Historien om kirurgi
Fra primitive inngrep uten bedøvelse til avanserte akuttoperasjoner. Fortellingen om kirurgi går flere århundrer tilbake – med en norsk lege sentral i utviklingen.
Tekst: Lasse Lønnebotn
Publisert: 04.03.2025
Operative inngrep i kroppen for å behandle sykdom og akutte tilstander: Slik kjenner vi kirurgi i moderne tid. Kirurgi kan fjerne kreftsvulster, åpne tette hjerteklaffer og redde pasientens liv ved alvorlige skader. Dette skjer med hjelp av moderne utstyr og gode bedøvelsesmetoder.
Visste du at verdens første hjerteoperasjon ble utført i Norge? Mer om dette snart – først litt om kirurgiens opprinnelse.
«Sikkert, raskt og smertefritt»
Hadde du vært pasient for 250 år siden, ville det å gjennomgå en operasjon ikke bare vært smertefullt – det ville vært livsfarlig. Fødende kvinner risikerte at infiserte instrumenter og uhygieniske forhold ga dem barselfeber. Skadde soldater kunne få lemmer amputert uten bedøvelse.
Går vi enda lenger tilbake, kunne omreisende kvakksalvere borre hull i skallen for å fjerne «steiner» fra pasientens hode. Dette var det man i dag tror var epilepsi.
Hippokrates, «legekunstens far» fra det gamle Hellas, forteller i sine tekster at kirurgen var mest en akuttmedisiner, en slags legevaktlege for øyeblikkelig hjelp. Sår, svulster og brudd ble behandlet med silketråd eller tarmstrenger for å redusere blødninger. Mantraet var sikkert, raskt og smertefritt, selv om det neppe var hverken sikkert eller smertefritt.
I renessansetiden (1500-1600-tallet) begynte man å bli mer kritisk til antikkens autoriteter. Den franske renessansekirurgen Ambroise Paré spilte en viktig rolle. Han skrev flere bøker som utviklet kirurgifaget og benyttet urtesalver for å skåne pasientene. Men da kong Henrik 2. ble alvorlig skadet, fikk ikke Paré tillatelse til å utføre et kirurgisk – og muligens livreddende – inngrep. Kort tid etter døde kongen av skadene.
Nye oppdagelser
Da Ludvig 14. gjennomgikk en vellykket operasjon i endetarmen, fikk kirurgifaget høyere status. Et kongelig akademi for kirurger ble opprettet i Paris i 1731, som åpnet for nye type inngrep som før var utenkelige.
Utover på 1800-tallet gikk kirurgien inn i en ny tid: Narkosen, særlig lystgass, gjorde sitt inntog og gjorde inngrepene mindre smertefulle. I tillegg innså legene viktigheten av god hygiene. Noe så enkelt som god håndvask kunne bety forskjell på liv eller død, selv om det først ble latterliggjort i ledende medisinske kretser.
Likevel tok det tid før legestanden forsto betydningen av å redusere infeksjoner i forbindelse med kirurgi. Snart ble gummihansker innført som nødvendig del av operasjonsutstyret, og det ble utviklet mer funksjonelle instrumenter, som skalpellen, som gjorde kirurgi enklere og mer spesialisert.
Mot år 1900 kunne man begynne med operasjoner som før ikke var mulige, som thoraxkirurgi – operative inngrep i hjertet, lungene og de store karene.
Den norske hjertelegen
Og her kommer vi til Norges rolle: Verdens første registrerte hjerteoperasjon ble nemlig gjennomført på Rikshospitalet i Kristiania 4. september 1895, av reservelegen Axel Hermansen Cappelen. Han åpnet opp brystkassen på en pasient som var knivstukket i hjertet, stanset blødningen, sydde og lukket igjen brystkassen.
Fram mot 1950-tallet ble det gjort store medisinske fremskritt på dette feltet, som gjorde at kirurgene kunne utføre flere hjerteoperasjoner – ofte på grunn av skader på hjertets klaffer. I dag kan hjertekirurgi hjelpe svært mange pasienter med invalidiserende eller dødelige hjertesykdommer.
Noe har skjedd med kirurgen også. Det ansvaret som før lå på kirurgen selv, er nå overtatt av elektronikken – som gjør at man i mange tilfeller kan forenkle inngrepet med kikkhullskirurgi via små hull i huden.
