Den siste aketuren: – Trodde hun kom til å dø i armene mine
Da 11 år gamle Tina ble livstruende skadd i akebakken, tok storesøster Alexandra ansvar. Tolv år senere husker Alexandra fortsatt hvert eneste minutt.
Tekst: Marthe Nymoen / Foto: Thomas T. Kleiven
Publisert: 09.04.2026
– Jeg tenkte: nå dør hun.
Alexandra Prent (41) kikker bort på søsteren Tina Prent (23), som sitter ved siden av henne ved kjøkkenbordet.
De er begge blanke i øynene.
– Jeg var sikker på at ingen kom til å rekke frem. Jeg trodde Tina kom til å dø i armene mine, forteller Alexandra.
Påskeidyllen tok brått slutt
Det er tolv år siden ulykken, men Alexandra husker alt som det var i går. Familien skulle på hytta den påsken. Tina var 11 år og Alexandra 30.
– Jeg gledet meg veldig til å besøke Alexandra, sier Tina.
– Hun har vært som en ekstra mamma og omsorgsperson for meg. Vi har alltid hatt et veldig tett forhold.
Hytta lå en drøy halvtime fra Alexandras hjem i Dalen i Telemark. Hun måtte på kveldsvakt på sykehjemmet den lørdagen, så det ble bare en dagstur.
– Vi dro opp sammen med mine barn og resten av familien, forteller Alexandra.
På hytta strålte sola. Påskeværet kom som bestilt.
Barna fant kjapt frem til en rød plastbåt de ville ake i, den de pleide å bruke til fiske om sommeren.
– Jeg syntes ikke det var en god idé, men da jeg så hvor de akte, roet jeg meg litt. Det var ikke spesielt bratt, og det så ut som det skulle gå helt fint, sier Alexandra.
Etter noen timer med aking kom barna tilbake for en liten Solo- og pølsepause. Men idyllen skulle snart ta slutt.
Bare én aketur til
Barna begynte å mase om en siste tur i båten før hjemreisen. Etter mye om og men, fikk de til slutt lov.
– Jeg skulle aldri sagt ja til den siste turen, sier Alexandra.
Alexandra ble igjen på hytta, mens barna og to andre voksne dro for å finne en siste bakke. Barna hoppet opp i båten og satte utfor.
– Jeg er blitt fortalt at ulykkesstedet var et helt åpent område. Det var bare ett tre der, forteller Alexandra.
– Tanken var at de skulle kjøre rett ned der det var helt åpent. De så imidlertid ikke at bakken helte litt mot den ene siden.
Båten fór dermed sidelengs, og smalt inn i et tre.
Synet hun aldri glemmer
Hjemme på hytta er Alexandra klar til å dra. Hun venter bare på Tina, som også skal være med.
Så ser hun et syn hun aldri kommer til å glemme.
– Først hører jeg en motorlyd som kommer nærmere og nærmere. De hadde kjørt snøscooter til akebakken, så jeg skjønte at det var dem.
På fanget til sjåføren ligger det en unge med lilla vinterdress og rosa lue.
Det er Tina. Hun blør fra munnen, og hodet henger og dingler, ifølge Alexandra.
– Jeg roper hysterisk på Tina for å prøve å få kontakt med henne. Jeg får sporadisk øyekontakt, men ingen ordentlig respons.
– Ingen av oss visste hva vi skulle gjøre. Jeg var ikke helsefagarbeider på det tidspunktet, og hadde ikke tatt førstehjelpskurs. Jeg handlet bare på instinkt.
De legger Tina på scooterhengeren. Alexandra prøver å holde hodet hennes stabilt, mens noen ringer 113.
– Jeg husker jeg ropte i telefonen at vi trenger helikopter, sier Alexandra.
Hun beskriver at hodet til Tina så «helt trekanta ut». Tina skal også ha fått kramper som gjorde at hun sprellet med armer og bein.
– Vi prøvde å holde henne i ro så godt vi kunne, men hun rullet rundt ukontrollert.
Det kommer blod og slim ut av munnen. Alexandra passer på at det renner ut, og at Tina har frie luftveier. Så hører hun at Tina får problemer med å puste.
– Jeg lukker opp munnen hennes for å se, og da har tunga falt bakover i halsen. Jeg rekker bare å tenke: den tunga skal ikke ned der.
