Skip to main content

Seks hender som løfter sammen

Legen, redningsmannen og piloten har hvert sitt fagfelt og kompetanse, men på bakken er de sammen om pasienten. Med støtte fra våre givere kan crewet møtes årlig for samtrening på Camp Torpomoen.

Foto: Nadia Frantsen og Thomas Kleiven

De blir så store, legehendene som holder oksygenmasken over det bittelille fjeset. En baby er født alt for tidlig på et hotellrom, og må ha hjelp for å overleve. Moren er på badet, i sjokk og med smerter, bekymret for barnet sitt som nå får hjelp av erfarne hender fra luftambulansen. En svært krevende situasjon for luftambulanseteamet på tre: Anestesilege, redningsmann og pilot.

Her må alle trå til.

Svetten drypper hos flere mens de jobber den prematurt fødte babyen og moren. At babyen er en dukke og at moren er skuespiller, tenker ingen på.

– Hvordan går det med mor? Blør hun mye? Kan du massere henne på magen? Det er viktig å hjelpe til så morkaken kommer ut! Legen kan foreløpig ikke slippe masken som gir babyen oksygen, men får god hjelp av piloten. Samtidig ber han redningsmannen finne noe som kan holde babyen varm og gjøre klar medisiner. Årvåken lukker redningsmannen åpne vinduer, og sjekker om det er mulig å sette på mer varme.

143 i puls

Pulsklokken til pilot Erlend Segtnan er helt oppe i 143 når de jobber med den lille, sårbare babyen og moren. Medisinene må regnes om til riktige doser, og babyen bør legges i kunstig koma slik at de umodne lungene kan få pustehjelp. Samtidig får mor stadig sterkere smerter, etter hvert går bevisstheten ned. Har hun mistet mye blod – og hvordan skal de i så fall stabilisere?

Jeg må gjøre legen og redningsmannen enda bedre og bidra der jeg kan.

Pilot Erlend Segtnan

Svetten drypper hos flere mens de jobber konsentrert. At babyen er en dukke og at moren er skuespiller, er det ingen som tenker på. Situasjonen føles helt reell. Så er den også høyst realistisk; flere fra luftambulansen har rykket ut til lignende situasjoner og selv kjent på kroppen hvor krevende det kan være. Da er deres evne til å samarbeide avgjørende for hvordan de klarer å løse oppdraget.

Erland Segntan er pilot, men hjelper legen og redningsmannen ved behov. Her trekker han opp medisiner til den premature babyen.

Må utfylle hverandre

Som pilot har Segtnan et helt annet fagfelt enn anestesilegen og redningsmannen, som har bakgrunn som sykepleier eller paramedic. Han har ansvar for å vurdere flysikkerhet og vær, og for å fly spesialistlegen og utstyr ut til pasienten og videre til sykehus. Men på et skadested trekker han på seg de blå plasthanskene og bistår. Da håper han at hans innsats kan gjøre en forskjell.

– Jeg må gjøre legen og redningsmannen enda bedre og bidra der jeg kan. Jeg gir dem riktig utstyr til riktig tid, trekker opp medisiner, gir førstehjelp, og tar vare på pårørende og er en pådriver for videre transport. Det krever noe medisinsk grunnkunnskap, men vi må tørre å bidra. Det jeg vet sikkert, er at summen av alt jeg har lært i løpet av disse årlige treningsukene har gitt meg utrolig mye som jeg tar med meg tilbake på vakt, sier den erfarne piloten i Norsk Luftambulanse AS.

Terper og trener

I løpet av åtte uker i vår og høst har alle piloter og redningsmenn ansatt i Norsk Luftambulanse AS gjennomgått en intens treningsuke sammen med en rekke luftambulanseleger fra helseforetakene. Først to dager på Sem i Asker, så tre dager på Torpomoen i Hallingdal.

Her trener de på realistiske scenarier som er sjeldne og utfordrende, men som er desto viktigere å ha trent på – uten å bli avbrutt fordi alarmen går. Det er bidrag fra Stiftelsen Norsk Luftambulanses givere som gjør denne treningen mulig.

Gjennom treningsuken har deltakerne blant annet vært gjennom en prematur fødsel, søk og redningsoppdrag, elveredning og uthenting av luftsportsutøvere på en vanskelig tilgjengelig fjellhylle.

