Svingen der livet snudde
Han kunne mistet livet. I stedet fikk Marcus André Riiber (30) det tilbake etter en alvorlig motorsykkelulykke. Han kan takke brann- og redningsmannskapet i Nordhordland – og en kjede av tilfeldigheter.
Tekst: Lasse Lønnebotn / Foto: Thomas T. Kleiven
Publisert: 05.06.2025
Han står stille og lar alt synke inn.
Marcus André Riiber er tilbake på ulykkesstedet, ti måneder etter den dramatiske dagen. Der borte ble han liggende, med det ene beinet brettet rundt autovernet. Tjue meter lenger bort havnet vraket av motorsykkelen, en hvit Ducati 848 Evo.
Med hendene på krykkene står han på to protesebein og gjenopplever det som skjedde i denne svingen, to kilometer fra fergekaia på Sløvåg, nord for Bergen. Han løfter blikket og ser mot de åtte brann- og redningsbetjentene som er tilbake på ulykkesstedet sammen med ham. Alle involverte i den livreddende innsatsen, alle med sine egne sterke minner fra hendelsen.
– Dette er veldig spesielt, sier Marcus.
Stemmen knekker i små biter. Det er første gang han møter sine redningsmenn siden ulykken.
– Aller mest kjenner jeg på en stor takknemlighet. Når jeg står her nå, og vet hvilken innsats dere gjorde, kan jeg konkludere med at dere reddet livet mitt.
Heltene. Marcus Riiber tilbake på ulykkesstedet sammen med flere fra det lokale brannkorpset. Fra v. Morten Sognnes, Stian Søvik (bak i gult), Jan Tore Kolås (med caps) og Even Jarle Haugland (med lue).
Brannbilene rygget av ferga
Det var en nydelig sommerdag på Vestlandet, onsdag 12. juni 2024. Klokken var nesten 12 og Marcus var ferdig på jobben som arbeidsformann. Han satte seg på sykkelen og begynte på den fire timers turen hjem til Sogndal.
Etter rundt en kilometer skjedde det som fremdeles er et mysterium:
Sykkelen gikk i bakken og Marcus ble kastet gjennom luften. Han traff stolpene i autovernet med enorm kraft og fikk kutt i hovedpulsårene i begge lårene, i tillegg til andre alvorlige skader.
Men da ulykken først var ute, skulle en rekke tilfeldigheter gå hans vei.
Og trolig redde livet hans.
For på steinknuseriet på kaia hadde det noen timer før brutt ut en brann, der brannmannskap fra flere kommuner var på plass. De hadde avsluttet oppdraget og sto med tre brannbiler og en personbil i kø til ferga. Idet de skulle kjøre ombord, tenkte plutselig innsatsleder Stein Ove Valdersnes at han heller ville kjøre bilen rundt fjorden, en 15 minutters lengre omvei.
Det valget skulle vise seg å bli utrolig viktig.
Rester av kjøretøy
Da Stein Ove like etter kjørte opp bakken og mot svingen, så han at noe lå i veibanen.
– Jeg tenkte at noe hadde falt av en tilhenger på en bil. Men snart så jeg at det var rester av et kjøretøy. Så oppdaget jeg en skadd person bak autovernet, forteller Valdersnes.
Han reagerte spontant, skråstilte bilen i veibanen og skrudde på blålyset. Med raske skritt nærmet han seg den skadde mens han snakket høyt til seg selv: «Ikke faen om de skal med båten!»
Over sambandet meldte han straks om en alvorlig ulykke, og la til: «Dere må av ferga NÅ». Han holdt en beskyttende hånd på Marcus, som omtåket prøvde å reise seg.
I siste liten før ferga skulle gå, fikk mannskapet fra Nordhordland brann og redning kastet seg rundt.
– Vi satt i bilene inne på ferga som var klar til å dra. Så hørte vi Stein Ove over sambandet. Da måtte vi i all hast rygge to brannbiler og en stor tankbil av ferga – med blålyset på, sier Even Jarle Haugland.
Mistet seks liter blod
De kom seg av ferga og opp til ulykkesstedet.
