Oppfølging av førstehjelpere: Ikke lenger alene
I ti kaotiske og intense minutter måtte Sindre og Eirin redde livet til kona og venninnen. I tiden etter trengte de selv hjelp.
Tekst: Lasse Lønnebotn / Foto: Thomas T. Kleiven
Publisert: 02.04.2025
Det var en nydelig sommerdag som plutselig ble et mareritt.
To vennefamilier skulle tilbringe noen deilige feriedager sammen på Bryne, der planen var å grille, bade og kose seg. Men først skulle de få en rundtur på skolen der den ene familiefaren, Andreas Årikstad, var blitt rektor. De avsluttet seansen med en fotballkamp i gymsalen: Voksne mot barn. Innsatsen var stor, prestisjen enda større.
– Etter en stund var Kristine borte, men jeg tenkte at hun var på toalettet, sier Sindre Lande (46), Kristines ektemann. Nå sitter han hjemme i familiens hus i Heggedal, ved siden av Kristine og venninnen, Eirin Årikstad (44).
Noen minutter senere var fotballkampen over. De skrudde av lyset i gymsalen og gikk ut i gangen. Der fant de Kristine liggende på gulvet, livløs og blek.
– Jeg fikk helt sjokk av synet, og merket at pulsen steg fort, sier Sindre.
En hendelse åtte år før kom brått tilbake. Da fikk Kristine hjerteinfarkt som 35-åring. Siden ble hun utskrevet fra sykehuset med konklusjon om at det var en engangshendelse etter et svangerskap. I årene etter var tilstanden stabil, men Sindre bar likevel på en indre uro.
«Jesus, hjelp oss!»
På denne augustdagen for 1,5 år siden var det som om tiden sto stille. Eirin satte seg ved siden av Kristine og kjente etter puls, men fant den ikke. Så begynte kaoset.
Andreas ringte 113 og Eirin startet med hjertekompresjoner. Hun husket hva hun hadde lært på førstehjelpskurs: Stiv av armene, trykk hardt, aldri stopp. Men kjente også på frykten for å gjøre feil og påføre større skade.
– Før jeg begynte, ropte jeg: «Jesus, hjelp oss!» Det ga meg styrke, for jeg er kristen og tror at Gud vil hjelpe oss når vi ber om det, forteller Eirin.
Like etter ropte Sindre til Eirin: «Fortere, fortere, mye fortere!». Han bidro med munn-til-munn, og de jobbet raskt og effektivt som et team, men snart veltet både blod og oppkast fra Kristine. 113-sentralen var med på video og ga instrukser.
Ti minutter etter var brannvesenet på plass, og mannskapet fikk hjertet i gang med hjertestarter. Like etter ankom en ambulanse og deretter et legehelikopter. Redningsmannskapene holdt på i cirka en halvtime, før de tok sjansen på å frakte henne til Stavanger Universitetssykehus (SUS).
Ambulansen suste av sted, mens Sindre tok plass i brannbilen like bak. De neste dagene var uvissheten stor.
Førstehjelpere har i mange år blitt stående alene med sterke inntrykk og reaksjoner etter dramatiske hendelser. Nå får de endelig tilbud om oppfølging – et viktig skritt for både bearbeiding og beredskap.
Ingen tilbud – før nå
I mange år ble førstehjelpere overlatt til seg selv etter at pasienten var hentet av helsepersonellet. Tusenvis av mennesker som har utført hjerte- og lungeredning har blitt stående igjen alene – ofte med skrekkfylte bilder på netthinnen.
Søvnvansker, flashbacks, vekttap, angst, konsentrasjonsvansker og redusert arbeidskapasitet er noen av reaksjonene til førstehjelpere, ifølge en studie utført ved Helse Stavanger. Mens kvalifisert legepersonell rutinemessig får tilbud om samtaler etter alvorlige ulykker, har ikke førstehjelpere fått det samme.
I 2020 tok Regionalt akuttmedisinsk kompetansesenter i Helse Vest (RAKOS) ved SUS ansvar og opprettet det første tilbudet til førstehjelpere. Siden er det blitt utvidet til sykehus over hele landet.
– Hjelpen som gis i løpet av de første ti minuttene er langt mer viktig enn hjelpen på sykehuset de neste ti dagene. Derfor er den innsatsen som førstehjelperen gir aller viktigst, forteller Anna Moe Øvstebø, prosjektleder for «Oppfølging av førstehjelpere».
Stiftelsen Norsk Luftambulanse er med og finansierer Øvstebøs forskning om førstehjelpere.