Et løft for crewet

– Denne treningen er et direkte løft for crewet, og er virkelig en av de beste tingene Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar med. Slik trening over tid får de ingen andre steder, og når deltakerne drar hjem, er de bedre rustet, slår anestesilege Per Bredmose fast.

Han er fagansvarlig for de medisinske postene, og jobber til daglig på luftambulansebasen på Lørenskog og på Rikshospitalet.

I løpet av en arbeidsuke er deltakerne gjennom en rekke poster. Denne gangen har det blant annet vært prematur fødsel, vanskelige luftveier, søk og redningsoppdrag, tandemhoppere som har kollidert i et tre og må hentes ned for behandling, elveredning og uthenting av luftsportsutøvere på en vanskelig tilgjengelig fjellhylle. Mange ulike scenarier, men felles for dem alle, er at crewsamarbeid og erfaringsutveksling står i sentrum.

Alle bidrag teller

– Den medisinske treningen skal være relevant for alle. Scenariene er sjeldne og vanskelige, men crewene kan møte slike situasjoner på alle baser, over hele landet. Dette er svært profesjonelle folk som er vant til krevende oppdrag, men for mange er det å reise ut til syke og små barn ekstra utfordrende, og det krever ekstra fokus. Derfor er det så viktig å trene på å fungere godt som ett crew. I slike situasjoner er bidragene til redningsmannen og piloten svært viktig, sier Bredmose.

Det trenes på mange ulike scenarier. Felles for dem alle er at crewsamarbeid og erfaringsutveksling står i sentrum.

På Torpomoen høres lyden av et helikopter, som er på vei til en utilgjengelig fjellhylle. Der ligger tre luftsportsutøvere, alle med ulike skjermer og ulikt seletøy. To er hardt skadet, én er omkommet. Her blir samarbeidet og risikoen ekstra synlig: Helikoptret kan ikke lande nær pasientene, og redningsmann Arnt Ole Mathisen flys inn hengende under helikoptret i et 60 meter langt tau. Da er legen bindeleddet mellom redningsmann og pilot: Legen sitter i døra og videreformidler håndsignaler fra redningsmannen, som ikke er i synsfeltet til piloten.

Helikoptret må lirke redningsmannen mellom trær og fjell. Det er så bratt at Mathisen lager en standplass ved å bore hull i fjellet og sikre tauet sitt i bolter han har skrudd inn.

– Disse operasjonene er krevende, og vi må trene mye på dem. Flygeren er avhengig av legen, og redningsmannen er helt avhengig av at legen og flygeren klarer å kommunisere godt. Legen er redningsmannens sikkerhet når vi lager standplass, forklarer Cato Fjeldet, som er redningsmann og fagansvarlig for denne typen operasjoner i Norsk Luftambulanse AS.

Skjermer utgjør en ekstra risiko fordi vinden fra rotoren kan ta tak i skjermen og dermed flytte på pasienten, eller de kan utgjøre en risiko for flysikkerheten.

– En viktig del av denne øvelsen er derfor å bli kjent med utstyret som brukes til ulike luftsportsgrener, farene ved det, og lære hvordan vi kan hente pasienter ut på en enkel måte ved hjelp av seletøyet deres, sier Fjeldet.

Godt planlagt

Mye planlegging må til for at uka skal bestå av best mulig innhold – og riktig mengde læring. Hver enkelt øvelse har en tydelig hensikt, og det skal være god balanse mellom teori og praksis. Det skal også være god tid til å diskutere prestasjoner og måter å gjøre ting bedre på tvers av yrker og arbeidssted, forklarer fagutvikler Stig Mjelstad, som er prosjektleder for Camp Torpomoen.

Vi får til dette fordi vi har givere som ønsker å bidra til pasientens beste

Stig Mjelstad, prosjektleder for Camp Torpomoen

– Det er de som jobber ute i luftambulansetjenesten som vet hvor skoen trykker, og hvor det er noe å hente som kan få effekt. De sier at de synes de er privilegerte som kan trene på en arena de ikke får noe annet sted. I tillegg til å trene på oppdrag får deltakerne tid til å bli kjent og dele erfaringer med hverandre, noe som i seg selv er utrolig verdifullt. Jeg er heldig som får jobbe med en så løsningsorientert gjeng, og det får vi til fordi vi har givere som ønsker å bidra til pasientens beste, sier han.

Relaterte saker: