Min hjertesak: Mer forskning i helsevesenet
Ingeborg Hartz (52) er ny forskningsleder i stiftelsen. Nå vil hun bidra til å vekke forskningslysten hos enda flere i helsevesenet, for å finne og ta i bruk nye og bedre måter å behandle pasienter på.
Tekst: Rolf Magnus W. Sæther / Foto: Marius Svaleng Andresen
Publisert: 12.06.2025
– I starten av karrieren jobbet jeg på et psykiatrisk sykehus. Der oppdaget jeg at det var store forskjeller i behandlingen mellom to avdelinger; den ene avdelingen brukte nesten ikke legemidler, den andre brukte veldig mye.
Den ferske farmasøyten Ingeborg Hartz undret seg.
– Hvordan kunne to avdelinger som spiste lunsj sammen hver dag, tilby totalt ulik behandling til samme type pasienter?
De som jobbet der ble overrasket. De ante ikke at det var så stor forskjell.
– Det kokte ned til at det var ulike behandlingstradisjoner. Det var slik de alltid hadde gjort det.
Men, hva var den beste metoden? grublet Ingeborg. For alle fortjener jo å få den beste behandlingen.
– Slik oppsto drivkraften min. Før dette hadde jeg ikke tenkt så mye gjennom hva som var poenget med forskning. Ikke lenge etter startet jeg på forskerutdanning.
Bakgrunn
Hun er født og oppvokst på Elverum i Østerdalen. I de traktene kan det være langt mellom husene.
– Fordi jeg kommer fra Innlandet hvor folk bor spredt, vet jeg hvor viktig det er å kunne gi gode avanserte helsetjenester nær der folk bor. Og det blir bare viktigere, for det kan være langt til sykehus.
Etter farmasøytutdanning hvor siste del av studiene ble gjort ved Universitetet i Tromsø ble hun raskt en del av universitets- og sykehusmiljøet i byen.
Hartz ble med i forskerteamet på Tromsøundersøkelsen, en stor helseundersøkelse som har blitt gjennomført siden 1974. Hun tok doktorgrad om bruk av kolesterolsenkende legemidler i 2006.
Etter noen år flyttet hun sørover igjen, ble professor og prodekan forskning i Universitetet i Innlandet, og senere til Sykehuset Innlandet.
– Jeg ble forskningsdirektør for hele bredden av fag i helseforetaket i 2017. I løpet av de åtte årene jeg var i Sykehuset Innlandet, fikk jeg også ansvar for innovasjon.
Nå pendler hun fra Hamar til Oslo, der hun er ny seksjonsleder for forskning i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Hun har ansvaret for samarbeid om 40-50 stipendiater og tilknyttede seniorforskere i ulike deler av helsetjenesten, og skal følge opp og videreutvikle dette forskningssamarbeidet med sykehus, universiteter og høyskoler.
– Når spesialisthelsetjenestene samles i større miljøer i sykehus, er det samtidig viktig å utvikle og tilby mer avansert diagnostikk og behandling utenfor sykehus nærmere der folk bor. Å kunne jobbe spissa med samarbeid om denne utviklingen fra stiftelsen, er spennende, inspirerende og meningsfylt.
Ingeborg Hartz’ drivkraft
Lenge har Ingeborg jobbet for å utvikle forskningsmiljøene i helsevesenet. Hennes hjertesak er at de kliniske miljøene skal ha forskning og bruk av ny kunnskap som en del av sin ryggmargsrefleks.
– Jeg ønsker at alle skal stille spørsmål ved det man driver med. For eksempel: Er den måten vi driver oppliving etter hjertestans den beste måten å gjøre det på? Vi bør hele tiden være på utkikk etter nye og bedre måter å drive tjenesten og pasientbehandlingen på.
Når de kliniske miljøene selv får bidra til å utvikle kunnskapen gjennom forskningssamarbeid, skaper man en kvalitetsforbedringskultur som kommer både pasienter og behandlere til gode, mener Hartz.
– Sykehusene er lovpålagt å drive med forskning og utvikling. Det er også klare føringer for at de må ta den avanserte diagnostikken og behandlingen ut og nærmere der folk bor i samspill med kommunehelsetjenesten. Utfordringen er å sette av penger til det. Det tar også tid å bygge fag- og forskningsmiljøer som kan være drivere av en slik utvikling. Det er kamp om ressursene. Derfor er det flott å ha en stiftelse man kan samarbeide med for å få det til.
Ute i felt: Ingeborg Hartz var med forskningsklyngen for fjellmedisin under en hypotermistudie på Fausko i Hemsedal i vinter.
Foto: Vibeke Buan
I Sykehuset Innlandet opplevde hun nytten av samarbeid gjennom studien PreMeFen, som evaluerer alternative metoder for å drive god smertelindring i ambulansetjenesten.
– Det er en viktig problemstilling. At vi fikk i gang en så omfattende studie i Innlandet i samarbeid med stiftelsen var kjempestort. I tillegg til å støtte med midler, hjalp stiftelsen til med å koble det prehospitale fagmiljøet hos oss på erfarne forskere ved Oslo Universitetssykehus. Et slikt samarbeid er vinn-vinn. Vi får gjennomført større og bedre studier, samtidig som vi bygger kompetanse på ikke-universitetssykehusene.
Veien videre: Mer forskningssamarbeid
Når hun ikke er på jobbreise eller hjemme på Hamar, finner hun helst roen på en enkel liten hytte på fjellet.
– Jeg er veldig glad i fjell og ski. Jeg har hatt en trekkhund i mange år, så det går mye i friluftsliv. Sønnen min har flyttet og studerer i Bergen, så jeg er i en fase av livet med mye tid til en spennende jobb og turer på fjellet.
Og i naturen tenker hun på fremtiden, og hva hun ønsker å utrette i sin nye jobb.
– Jeg håper å kunne bidra til forskningssamarbeid mellom stiftelsen og de akuttmedisinske miljøene i sykehus, kommune og ved universitet og høgskole. Universitetssykehusene skal være motorene, men de andre sykehusene trenger også å ha noe gående.
Selv om ikke alle klinikere skal være forskere, mener hun at alle akuttmedisinske miljøer har stor nytte av å være orientert mot forskning. Det er en viktig driver for å utvikle tjenesten.
– Det er motiverende å møte helsepersonell som virkelig brenner for jobben sin og for å gjøre pasientbehandlingen bedre. det er mange av dem. Tjenesten som kommer pasienten til gode er summen av hva alle miljøene gjør.