– Det er ofte dramatiske inntrykk som førstehjelpere trenger å bearbeide. Det kan være bildet av ektemannen din som lå med stirrende øyne, trafikkulykken der de skadde hadde åpne bruddskader eller gispet etter pusten. I tillegg er det lukter og lyder. Sånt er ikke enkelt å legge bak seg, sier Øvstebø.
Førstehjelpere trenger også hjelp
– Hvilke reaksjoner er mest vanlige?
– Cirka halvparten av førstehjelperne fungerer ikke normalt i hverdagslivet etterpå, og én av tre får nedsatt arbeidsevne.
Flere forteller at de er konstant på vakt mot nye hendelser, mens andre opplever tomhet og ensomhet, sier Øvstebø.
I dag sender de fleste nødsentraler ut tekstmelding til førstehjelpere med tilbud om oppfølging.
– Det skjer rundt ti hjertestanser, to selvmord og en rekke alvorlige ulykker og hendelser hver dag i Norge. Det blir mange førstehjelpere i løpet av ett år.
– Er reaksjonene annerledes for førstehjelpere som bidrar til å redde et liv?
– Det kan oppleves annerledes hvis utfallet er positivt. Men selv da kan opplevelsen være brutal. Selv om kona di overlevde, trodde du at hun skulle dø. Og sanseinntrykkene kan være krevende å bære videre på.
– Hva sier dere til førstehjelperne?
– At de har gjort en utrolig viktig innsats – uansett hva utfallet blir. Det er vanlig å få skyldfølelse og tro at de skulle gjort mer, men vanligvis dør de som får hjertestans utenfor sykehus. Det er ikke førstehjelperens feil, men skyldes vanligvis at ingen var i nærheten da hjertestansen skjedde, at det tok tid før helsepersonell kom eller svak helse hos pasienten.
Hun forteller at 400 personer overlever hjertestans utenfor sykehus hvert år – i stor grad takket være førstehjelpere.
Øvstebø fortsetter:
– Folk forteller sterke og dramatiske historier. Men når de får snakket ut om opplevelsene, er det en lettelse. Vi er først i verden med å følge opp førstehjelpere systematisk i det offentlige helsevesenet, og nå har vi også startet en internasjonal samarbeidsgruppe.
Tok kontakt tre dager etter
I flere dager etter konas hjertestans, tenkte Sindre: «Hvordan vil det gå med henne?
Risikerer hun hjerneskade? Er det min feil som ikke utførte førstehjelpen godt nok?»
– Hodet var fullt av dystre tanker. Legene var heller ikke særlig optimistiske.
Etter et døgn i koma på sykehuset i Stavanger, hentet et legeteam henne med helikopter til Oslo. Nesten fire dager etter hendelsen, lørdag 19. august 2023, våknet hun på Rikshospitalet.
– Jeg så på datoen at det var konfirmasjonsdagen til nevøen vår, og jeg visste at vår eldste sønn skulle til reguleringstannlegen mandag. Da lurte jeg på hvem som hadde tullet med meg. Jeg husket ingenting fra de siste dagene, sier Kristine.
Sindre smiler ved siden av henne i sofaen.
– Da pustet vi lettet ut og skjønte at faren var over. Hun var seg selv igjen. Personalet på intensivavdelingen var lettet og glade.
Oppfølging av førstehjelpere: Samtaler hjalp etterpå
Før hjemreise fikk Kristine operert inn en ICD (hjertestarter og pacemaker). Likevel var Sindre fremdeles bekymret.
– Jeg trengte all hjelp jeg kunne få. Jeg hadde angst og fryktet at noe skulle skje igjen.
Til helsepersonellet fortalte Sindre at han ikke vil ha Kristine mer enn 100 meter unna sykehuset.
Han fikk utdelt en brosjyre: «Oppfølging av førstehjelpere». To uker etter hendelsen hadde han den første samtalen.
– Jeg fikk snakke ut mens de noterte.
Deretter fikk jeg svar på de spørsmålene jeg hadde, og siden ble det to samtaler til. Det gjorde godt, jeg merket at redselen gradvis ble borte, sier han.
Senere den høsten videresendte han sine anbefalinger til Eirin.
– Jeg kviet meg, men det hadde jeg ikke trengt. Det var veldig nyttig å få den samtalen, og det er utvilsomt et viktig tilbud. Det var spesielt godt å få bekreftet at hendelsen var slik jeg opplevde den, og at handlingene mine var riktige, sier Eirin.
Sindre nikker. I etasjen under hører vi familiens tre barn som leker.
– Det er et bra og nyttig tilbud som kan anbefales til andre som havner i en førstehjelpssituasjon. Nå kan jeg fortelle folk hva som skjedde med Kristine, med alle grufulle detaljer, uten at jeg får en reaksjon.
