dyvåt av svette? Når han føler seg litt sliten i noen uker? Eller er det når smertene i venstre side av brystet og armen er så store at han ikke engang orker en røyk? Kanskje det er når han har så vondt i armen at han helst vil amputere den.
– Pleier ikke å klage
– Jeg pleier ikke å gå til legen hvis ikke det er noe, sier Ommund.
Det har gått akkurat ett år siden hjerteinfarktet. Rogalendingen strekker seg over stuebordet og tar en solskinnsbolle. Stryker en skje med melisglasur rundt «sola». Den ekte sola kan skimtes oppe i fjellsiden utenfor vinduet. Her på Gilja, som ligger ved Frafjorden på Jæren, er dalen så smal og fjellene så bratte at sola ikke når helt ned i vintermånedene.
Mangel på D-vitamin var ikke det som bekymret ekteparet Haaland 16. november 2019. Ommunds smerter ble bare verre utover lørdagen.
– Det hadde vært litt av og på tidligere, men nå var det bare vondt. Jeg husker jeg tenkte at jeg helst ville amputere hele armen.
Therese var urolig.
– Han pleier ikke å klage på at han har vondt. Men jeg tenkte at han fikk finne ut av det selv. Det nytter ikke for oss konene å si noe når mennene har bestemt seg.
Til slutt ble Therese så bekymret at hun stilte et ultimatum: Enten ringer du til legevakten, eller så ringer jeg.
– Du får nå bare ringe, sa Ommund.
Så la han seg på sofaen for å slappe av litt.
Først på skadestedet
I Dirdalhallen, drøye to kilometer unna huset til Ommund og Therese, er det pyntet til 40-årsfest. Trebarnsfar Rune Nessa (31) har hatt en travel lørdag. Mest tid tok oppfriskningskurset i førstehjelp. Rune har deltidsjobb som brannmann i bygda og er dermed også en del av det lokale akutthjelperteamet.
Rune Nessa har deltidsjobb som brannmann. Han er også akutthjelper, noe som betyr at han rykker ut på medisinske nødsituasjoner i området.
Når alarmen går hos 113-sentralen er det de frivillige i det lokale brannvesenet som rykker ut først. Nærmeste ambulansestasjon er i Sandnes, drøye 40 minutter unna. Med blålys på taket tar det kanskje en halvtime, men det er som regel de lokale akutthjelperne som kommer først til åstedet i vestlandskommunen.
– Vi pleier å si at vi uansett er alene de første 20 minuttene. Det går alltid minst 20 minutter før ambulanse eller legehelikopter er på plass, forteller Rune.
Sånn er det mange steder i Norge. Kort fortalt er det flere brannstasjoner enn ambulansestasjoner i landet vårt.
Tidligere ble brannvesenet kun kurset i elementær førstehjelp, men for ti år siden startet Stiftelsen Norsk Luftambulanse omfattende kursing av brannmannskaper over hele Norge. De får opplæring i å håndtere akutte tilstander som hjertestans, brystsmerter, hjerneslag og alvorlige ulykker.
Deretter gjentas kursingen årlig. Stiftelsen gir også akutthjelperne en sekk med nødvendig medisinsk utstyr, som hjertestarter, oksygenmaske og førstehjelpsutstyr.
I dag er det mer enn 4000 aktive akutthjelpere i landet, fordelt på rundt 300 brannstasjoner. Rune Nessa og de andre frivillige i brannvesenet på Gilja har følt seg tryggere etter at de ble med på prosjektet i 2016.
– Vi rykket ut på medisinske nødstilfeller også før vi ble akutthjelpere, men nå har vi en helt annen trygghet på hvordan vi håndterer pasienter. Nå har vi mer kunnskap og godt utstyr, og vi har klare rutiner på hvem som gjør hva på skadestedet.
Artikkelen fortsetter under skjemaet
Nødanrop på fest
40-årsfeiringen er godt i gang når Runes alarmtelefon ringer. Det er hyggelig med fest, men livet er viktigere. Rune sjekker adressen. Kroveien. Det er fire minutter unna. Han tar med seg Lars Atle, som også er festdeltaker og akutthjelper, og hiver seg i bilen.
Ommund ligger fortsatt på sofaen når to pent kledde menn kommer inn i stua hans. Han har alltid tenkt at det vil være ubehagelig å få noen kjente på døra hvis han skulle bli alvorlig syk. At noen kjente skal se ham svak. Men når Rune kommer føles det bare trygt.
De to akutthjelperne vet nøyaktig hva de skal gjøre. Ikke bare har de hatt oppfriskningskurs samme dag, men akutthjelper-programmet har også gitt dem en fast liste med ting de skal sjekke pasienten for, blant annet luftveier, sirkulasjon, oksygenmetning og bevissthet.
Et par minutter senere dukker flere akutthjelpere opp. De har vært innom brannstasjonen for å hente sekken med det medisinske utstyret.
Alt er rutine. En av dem er opptatt med å holde 113-sentralen informert om Ommunds tilstand. Informasjonen viderebringes til nødetatene som er på vei, både ambulanse og legehelikopter.
– Vi har fått mye skryt for arbeidet vi gjør. Nødetatene setter stor pris på informasjonen de får fra oss. Vi har gjort mye før de kommer og da er det enklere for dem å gjøre de rette tingene raskere, forteller Rune.
Ikke «gammel nok»
Legehelikoptret lander utenfor huset. I stua til Ommund er det «fullt av folk», men alt er under kontroll. Anestesilegen fra luftambulansen slipper å bruke tid på å innhente elementær informasjon om pasienten, og kan gå rett på sak. Han tar EKG av hjertet. Ommund skal på sykehus.
Tre dager senere er Ommund operert. Han har fått en stent inn i den ene åren og føler seg så sprek at han «kunne ha syklet hjem». Men han er fortsatt overrasket over det som skjedde.
– Jeg er ikke gammel nok til dette. Det var det eneste jeg tenkte på. Det var nok derfor jeg ikke tok tegnene på alvor.
Han har helt rett. Ommund var ikke «gammel nok». Ifølge Nasjonalforeningen for folkehelsen er gjennomsnittsalderen for hjerteinfarkt for menn 69 år.
Ett år etter infarktet har han fortsatt ikke tatt en røyk og formen er god. Men det er trygt å vite at den livsviktige nødhjelpen uansett er få minutter unna. Ommund er takknemlig for hjelpen han fikk fra Rune og de andre akutthjelperne:
– Jeg var så lettet da de kom. Brannvesenet kunne nok elementær førstehjelp før, men nå vet de virkelig hva de holder på med. Jeg følte at det var enormt trygt da de kom. Nå kan de någe.
Tidlig hjelp er viktig
Generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Hans Morten Lossius, er stolt over at det nå er akutthjelpere over store deler av Norge.
– Ved for eksempel en hjertestans er det helt avgjørende at man setter i gang med hjerte- og lungeredning så raskt som mulig. Derfor er akutthjelperne utrolig viktige. Dette er folk som gir god førstehjelp og som ikke nøler. De setter i gang umiddelbart, sier Hans Morten Lossius.
Generalsekretæren ønsker seg en 100 prosent dekning av tilbudet i Norge:
– Akutthjelpere gjør ikke ambulansen, legevakten eller luftambulansen mindre viktig. Tvert imot legger de til rette for mye bedre arbeidsforhold for disse aktørene.
