Taulaget har med seg tindeveileder fra Norgesguidene, Andreas Haslestad, som leder opplæringen, viser vei og forklarer. Etter en rask helikoptertransport opp til breen, har de fått på seg stegjern med lange pigger under fjellstøvlene og blitt koblet sammen ved hjelp av tau og en mengde karabinkroker. For å ivareta både pasientens og sin egen sikkerhet, må flyger, redningsmann og lege kunne analysere isen og sprekkene på breen, vite hvor og når de kan lande, hvordan de skal bevege seg og hva de skal gjøre for å løse ulike situasjoner.
– En isbre er et fysisk krevende og eksponert miljø. Det forutsetter at vi også har kompetansen til å ta høyde for egen risiko når vi en dag møter et slikt oppdrag. Det er få breoppdrag i løpet av et år, men den dagen en pasient sitter fast i en bresprekk og trenger hjelp, da må vi ha kunnskapen til å kunne hjelpe, sier Andresen.
Ambisjon: Verdenstoppen
Noen oppdrag er mer krevende enn andre. Den årlige treningsleiren Camp Torpomoen gir anestesileger, flygere og redningsmenn i Norsk Luftambulanse AS en unik mulighet til å øve og forberede seg på situasjoner som kan møte dem i virkeligheten.
Alle foto: Terje Heiestad/Millimeterpress
På Blåisen, en brearm som strekker seg nordøst fra Hardangerjøkulen ved Finse, sitter Kjell Ove Frøyset fast i en seks meter dyp bresprekk. 1 700 meter over havet. Han er flyger i Norsk Luftambulanse AS, og den som går fremst i taulaget på fire. Sammen med lege Åke Erling Andresen og redningsmann Bjørn Carlsen tilbringer han to dager med trening på redningsoppdrag på isbre. Tauet som binder sammen laget strammes, og vekten av de andre hindrer flygeren i å forsvinne enda lenger ned i isen. Carlsen er den som står nærmest og må ta kontroll over situasjonen.
Han prøver å opprette kontakt med pasienten i bresprekken.
– Hvordan går det med deg? Ta det helt med ro, vi får deg snart opp igjen.
Han graver ned isøksa, fester tauet til den, sikrer seg selv og åler seg bort til kanten av sprekken. Kommuniserer hele tiden rolig med pasienten, forsikrer seg
om at alt går bra og gjentar at de snart skal få ham opp.
– Disse situasjonene oppstår heldigvis ganske sjeldent, men redningsaksjonen er til gjengjeld krevende når en virkelig breulykke først har skjedd. I løpet av min tid som redningsmann kan jeg telle antall bre-oppdrag på to hender. Nettopp derfor er det viktig å trene på det. Vi møter ekstreme situasjoner i alle varianter, og det er forventet at vi skal løse dem. Det legger mye press på oss, og da skal vi være så godt forberedt som mulig, forteller Carlsen.
Vil bli best i verden
Isbre-øvelsen er siste del av treningsleiren Camp Torpomoen, som arrangeres av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Hver høst etableres en femukers luftambulansebase ved den tidligere heimevernsleiren langs fylkesvei sju i Ål i Hallingdal. Leiren er i dag overtatt av private eiere, blant annet Stiftelsen Norsk Luftambulanse, og er et omfattende utviklingssenter med undervisningslokaler, overnattingsmuligheter, matservering og treningsfasiliteter.
Rundt 100 flygere, leger og redningsmenn inviteres årlig for å øve på krevende situasjoner de kan møte i sin yrkeshverdag. Isbretreningen på Hardangerjøkulen foregår en times togtur unna leiren, og markerer slutten på en beinhard treningsuke.
I løpet av min tid som redningsmann kan jeg telle antall bre-oppdrag på to hender. Nettopp derfor er det viktig å trene på det.
Redningsmann Bjørn Carlsen
– Treningen er så virkelighetsnær som mulig, og skal bidra til øke sikkerheten for både pasient og luftambulansepersonell og å heve kvaliteten på tjenesten, sier prosjektleder Christian Mørdre.
Han har ledet arbeidet med Camp Torpomoen helt siden ideen ble unnfanget og realisert for første gang i 2011. Først todelt, med tre uker om høsten og to uker om vinteren. Fra og med i år som fem sammenhengende uker, der alle deltakerne får prøve seg på de samme øvelsene.
– Målet vårt er at den norske luftambulansetjenesten skal fortsette å være i verdenstoppen, og det er Camp Torpomoen et godt bidrag til. Samtidig skal disse ukene være en arena for å utforske nye ting, for eksempel prosedyrer og teknikker eller nytt utstyr.
– Blir tryggere i jobben
– Etter snart 30 år i luftambulansetjenesten har jeg vært med på mye og sett alle mulige måter å skade seg på. Denne uka gjør meg bedre forberedt på situasjoner jeg ikke møter så ofte. Redning er ferskvare, og det kan gå mange år mellom hver gang man utfører ulike typer redningsoppdrag, sier Bjørn Carlsen.
