Fra himmel til helvete
Når drømmeturen blir et mareritt, må hjelpen fort frem. I løpet av et øyeblikk opplevde Susanne Solfjeld at den perfekte turdagen ble et smerteinferno.
Tekst og foto: Thomas T. Kleiven
Publisert: 10.07.2026
– Det var en skikkelig kosetur, sier Susanne Solfjeld.
I shorts og joggesko hadde 33-åringen gått opp til snøgrensen, høyt over Sognefjorden. Sommeren var like rundt hjørnet, og sesongens aller siste skitur skulle nytes sammen med kollegaer og gode turvenner. Solfjeld smilte fra øre til øre, og gledet seg til å kjøre ski i et av Norges vakreste landskap.
– Det var ikke bratt, og jeg tenkte ikke at noe alvorlig kunne skje. Jeg hadde det bare veldig gøy, sier Solfjeld.
Men en fjelltur kan snu så fort.
Populær kultur
Friluftsliv er en viktig del av norsk kultur. De aller fleste av oss bedriver uteaktiviteter som gjør godt for kropp og sjel. Medaljens bakside er uhell og ulykker som kan ramme oss alle. Ved alvorlige hendelser må du ha hjelp til å komme deg trygt hjem. Det fikk Susanne Solfjeld erfare på en nydelig dag i fjelltraktene mellom Jostedalen og Hurrungane.
I høyden
1200 meter over fjorden luktet det vårny lyng. Susanne Solfjeld hadde limt feller under skiene for å få feste på fuktig sommersnø. I månedsvis hadde hun gledet seg til denne turen. I hverdagen elsker siviløkonomen fra Oslo å løpe.
Følelsen av å flyte gjennom landskapet betyr mye for henne. Med startnummer på brystet er halvmaraton favorittdistansen. I Sogn skulle hun ikke konkurrere, bare sveve på snø – uten hastverk – og kose seg i nasjonalromantisk natur. Når alt klaffer er Vestlandet et av verdens nydeligste turområder: strålende sol, myk snø og blå himmel.
Opptur
På vei opp fjellsiden tok hun en pause for å nyte. Da var alt det vonde med turgåing glemt: gnagsårene, frykten for å falle og ankler som hylte «AU».
Hun satte seg på en tue av lyng. I den ene hånda holdt hun nisten. Med den andre sendte hun snaps av Sognefjorden. Fra venner i byen kom responsen: «WOW!».
– Vi bare satt der og så oss rundt. Det så helt fake ut, sier Solfjeld.
– Vi tenkte på hvor heldige vi er i Norge, som har dette så nærme. Det var en skikkelig bra dag.
På vei ned
På toppen av fjellet strammet Solfjeld støvlene sine. Hun tok av fellene, festet brillene og gledet seg til afterski nede på brygga. Der ventet boblebad, badstue, trekkspillkonsert og det kalde, friske fjordvannet, som hun skulle stupe ned i, etter å ha kastet skibuksa.
– Når nedturen startet var det så sjukt fint.
– Det var ikke skummelt. Bare en lykkefølelse av å cruise nedover, med utsikten foran meg. Da koste jeg meg skikkelig.
Vræl
Akkurat hva som så skjer er litt uklart, men sikkert er det at Solfjelds skitupp satte seg fast i snøen. Sikkert er det også at skien ikke løste ut, selv om kroppen hennes fortsatte forover i full fart. Liggende urørlig på den myke snøen rakk hun å tenke: «Gjør det vondt?»
Så kom smertene. Pulserende fra leggen.
Det påfølgende hylet var ikke til å ta feil av. Solfjelds kropp sendte en tydelig beskjed til hjernen om at noe voldsomt hadde skjedd, og hjernen hennes ba stemmebåndet informere omgivelsene.
Faktum er at leggbeinene våre er lite fleksible. Når leggen vris langt nok rundt, må noe gi etter. Og høyt til fjells var det noe som hadde gitt etter inni høyre skistøvel.
113
Høyt over fjellene, et annet sted på Vestlandet, var Førdes ambulansehelikopter ute på oppdrag. Da meldingen om beinbrudd og store smerter tikket inn, var tremannscrewet i helikopteret akkurat ferdig med et annet oppdrag. De hadde lite drivstoff og måtte hjem til basen for å fylle, før de kunne hjelpe den skadede.
– For pasienten oppleves situasjonen som helt kritisk fordi det gjør så vondt, men så lenge det ikke er fare for liv må vi prioritere å dra hjem og fylle tanken før vi kan fly til pasienten, forteller redningsmann Helge Rønning om vurderingen de gjorde i helikopteret.
