Gikk 4,5 timer fra symptomene startet til Ruben ringte helsepersonell
De klassiske symptomene var der, men likevel forstod ikke Ruben Drengsrud Dahl (29) hva han opplevde.
Tekst: Karoline Lervik Sandvold
Foto: Marius Svaleng Andresen
I august 2015 er Ruben på besøk i sitt gamle kollektiv i Kristiansand. I løpet av disse dagene drar han og en kompis for å se en fotballkamp. Når de sykler tilbake til kollektivet merker Ruben plutselig at halve kroppen dovner til. Han har også kraftig nedsatt følelse i venstre arm og ben.
– Nå i etterkant kan du kanskje spørre om hvorfor jeg ikke tenkte at dette var hjerneslag, for det virker som en selvfølge med de symptomene. Men som 21-åring var ikke det noe jeg tenkte over. Hvem får vel hjerneslag i en alder av 21?, spør Ruben.
Når han kommer tilbake til kollektivet spør han de andre om de tror det kan være noe alvorlig, men det er ingen av dem som er bekymret. Han tenker derfor at det kommer til å gå over av seg selv. Han må bare gi det litt tid.
Hvem får vel hjerneslag i en alder av 21?
Visste ikke bedre
I etterkant har han kommet på flere andre småting som var unormalt, som at han spiste litt rart og at det var vanskelig å holde kortene da de spilte kortspill.
– Det var mange ting jeg kunne ha reagert på. Jeg visste rett og slett ikke bedre, forteller han.
Det blir derimot merkbart at noe er galt når han starter å dra på benet. Likevel tenker han igjen at dette er noe som kommer til å gå over.
Det skulle gå 4,5 timer fra symptomene startet til han ringte helsepersonell.
Ville ta smertestillende og legge seg
– Jeg ville egentlig bare ta smertestillende og legge meg, men før det sendte jeg en melding til en jeg kjenner hvor jeg forklarer symptomene jeg har og hvor lenge det har vart.
Ruben får umiddelbart svar om at han må ringe 113, etterfulgt av en telefon hvor hun presiserer at hun mener alvor. Ruben må ringe med en gang!
– Jeg syntes det hørtes litt voldsomt ut, så jeg ringte legevakten i stedet, forteller han.
De sender ambulanse, og Ruben går ut for å møte dem. I ambulansen måler de blodtrykket hans. Når ambulansesjåføren sier, «Da kjører vi til legevakten» avbryter kollegaen hans inn og sier, «Jeg tror vi skal kjøre rett til sykehuset».
Når Ruben kommer til sykehuset, er han utenfor behandlingsvinduet for hjerneslag på 4,5 timer. På det tidspunktet har han veldig lav INR, som betyr at han har tykt blod.
– Jeg skjønte at noe var galt, og det gjorde nok helsepersonellet også da de fikk resultatene fra MR.
Det var mange ting jeg kunne ha reagert på. Jeg visste rett og slett ikke bedre.
Var utenfor behandlingsvinduet
Ruben husker ikke når han fikk beskjed om at han hadde hatt hjerneslag, men han husker når han fant ut av det.
– Jeg hadde ikke så sterke fysiske skader at det var noe problem for meg å bevege meg. Så jeg gikk til kiosken for å kjøpe noe og spise.
For å være sikker på at han skulle finne veien tilbake, så han seg rundt for å finne ut hvor han var.
Det var litt som Hans og Grete med brødsmulene. På skiltet stod det «slagenheten», og da gikk det opp for meg hva som hadde skjedd.
Han forteller at han umiddelbart ble veldig redd han han hadde fått hjerneslag som 21-åring var nærmest utenkelig.
– Jeg mistet mormoren min på grunn av hjerneslag så jeg kjente på en stor frykt da jeg forstod hva som hadde skjedd. Men jeg gikk likevel for å kjøpe meg mat, så rasjonaliseringen var virkelig ikke til stede, forteller han.
Siden Ruben var utenfor vinduet for trombolyse var det ingen behandling han skulle gjennom. Han gikk allerede på blodfortynnende, så de kunne ikke gjøre noe mer.
Jobber som bibliotekar
Bare ett år etter hjerneslaget, i 2016, startet Ruben på OsloMet for å studere til å bli bibliotekar. Han ønsket å prøve seg på noe nytt, og trives i dag veldig godt i jobben på Universitetsbiblioteket ved Universitetet i Sørøst-Norge, på campus i Drammen.
– Jeg burde nok ha ventet litt med å starte på studiene. Jeg har en del senskader som påvirket studieløpet og livet mitt i etterkant, men jeg er likevel utrolig glad for at jeg klarer å jobbe. Det gir en tilhørighet og tilfører mening og mestring i hverdagen.
Han fortsetter:
– Selv om det er åtte år siden jeg fikk hjerneslag sliter jeg fortsatt med kognitive utfordringer og fatigue. Heldigvis er arbeidsplassen min veldig forståelsesfull. Jeg kunne ikke ha fått en bedre arbeidsplass.