Alexandra stikker fingrene inn i halsen for å prøve å få kontroll på tunga og frigjøre luftveiene.
– Jeg hørte at det hjalp og at hun fikk noe oksygen. Jeg måtte bare stå sånn frem til vi fikk hjelp. Det tok omtrent 30 minutter, og jeg hadde tannmerker langt opp på hånden.
Røde Kors kom først frem. Deretter ambulansen.
– Det er ganske lange avstander her, og heller ikke bilvei inn til hytta. Så fort ambulansen kom, intuberte de henne, før luftambulansen la henne i kunstig koma og fløy henne til Oslo.
Alvorlig skadd
Brudd i hodeskallen, skade på hjernen, rift i hovedpulsåren på halsen og hjerneinfarkt.
Tina ble hardt skadd. Hun hadde også farlig lavt blodtrykk og uspesifiserte kramper, viser epikrisen.
Barnelege og nevrolog Hilde Margrete Dahl har fått høre beskrivelsen av skadene til Tina, slik det står i epikrisen. Hun har ikke lest epikrisen selv, og uttaler seg på generelt grunnlag.
– Dette er en svært alvorlig hodeskade, sier Dahl.
Pasienten hadde et inntrykt brudd som strakte seg over tre områder av skallen – panna, tinningen og den øvre siden av hodet. I tillegg var bevissthetsnivået lavt.
– Hun hadde også en mulig skade på en viktig blodåre i halsen. Det kan være en farlig kombinasjon, sier hun videre.
Hun understreker at slike skader typisk oppstår ved høyenergitraumer.
– Kollisjon med et tre, fall fra høyde eller bilulykker er alle situasjoner hvor vi ofte ser denne typen skader.
Den største faren
Likevel er det én ting som er farligere enn selve skadene de første minuttene etter en ulykke: manglende frie luftveier.
– En bevisstløs person kan lett kveles hvis tunga faller bakover. Uten oksygen går det veldig raskt galt. Dette er ofte det mest akutte problemet, sier Dahl.
– Derfor er førstehjelpen før profesjonelle når frem helt avgjørende.
Dahl har fått forklart hva søsteren gjorde på ulykkesstedet.
– Det hun gjorde er imponerende, og veldig viktig. Hun sørget for at pasienten pustet, og at nakken ble stabilisert så godt som mulig. Det er livreddende førstehjelp.
– Det farligste er å la være å handle. Det er alltid bedre å gjøre noe, enn å ikke gjøre noe i det hele tatt.
– Ta et førstehjelpskurs. Det aller viktigste er bare å gjøre noe, men det er fint å være litt tryggere i situasjonen.
Tina
– Har blitt veldig bevisst
Hjemme i Dalen laver snøen ned. Til tross for at det er mange år siden ulykken, sitter den dramatiske opplevelsen fremdeles i kroppen.
– Det har vært tøft i ettertid. De bildene jeg har av Tina fra da ulykken skjedde blir jeg aldri kvitt. Samtidig er jeg veldig glad for at jeg turte å gjøre det som føltes riktig, sier Alexandra.
– Selv om det helt sikkert ikke var etter boka, så vet jeg at det gjorde at Tina holdt seg i live frem til vi fikk hjelp.
For Tina er påskeaften i 2014 et sort hull. Selv har hun ingen minner fra selve ulykken.
– Det har vært noen tøffe år i etterkant, men heldigvis har det gått så bra som det kunne, sier Tina.
Etter ulykken måtte Tina blant annet lære seg å gå på nytt. Det ble en ny hverdag, som inkluderte mye hvile og rehabilitering. Nå, tolv år senere, er hun ferdig utdannet sykepleier.
– Det er veldig stort å ha klart det. Det tar jeg ikke for gitt.
Selv har hun blitt veldig bevisst på hva som står på spill dersom hun skulle havne i en situasjon hvor hun må utføre livreddende førstehjelp.
– Man må ikke være redd for å ta i folk som er skadet. Det verste er å ikke gjøre noe.
Hun kommer med en klar oppfordring som følge av ulykken:
– Ta et førstehjelpskurs. Det aller viktigste er bare å gjøre noe, men det er fint å være litt tryggere i situasjonen. Hadde ikke Alexandra vært så handlekraftig, hadde jeg mest sannsynlig ikke overlevd, sier Tina.