Nede på snøen ljomet Susanne Solfjelds hyl over Sognefjorden. Turfølget hadde klikket henne ut av skiene og åpnet høyre støvel. Der så de en butt kul strutte ut av leggen. Solfjeld forstod ikke hvordan hun skulle utholde smerten. Tanker og bekymringer gjorde situasjonen enda vanskeligere.
Hun hadde akkurat fått seg kjæreste, og sammen skulle de to på ryggsekkferie til Asia om to måneder. Kom den planen til å ryke nå? Smerten var allerede større enn hun trodde var håndterbar. Hvordan ble det når støvelen skulle rives av den ødelagte foten? Kom hun noen gang til å løpe igjen?
Midt i det vonde prøvde hennes turvenner å hjelpe til. En turleder satte seg bak henne, holdt henne varm og koste henne på kinnet mens venninnene holdt henne i hendene. Turfølget fortalte om og om igjen at dette kom til å gå bra.
– Jeg har en teori om at kroppen ikke gir deg mer smerte enn du kan takle, sier Solfjeld.
– Men jeg vet ikke helt … jeg kan ikke sammenligne dette med noe. Jeg har aldri hatt så vondt før. Hele beinet pulserte i smerte.
Rosa elefant
Når nøden er stor, kan redningen komme fra oven. Etter en time med intense smerter hørte hun rotorlyd fra blå himmel. I røde klær kom redningsmann Helge Rønning svevende ned fra lufta i et 30 meter langt tau. Da bråket fra det gule ambulansehelikopteret hadde lagt seg, sa han «hei».
– Hvordan går det med foten din?
– Ikke bra. Det gjør så jævlig vondt, svarte Susanne.
– Det skal jeg hjelpe deg med, sa redningsmannen.
I ettertid forteller Helge Rønning at det gjør inntrykk å møte pasienter med så store smerter. Der og da er det viktigste å sikre liv og helse. Samtidig må han legge en plan for hvordan pasienten skal komme seg trygt ned fra fjellet.
– Å få til alt dette når smertene er store kan være krevende. På denne ulykken i Sogn valgte vi å gi pasienten ketamin. Medikamentet kan være til stor hjelp, men kan også gi sterke hallusinasjoner, sier Rønning.
Til fjells skjøt han noen milliliter blank veske inn i Solfjelds blod, og advarte om at hun kom til å føle seg litt rar.
– Kommer jeg til å se rosa elefanter?
– Det beste er om du lukker øynene og tenker på noe fint.
Stopp!
Akkurat hva som skjedde i Susannes hode deretter, er ikke godt å si. Plutselig klarte hun ikke å skille opp og ned, og visste ikke om hun lå eller svevde. Brått så himmelen annerledes ut, men da redningsmannen prøvde å dra skistøvelen av foten hennes, ble det tydelig at dosen ikke hadde vært stor nok.
– Vi må ha mer ketamin, sa redningsmannen og tømte sprøytas innhold i Solfjelds blodbane.
Trolig er disse sekundene det rareste hun kommer til å oppleve i sitt liv.
– STOPP STOPP STOPP, ropte Solfjeld mens ketaminet angrep hjernen.
Da den harde plaststøvelen til slutt forlot hennes knuste fot, kjente hun det knapt, selv om hun hadde vært livredd for akkurat det øyeblikket.
– Er den av? Er den av? Er den av?»
I ettertid forteller hun at effekten av ketaminet var umiddelbar.
– Plutselig så jeg verden i et slags fisheye-perspektiv og følte meg lystigere. Der og da tenkte jeg ikke lenger over at jeg hadde så vondt i beinet. Negative tanker ble glemt, forteller Solfjeld.
Afterski
På Førde sykehus ventet operasjonen. Røntgenbildene viste løse beinbiter i legg og ankel. Det var et alvorlig brudd, som naturlig nok hadde ført til enorme smerter.
– Det hele har vært traumatisk. En tung og vond tid, men samtidig er jeg så glad for at den vanskelige situasjonen til fjells løste seg slik den gjorde, sier Solfjeld.
Der og da håpte hun gjenopptreningen skulle gå fort. Nå er hun glad for at hun var litt naiv. Å vite om all smerten som den gang lå foran henne hadde vært tøft, men selve opplevelsen av å bli reddet er et godt minne.
– Jeg ble så godt håndtert og tatt vare på. Hjelpen jeg fikk betydde jo alt for meg.
«Husk å stå på ski igjen», var det siste legen i Førde sa til henne. Siden har hun vært én gang på ski. I barnebakken. Det var skummelt nok. Likevel har hun bestemt seg for å dra tilbake til fjellene. Det blir ikke i år, men snart.
Reportasjen er skrevet etter at fotojournalist Thomas T. Kleiven tilfeldigvis var til fjells på samme tid og sted som ulykken skjedde. Bildene er tatt med Solfjelds samtykke.
