Skip to main content

Hjelp, vi har samme app

Den ene ble skadet på fjellet. Den andre ved sjøen. Begge trengte akutt medisinsk hjelp. Begge ble reddet av appen «Hjelp 113». Og så havnet de på samme rom på sykehuset – samtidig.

Tekst og foto: Thomas T. Kleiven

Publisert: 07.12.2021 – Sist oppdatert: 26.01.2022

– Her var det, sier Hans Petter Nauf.

35-åringen peker mot bakken. Mellom lyng og kratt skimtes svart kull. Det er restene fra bålet som kastet rundt på familiefarens liv. 

20 minus

Storfamilien hadde samlet seg på Skrim­fjellet for å ake, kaste snøball og grille pølser. Februardagen var beinkald, men da sola tittet frem hoppet små og store familiemedlemmer i ytterklærne.

Det de ikke visste var at noen hadde fyrt opp bål i akebakken på et tidligere tidspunkt. Ilden hadde smeltet snødekket, og da kuldegradene tok over ble den våte snøen til hard is. Nå sto bare hullet igjen. Det var en islagt felle i et hvitt landskap.


I dag er bålrester med forkullet ved alt som er igjen av ishullet der Hans Petter Nauf brakk ryggen

8 minus

Noen dager tidligere, noen mil lenger sør:

Også i lavlandet var det kaldt. Men det hindret ikke Øystein Sjølyst (71) i å gå sin faste tur på kyststien mellom Larvik og Helgeroa. I sommermånedene kryr det av folk i området, men Sjølyst foretrekker vinterens ro.

Denne februardagen bestemte han seg for å tråkke utenfor stien. Han ville gå tur helt nede i fjæra.

Alpin start

På Skrimfjellet var Hans Petter Nauf klar for aking. Med en unge på fanget kastet han seg av gårde på en blå akemadrass. Tilskuerne ga velvillige dytt, farten ble høy. Etter et par meter roterte madrassen 180 grader. Med ryggen først skjøt de bortover det harde underlaget. Latterhylene hang i fjellufta.

Noen dager tidligere hadde sønnen fortalt hvor sterkt han ønsket å kjøre tog og helikopter. Ingen av disse fremkomstmidlene er en del av hverdagen hjemme på Nauf gård. 

– Vi kan begynne med det letteste: Vi kan ta toget en dag. Så tar vi helikopter senere, hadde pappa Hans Petter sagt beroligende.

Tilbake på fjellet. I høst var Hans Petter Nauf tilbake på Skrimfjellet med samboer Marlene og sønnene Hans og Edvind.

Bruddet

Etter sekunder med glede endte aketuren på Skrimfjellet med et brak. Naufs rygg var det første som traff iskanten. Han forstod ikke hva han traff. En bil? Ei hytte? Det føltes som å bli most inn i en fjellvegg.

Like ved sto hele storfamilien. Søsteren Marte kan fremdeles våkne på nettene av brorens hyl. Det er også en annen lyd hun husker altfor godt: lyden av en ryggrad som knekker. Hun skjønte fort at dette var alvor. 

– Det var helt grusomt. Det konstante hylet startet i samme sekund som det smalt. 

113

Istedenfor å løpe til broren, tok Marte frem mobiltelefonen. Der fant hun fort frem til appen «Hjelp 113». Med den krevdes bare to tastetrykk før samtalen med nødsentralen var i gang. 

– Vi trenger hjelp, for her har det gått galt. Skikkelig galt, ropte hun i tele­fonen.

Appen sender automatisk innringerens nøyaktige posisjon til rednings­etatene. Derfor visste nødsentralen akkurat hvor ulykken hadde skjedd, bare sekunder etter at Naufs skriking startet. For Marte var det en stor lettelse å slippe å beskrive hvor de var.

For hvordan forklarer du egentlig veien til en parkeringsplass på fjellet? Hva er adressen? Hvilken bom skal ambulansen kjøre gjennom? Hvilke av veiene fører opp akkurat dit?

Vi trenger hjelp, for her har det gått galt. Skikkelig galt.

Fallet

Nede ved sjøen i Vestfold gikk Øystein Sjølysts tur mot slutten. Han hadde hygget seg langs strendene nær Larvik, og var bare noen minutter unna bilen da ulykken rammet. 71-åringen tråkket på en issvull, gled og ble liggende urørlig. 