Han og rundt tjue andre deltakere sparker i gang den første uka med trening på Camp Torpomoen. Deltakerne er innkvartert på de gamle, beskjedent innredede kasernene. Portrettfotografier av tidligere leirsjefer med stramme ansikter utgjør veggpryden, vinduene er dekket av gardiner med blomstermotiver. Det er midten av august og campdeltakerne er godt i gang med det omfattende programmet.
Dagene består av opp mot tolv timer med ulike redningsøvelser.
– Hvis man ender opp i en situasjon man er usikker på, øker også sjansen for å gjøre feil. Nettopp derfor er treningen vi får på Camp Torpomoen viktig – vi blir tryggere i jobbene våre, sier Carlsen.
Realistiske øvelser
I løpet av uka blir de utfordret på ulike redningsscenarioer: En bonde heiser opp noe gammel verktøy på låven, men mister kontrollen, får beinet kuttet tvert av og trenger akutt legehjelp. Et par kilometer unna er to kamerater på klatretur. En av dem faller, slår hodet og blir hengende bevisstløs etter klatreselen i en bratt fjellvegg. Luftambulansen flyr inn og navigerer mellom tett vegetasjon med underhengende redningsmann for å hente ham ut. Hele tiden er samarbeidet mellom anestesilege, flyger og redningsmann i fokus.
– I et luftambulanse-crew er alle hverandres assistenter. Lagfølelsen og samarbeidet er noe av det viktigste vi trener på i løpet av disse ukene. Etter hver øvelse har crewene en debrief der de peker på hva som var bra og hva de kunne gjort annerledes, forteller Mørdre.
I et luftambulanse-crew er alle hverandres assistenter. Lagfølelsen og samarbeidet er noe av det viktigste vi trener på i løpet av disse ukene.
Camp-leder Christian Mørdre
På programmet står flere redningsøvelser, sammen med undervisning om blant annet tverretatlig samarbeid på skadested og praktisk trening på hurtigfrigjøring fra bil etter kollisjon. Deltakerne får gjøre noe de ellers ikke har muligheten til – trene sammen som lag en hel uke uten å bli avbrutt av alarmer.
– Lista er lagt høyt, og situasjonene er så spisset og intense at de likevel oppleves som reelle. Ingen av scenarioene er plankekjøring, en må tenke seg om og finne gode løsninger. I tillegg styrkes lagfølelsen av at vi er sammen hele dagen og møtes på tvers av basene. Det blir en både faglig og sosial samlingsplass, sier anestesilege og deltaker Åke Erling Andresen.
Etter tre dager med trening, undervisning og redningsøvelser på camp Torpomoen er det klart for den mer spektakulære delen av oppholdet. Deltakerne pakker og sjekker ut av rommene sine før de setter seg på kveldstoget mot ukeprogrammets to siste dager med isbretrening på Finse og Hardangerjøkulen.
Uforutsigbar natur
Breredningsøvelsene blir en påminnelse om hvor krevende et redningsoppdrag kan være. En isbre er uforutsigbar og i kontinuerlig forandring, og store bresprekker kan være dekket av tynne lag med snø. I tillegg til å være fascinerende naturfenomener, har isbreene også vært åsted for en rekke alvorlige ulykker. Denne sommeren ga oss den foreløpig siste påminnelsen om hvilke krefter naturen råder over, da et tysk ektepar i 30-årene omkom i en ulykke ved Nigardsbreen i Sogn og Fjordane.
– Det er elementært for meg å kunne vite hvilke områder på breen som er trygge når jeg slipper av og henter folk med helikopteret. Hvis det er knapt med ressurser, er det også veldig nyttig å kunne bidra til selve redningsaksjonen, sier helikopterflyger Frøyset.
For flygerne er vindene over isbreene en av de største utfordringene. På breplatået kjøles lufta ned, og kald vind renner ned over bretungene. Etter hvert øker den hastigheten og skaper fallvinder som svekker løfteevnen til helikopteret. Hyppige værskift og mye tåke kan også føre til at et oppdrag må avbrytes, eller at flygeren får satt ned lege og redningsmann uten å få plukket dem opp igjen.
– I tillegg er en av utfordringene med å fly over isbre og breplatåer at det blir vanskelig å skille mellom snø, is og horisont. Alt blir helt hvitt, spesielt i flatt lys. Da mister man en del nyttige referanser på bakken. I all hovedsak handler det om å ha respekt for miljøet vi møter.
Oppdrag utført
Tilbake til redningsaksjonen. Frøyset henger fremdeles etter selen i bresprekken. Været skifter. I det ene øyeblikket lyses Blåisen opp av den skarpe august-sola, minutter senere er den tåkelagt, kald og vindfull. Carlsen har gjort alle nødvendige forberedelser, og legger ryggsekken under tauet slik at det ikke skal grave seg lenger ned i snøen. Med kyndig veiledning av brefører og drahjelp fra anestesilege Andresen hales flygeren helskinnet opp. Det iscenesatte redningsoppdraget er vellykket og luftambulanse-crewet er litt bedre forberedt på den dagen de møter en virkelig ulykke.
Da kan det være snakk om å redde liv.