Operasjon datafangst: Forbedrer tjenesten

Men når er luftambulansen riktig utrykningsenhet? Hvordan vet man at legehelikopteret drar til de pasientene som trenger det mest? Hva om et barn har sluttet å puste samtidig som en voksen har hjertestans et annet sted?

Svarene kan finnes i forskningen her på basen.

Datafangst

De lever side om side, i hver sin del med en lang korridor mellom seg. I den ene delen er den operative enheten, crewet, som alltid er på tå hev og klar til å rykke ut. I den andre er kontorene med forskningsenheten, der pulsen slår jevnere og kaffekoppene tømmes saktere. Bak brede pc-skjermer og tjukke fagbøker, jobber fem forskere på oppdrag for Stiftelsen Norsk Luftambulanse med å innhente kunnskap, slik at den medisinske tjenesten utenfor sykehusene kan bli bedre.

Denne morgenen er det stille i lokalene, men snart skal alarmen ringe og crewet rykke ut. I dag som alle andre dager. Rundt et bord i forskningslokalene sitter Andreas Krüger og Helge Haugland, som begge bytter på å forske og jobbe turnus som anestesilege. Ved siden av dem er medisinsk leder Steinar Einvik. Samtalen handler om det alle tre bryr seg ekstra mye om: Hvor treffsikker er luftambulansen i Trondheim?

– Datafangsten derfra har vært en gullgruve, sier Haugland.

– Informasjonen blir matet til en database, der vi ser utviklingen i tjenesten vi leverer. Når vi åpner pc-en får vi opp et dashbord, akkurat som på en bil, der vi ser alt samlet.

På dashbordet får de oversikt over de sykeste pasientene, hvilken behandling de får på sykehuset og hvor mange av dem som dør. De har også oversikt over barna de har hentet og hva som kjennetegner skadene de har. Hvor mange hjerte- og lungeredninger er blitt gjort det siste året? Hvor mange er lagt i narkose? Hvor mange er intubert med plastrør i luftveiene? Informasjonen er massiv.

– Så har vi utviklet et sett med kvalitetsindikatorer for å måle hvor god behandlingen vår er. Gir vi god og rask nok hjelp ved hjertestans? Gjør vi det rette ved alvorlige traumeskader? Kvalitetsindikatorene kan lære oss å gi enda bedre akuttmedisinsk hjelp.

– Har presisjonen i utrykningene økt med datafangsten?

– Ja, vi drar ut på færre oppdrag enn før. Og de vi ikke dro ut på, løste seg med andre medisinske tilbud. Alternativet til luftambulansen er ikke null, sier Haugland.

I 2022 hadde oppdragene på basen sunket til cirka 1300.

– Vi avviser rundt 30 prosent av de henvendelsene vi får, men er aldri helt sikre. De pasientene vi sier nei til, blir selvsagt tatt hånd om av andre, men da kan det ta lengre tid å få hjelp. Vi diskuterer hele tiden om vi prioriterer feil. Selv om vi i utgangspunktet er en akutt tjeneste, kan vi gjøre unntak. Hvis det er et barn med pustebesvær bosatt på en øy langt unna medisinsk hjelp, er det riktig å dra, sier Einvik.

– Hva med dilemmaet som kan inntreffe, at to alvorlige hendelser skjer samtidig og at begge krever bruk av helikopteret?

– Det kan hende, og på sommeren har vi cirka 14 prosent samtidighet, det vil si alvorlige hendelser som skjer samtidig. Da må vi gjøre en rask vurdering: Hva skal vi dra på? Og hva kan de andre samarbeidspartnerne i regionen løse? Ørland har et redningshelikopter og Ålesund har luftambulanse, kan de hjelpe? Kan legevakten i distriktet kjøre ut?

Einvik, som var 16 år da hans far døde av plutselig hjertestans, resonnerer videre:

– Vi må ha to tanker i hodet på en gang. Det som er riktig, er å gi hver enkelt pasient den mest effektive behandlingen. Forskningen er til nytte, men gir oss ikke en matematisk algoritme som avgjør hvilke oppdrag vi tar. Til slutt blir den kliniske vurderingen viktigst.

Krüger skyter inn:

– Derfor er det viktig at antall oppdrag er blitt redusert. Det gjør at vi kan dra på de mest akutte og alvorligste skadetilfellene. I alle skadetilfeller er spørsmålet: «Hvilke behov har pasienten?» Og svaret er ofte noen andre enn luftambulansen. Vi må være trygge på at vi kan tilby en nødvendig helsehjelp som andre medisinske enheter ikke kan.

Tid er ikke alt

Satsingen på forskning begynte med Hans Morten Lossius, som i 2006 ble forskningssjef i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Lossius ønsket at luftambulansen skulle ha et bedre grunnlag for beslutningene, og snart tok han en doktorgrad om legebemannet utrykning og pasientprioriteringer. I 2014 tok også Krüger doktorgrad, finansiert av stiftelsen, om utrykning i de skandinaviske landene, og ble siden fagsjef for utvikling.

I 2020 tok Haugland sin doktorgrad om kvaliteten på luftambulansetjenesten.

– Forskningen har endret måten vi jobber på. Men også måten vi tenker på. Datafangsten har gjort oss mer kritiske til etablerte sannheter, som at tid er den viktigste kvalitetsindikatoren i akuttmedisin, sier Haugland.

Også han mistet sin far ved plutselig hjertestans. Han var rundt 20 år da faren falt om under en sykkeltur.

– Akuttmedisinske tjenester handler om mer enn å bruke kortest mulig tid. Hvis tid var det viktigste, kunne vi dratt pasienten etter håret inn i helikopteret. Men behandlingen skal gjøres skikkelig, og pasienten skal transporteres til behandling eller operasjon. Bruker vi fem minutter ekstra på skadestedet, kan vi levere en pasient i bedre forfatning til sykehuset.

Forskningen har reddet liv og helse, mener Krüger, Haugland og Einvik. Og den har gjort luftambulansen mer treffsikker. Derfor fortsetter trykket på forskningen, så maskineriet kan bli enda mer finsmurt. Som en sprinter som blir raskere, som en skiløper som får bedre fraspark.

– Vi er nøye med hvilke prosjekter vi velger ut, og har hele tiden ett mål for øye: At det skal komme pasienten til gode, sier Haugland.