Umiddelbart kjente han at noe var alvorlig galt i hofta. Han prøvde å bevege seg, men var sjanseløs. Sjølyst lå utenfor allfarvei – hva nå? 

Heldigvis hadde han mobiltelefon med «Hjelp 113-appen» i lomma. Et kvarter senere ble han funnet av ambulansepersonellet, som hadde fått GPS-koordinatene til ulykkesstedet.

Turglad. Øystein Sjølyst elsker kyststien mellom Helgeroa og Stavern, like ved Larvik. Men i februar ble turen alt annet enn hyggelig. 

Redselen

På Skrimfjellet var det mange som hørte hylene fra Hans Petter Nauf. Det ble hentet tepper, soveposer og vann. Samboeren Marlene (33) satte seg på huk. Tok kjærestens hode på fanget. Prøvde å finne en posisjon som ikke var for vond for ham å ligge i. 

– Det var så skremmende å høre ham hyle, men samtidig ikke få gjort noe med det. Han hadde så vondt, sier Marlene.

Da de trodde hylingen ikke kunne bli verre, kom krampen. Den startet i beinet og økte i styrke oppover ryggen.

– Jeg tenkte: Hva om han blir lam? Da vil livet bli snudd opp-ned fra nå av, sier Marlene.

Hans Petter Nauf lå på fanget til sam­boeren og tenkte at han hadde gått sine siste skritt, mens han hylte til stemmen ikke lenger bar. 

Helikopteret

En time etter at ryggen knakk, lettet luft­ambulansens legehelikopter med Hans Petter Nauf på båra. Han var lettet, men livredd. Verken bein eller tær kunne beveges. 

– Jeg var redd på en merkelig måte. Redd for at hele livet ville bli ødelagt. 

– Også var jeg kald. Det føltes som om jeg kom til å fryse i hjel. Var dette måten jeg skulle daue på?

Tilbake på Skrimfjellet så familien legehelikopteret lette. De var enormt lettet over å kunne gi ansvaret videre, men også enormt redde for hva som nå skulle skje.

– Der og da får du ikke gjort noe mer. Vi sto helt slappe igjen. Derfor var det veldig godt å vite at han var i de beste hender, sier Naufs andre søster, Veronika Steinsholt, som også var på Skrimfjellet.

På Skrimfjellet har familien Nauf tilgang på hytte. Hytteturen i februar endte svært alvorlig. Her leker Hans og Edvind foran foreldrene.

Samme app, samme rom

På sykehuset ventet mer smerte og flere komplikasjoner. Årsaken til Naufs smerter viste seg å være fire brudd i ryggen. Det var en alvorlig skade, men han ble heldigvis ikke lam.

Oppholdet på sykehuset hadde også et annet lyspunkt: Nauf havnet nemlig på samme rom som Øystein Sjølyst, som skulle få sin knuste hofteskål operert etter fall­ulykken nær Larvik. De to fant tonen og kom seg gjennom oppholdet sammen. 

– Det var ikke bare hyggelig på sykehuset. Derfor var det kjærkomment da Hans Petter kom og begynte å prate. Da ble det veldig trivelig, sier Øystein Sjølyst.

I dag har Sjølyst en fot som er tre centimeter for lang, mens Hans Petter Nauf fremdeles har fire brudd i ryggen. Til tross for alt det vonde, deler de gleden over å ha fått hjelp da de trengte det som mest. Nå er det utenkelig for dem å dra på tur uten «Hjelp 113». De anser appen som en gratis livsforsikring. 

Urettferdig

Et halvt år senere er familien Nauf tilbake på Skrimfjellet. Hans Petters sønn, 6-­åringen Hans, husker godt vinterdagen da alle var så lei seg, og pappa hadde så vondt. På Skrimfjellet ser de på restene av bålet som lagde hullet der ulykken skjedde.

– Jeg hørte at du ropte høyt, sier Hans.

– Har du ropt så høyt noen gang? spør pappa Hans Petter.

– Nei.

– Det er godt vi får god hjelp i dette landet, sier Hans Petter Nauf, og ser på sønnen sin:

– Men det var litt dårlig gjort at pappa fikk flydd helikopter før deg.

Relaterte artikler: