Fra hjertestans til comeback
Alt håp virket å være ute da Ola Svorken fikk hjertestans i 43 minutter. 2,5 år senere er 88-åringen tilbake på friidrettsbanen.
Tekst: Lasse Lønnebotn / Foto: Thomas T. Kleiven
Publisert: 13.01.2025 – Sist oppdatert: 16.01.2025
Det sprinter en 88-åring bortover løpebanen i Kongsvinger.
Rytmen er aerodynamisk, stilen elegant. Armene går fram og tilbake, hoftene dyttes fram. Som en blå, nytrimmet Ferrari skyter han fart ut av svingen og fortsetter bortover langsiden.
– Jeg løper ikke 100-meteren på 10,8 lenger, men jeg holder koken likevel, sier Ola Svorken smilende langs tartandekket.
Ola er ikke som andre 88-åringer. Han trener styrke, svømmer og stuper fra fem-meteren. Denne motoren maler fremdeles som en fornøyd huskatt.
Men for 2,5 år siden var han så godt som død.
Falt om etter 200 meter
11. juli 2022: Familien er på feriestedet i Stangvik, en bygd i Surnadal kommune nær fjord og fjell, der Ola Svorken ble født en vinterdag i 1936. Denne sommerdagen for to år siden følte han seg som alltid i god form, og to dager tidligere hadde han gått den bratte turen opp til Mardalsfossen.
Han satt og spilte torader da datteren Borghild, sønnen Ole Johan og svigersønnen, Einar Fjeldvær, spurte om han ville være med på en gåtur. Gråværet hadde gitt seg og solen tittet fram, og Ola ble fristet. Snart kledde han på seg turjakken og joggeskoene.
– Vi gikk ikke mer enn 200-300 meter, så ble han plutselig svimmel, forteller Borghild.
Nå sitter hun i stua i barndomshjemmet i Kongsvinger, med Einar ved sin side. På
andre siden av bordet sitter Ola.
– Det siste jeg husker er at jeg ble ør i hodet og ustø, forteller Ola.
Så startet dramatikken: Ola sto og svaiet 10 meter bak de andre. Det var svært uvanlig til ham å være, derfor ble de enige om å kjøre ham til legevakten i Surnadal to mil unna. Sønnen løp for å hente bilen, og da han kom kjørende tilbake virket Ola tilsynelatende ganske ok. Han overlot bilen til Borghild og Einar, som sa at han kunne returnere til hjemmekontoret.
Likevel hadde Einar allerede ringt 113 for å få råd, og han fikk beskjed om at en ambulanse var rekvirert. Den var et stykke unna, så de kjørte ambulansen i møte, med Einar bak rattet, Ola i passasjersetet og Borghild i baksetet.
– Mens vi kjørte ble pappa mer og mer borte for oss. Det skummet litt ut av munnen og han lagde rare lyder, sier Borghild.
Etter et par kilometer mistet Ola bevisstheten. «Jeg får ikke kontakt med ham lenger», sa Borghild på telefon til 113, som var på høyttaler hele tiden. De kjørte inn til siden på en smal bilvei og løftet Ola ut av bilen. De enset et hus langs veien, med postkasser og søppeldunker utenfor. Så startet de med hjerte- og lungeredning, med veiledning fra 113-sentralen.
– Jeg var helt sikker på at han var i ferd med å dø, sier Borghild, med tårer i øyekroken.
– Det var ingen tvil om at hjertet hadde stanset, og vi jobbet iherdig, uten å se
respons fra Ola. Men vi bare fortsatte. Vi var overraskende rolige og fokuserte, forteller Einar.
Overlevde hjerneslag
Han var fire år da krigen kom til Norge. Han husker de tyske soldatene som tok over
onkelens bakeri i bestefars hus, og onkelen som nektet å bake for nazistene. På 1960-tallet var han i norgeseliten i sprint, på 100-, 200- og 400-meter, og var med å vinne Holmenkollstafetten for BUL seks år på rad.
I flere år var han engelsk- og gymlærer på Oslo Katedralskole, med Jan Bøhler og andre fremtidige rikspolitikere blant elevene. Siden ble han rådgiver og rektor på ungdomsskoler i Kongsvinger. Idrett og politikk har opptatt ham i alle år, og en gang i uken spiller han med Søndre Finnskogen torader-
lag.
61 år gammel var han sikker på at han skulle dø. Hjerneslaget rammet ham raskt og plutselig, men han overlevde og gikk i gang med opptreningen med stor disiplin. Han likte ikke merkelappen «slagpasient», og seks uker etter hendelsen sa han til seg selv: «På høy tid å legge denne slagproblematikken bak meg. Jeg har annet å bruke tiden og energien på».
Snart var han i gang som før. Sprinteren. Svømmeren. Mannen som ikke lar en dag passere uten trening.
– Jeg har aldri løpt lenger enn 474 meter, som var den lengste etappen min. Jeg er sprinter, sier han med et glis.
Ett år etter, sammen med redningsmenn fra Surnadal brannvesen. F.v. Martinus Grønnes, Hans Christian Hårstad, Ola Svorken, Per Egil Fiske, Otto Kvande. Datter Borghild Svorken og svigersønn Einar Fjeldvær ytterst til høyre. (Foto privat)
«Det er puls!»
Tilbake til de dramatiske timene i juli 2022: Datteren og svigersønnen fortsatte med hjerte- og lungeredning, hun med innblåsinger og han med hjertekompresjon, men det var fortsatt ikke tegn til liv.
De fikk høre at ambulansen var 10 minutter unna. Men før det kom Surnadal brannvesen, som var kontaktet av 113, bare åtte minutter etter at de var tilkalt. Brannkorpset rigget seg til og tok over hjerte- og lungeredningen. «Slik dør altså pappa, på denne fine solskinnsdagen», rakk Borghild å tenke. Men også: «Her gjør alle alt det de kan. Mer kan man ikke gjøre.»
Ambulansen kom like etter, og Borghild fikk vite at et legehelikopter også var på vei. En i ambulanseteamet sa at sjansen for gjenopplivning da var liten.
– Så sier en: «Det er puls i lysken!». Og da luftambulansen landet like etter, hadde hjertet begynt å slå igjen, forteller Borghild.
Da hadde det gått 43 minutter siden hjertet stanset.
Luftambulansens lege, Steinar Einvik, overtok. Ola ble lagt i narkose og fikk adrenalin for å holde blodtrykket under kontroll. Tilstanden var fremdeles kritisk, men det var håp, sa Einvik til Borghild, som fikk bli med i legehelikopteret til St. Olavs hospital. Underveis fulgte hun spent med på sin kritisk syke far.
– Jeg satt rett bak hodet til pappa og fulgte med på hjertefrekvensen på monitoren. Jeg fikk en ro da jeg så hvordan Einvik overvåket og behandlet ham underveis. Da var det oppløftende at hjertet slo igjen, og at pappa var varm i pannen.
Hun svelger.
– Samtidig var jeg nervøs for om vi hadde gjort ham en stor bjørnetjeneste. Ville han våkne opp med hjerneskade?
To dager senere fikk de svaret. Ola ble vekket fra kunstig koma, og da han ble koblet fra respiratoren, utbrøt han: «Å, det var godt!»
– Jeg følte meg helt klar i hodet, men skjønte ikke hvor jeg var og hva som hadde skjedd. Jeg hadde en fornemmelse av at jeg var spionert på og at noen hadde gjort merkelige ting med meg, sier Ola og ler.
Borghild fikk raskt en telefon fra sykepleierne.
– De hadde aldri sett noen så kommuniserende, så fort. Det var nesten for godt til å være sant. Men han var helt smadret i brystkassen, 12 ribbein var knekt og han hadde to brudd på brystbeinet.
Tilbake til livet
De neste dagene konkluderte legene med at Ola trengte en bypassoperasjon i hjertet. Det er uvanlig å utføre på pasienter over 70 år, og iallfall uvanlig på en nærmere 90.
– Men hjertelegen og thorax-kirurgen mente at jeg var i god nok form til å tåle det. Og uten inngrepet ville risikoen for en ny hjertestans være stor, sier Ola.
– Og ingen av oss ville leve med den tikkende bomben, sier Borghild.
Fra sykesengen hadde Ola utsikt mot gangbrua der han på 1960-tallet løp ankeretappen på 300 meter mot Hans B. Skaset, tidligere norgesmester i friidrett og formann i Norges Idrettsforbund. Det var
Freidig mot BUL, Skaset mot Svorken.
Slaget sto om seieren på Olavstafetten.
– Stafetten gikk gjennom gatene og mot mål på gamle Trondheim stadion. Og BUL vant.
Etter bypassoperasjonen to uker senere våknet han igjen opp. Senere viste det seg at han hadde fått en infeksjon i brystbeinet og måtte gjennom flere operasjoner. Totalt gikk nesten et helt år med til behandling og rekonvalesens.
– Det var nesten en større påkjenning for pappa, men som du ser: Nå sitter han her og ser rask og sterk ut, sier Borghild.
Torader-entusiast
Høsten 2024: To år etter de dramatiske dagene, har Ola lagt bak seg en fin sommer på sommerstedet i Stangvik. Han har nedsatt syn som en bivirkning av infeksjonsmedisinene, men ellers er 88-åringen den samme som før. Familien sier de er dypt takknemlige for den innsatsen som ble gjort av brannvesenet og ambulanseteamet i Surnadal, samt av luftambulansen og Steinar Einvik.
– Det er utrolig at det har gått så bra. Jeg er heldig, sier Ola.
– Hadde vi ikke tatt deg med på gåturen den dagen, hadde du falt om mens du var alene i huset. Da hadde du dødd, sier Borghild.
– Ja, jeg må takke for alt dere gjorde. I dag er jeg i god form, jeg kan følge med på barnas og barnebarnas liv og ha gode stunder sammen med dem. Og ha givende meningsutvekslinger.
Nå strekker han armen ned fra stolen og henter opp et kjært instrument.
– Og jeg har fortsatt stor glede av spillingen!