– Vi fordelte raskt oppgavene. Jeg tok kontroll over pasienten, Mats sikret nakke og frie luftveier, André og Kjetil klippet opp klærne og klargjorde turniké, og andre sikret veibanen. Det var et skikkelig teamarbeid, sier Haugland.
Det var ingen tvil om alvoret, for Marcus var i ferd med å blø i hjel. Brannmannskapet strammet belter rundt beina for å sikre blodforsyningen.
– At alle disse folkene kom så fort og visste hva de skulle gjøre for å redde meg, er utrolig. Jeg hadde ekstremt flaks, forteller Marcus.
Snart kom også Stian Søvik fra Gulen og Masfjorden brann og redning til ulykkesstedet. Deretter kom ambulansearbeider Linn Kristin Mathisen. Hun var på vei til jobb og kjørte – tilfeldigvis – forbi ulykkesstedet. Hun hastet ut av bilen og hjalp til med livredningen.
Siden ble det rapportert at Marcus mistet hele seks liter blod. Enda en tilfeldighet: Marcus’ blodtype matcher alle andre blodtyper, dermed kunne han få tilført blod rimelig raskt.
Det blodet fikk han levert med redningshelikopteret som ankom en halv time senere fra Florø, der legene fortsatte behandlingen ombord før de tok han med til Haukeland sykehus. De neste dagene lå han i koma.
Fremdeles hang livet i en tynn tråd.
Det mentale vendepunktet
På sykehuset var det flere kritiske øyeblikk. Feberen var høy, og han ble lagt i kjøledrakt. Han kjempet for livet mens familiemedlemmene så en sønn og en bror med store skader og ledninger festet til kroppen.
Etter ni dager ble han vekket fra kunstig koma. Da var begge beina amputert, som var nødvendig for å redde livet. Da legene fortalte Marcus hvor han var, hva som hadde skjedd og at beina var tapt, svarte han med familien til stede: «Kva faen er to føter?»
– I valget mellom å være bitter eller takknemlig, velger jeg det siste.
– Øynene hans var i kryss og han var helt omtåket av medisiner. Men det sier litt om hans positive innstilling, sier far Carl André Riiber.
Marcus skryter av behandlingen han fikk.
– Legene fikk en times varsel om at en sterkt skadet pasient var på vei, og de neste åtte timene gjennomførte de en livreddende operasjon. Imponerende, sier han.
Seks uker senere, den 22. juli, ble han overført fra Haukeland til Nordås, en rehabiliteringsklinikk i Bergen. Familien fulgte ham på ferden, og da Marcus satt igjen alene den kvelden fikk han den store knekken. Han brast sammen i gråt, innså realitetene og forbannet hele verden. Da han våknet dagen etter bestemte han seg: Han ville kjempe seg tilbake.
– Det ble et vendepunkt. Jeg har alltid vært en optimistisk fyr, og det vil jeg fortsatt være.
– Hvor henter du den styrken fra?
– I valget mellom å være bitter eller takknemlig, velger jeg det siste. Dessuten er jeg en sta jævel. Dette skal jeg greie.
Livsviktig opplæring
Tilbake på ulykkesstedet: Brannmannskapet står i en ring rundt Riiber. Ti måneder etter ulykken er gjensynsgleden stor for dem alle.
– Vi er utrolig imponerte over den jobben du har gjort med deg selv, sier Morten Sognnes fra Nordhordland brann og redning.
– Med så mange fine folk rundt meg, både familie og venner, er det mulig. Dette er en lagseier, sier en rørt Marcus.
Tryggheten fra opplæringen i livreddende førstehjelp var helt avgjørende den dagen, forteller brannmannskapet.
– Når noe alvorlig skjer i utkant-Norge, er det svært ofte brannvesenet som er først på stedet. Da må du være trent i akutt førstehjelp. Da har du en trinn-for-trinn-oppskrift som senker stressnivået når ulykken er ute, sier Stian Søvik.
– At vi var på plass på ulykkesstedet så raskt, var helt klart avgjørende, sier Even Jarle Haugland.
Han smiler. I horisonten glinser solen i fjordvannet.
– Du trenger ikke å kaste bort pengene dine på å spille Lotto, Marcus. Du har allerede vunnet.
