Kåre fikk hjertestans – reddet av sin egen bror
Da hjertet til Kåre stoppet, var nærmeste ambulanse en halvtime unna. Heldigvis var broren hans og de lokale akutthjelperne på plass i løpet av minutter. Det reddet livet hans
Publisert: 07.01.2020 – Sist oppdatert: 20.09.2022
Tekst: Stine Eriksen / Foto: David Gonzales
Klokka er akkurat passert elleve på kvelden når Tommy Lyså får en telefon fra broren Kåre. Han sier at han ikke får puste. Tommy kaster seg inn i bilen sammen med kompisen og fetteren Jon Georg Berg-Jensen. De kjører de 400 meterne på grusveien bort til huset til Kåre. Der står han på verandaen og venter.
På dette tidspunktet aner ikke Tommy at brorens hjerte er minutter fra å slutte og slå, og at han en knapp time senere skal være sikker på at Kåre er død.
Noen steder i vårt langstrakte land er det langt til nærmeste sykehus. Det tar tid for ambulansen å nå frem, og lokalbefolkningen er avhengige av hverandre til hjelpen kommer.
Sånn er det der Kåre, Tommy og Jon Georg bor, i Gullesfjord i Kvæfjord kommune i Troms. Tommy og Jon Georg får satt Kåre ned på senga. Han sikler fra munnviken, og Tommy henter en bøtte. Det går bare to-tre minutter før armen faller ned i bøtta. Kåre ramler ned i senga og kaster etter pusten.
Kåre Harald Lyså bor alene. Han har verken kone eller barn. Det ble bare aldri sånn. Men han har mange folk rundt seg, og bor i ei sosial bygd der de fleste kjenner hverandre. Og så har han broren Tommy og hans familie som nærmeste nabo.
Akutthjelperne først til skadestedet
Vi møter ham hjemme, og Kåre forteller så mye han kan. Han husker at Tommy kom, og at han ga ham en bøtte. Mer husker han ikke. Resten må noen andre fortelle, sier han.
– Jeg klappet ham på kinnet men fikk ingen reaksjon, forteller Tommy senere.
– Blikket var stivt og pekte rett opp. Så begynte jeg bare å pumpe på ham mens han lå i senga. Etter hvert kom heldigvis de andre karene også.
De andre karene er Erwin Jacobsen, Birger Holand og Jan R. Nicolaisen. I likhet med Tommy og Jon Georg, er de frivillig brannmannskap og akutthjelpere i bygda.
Vi møter dem i branngarasjen, knapt en kilometer langs grusveien fra huset til Kåre. Alle husker kvelden 4. juli veldig godt.
– Da vi kom, var du dau, sier Jan Nicolaisen, som i tillegg til å være akutthjelper også er Kåres søskenbarn.
– Ja, dåkker berga livskjiten på meg, sier Kåre.
– Bare ikke gjør sånn at vi angrer på det, ler karene i garasjen.
De kan spøke med det nå. Men når alarmen går, er det alvor. Akutthjelperne i Gullesfjord har ansvaret for en veistrekning på tre mil og 160 mennesker og mellom 300 og 400 mennesker.
– Å få liv i Kåre igjen var det eneste som sto i hodet mitt. Akkurat da tror jeg ikke jeg følte noen ting, sier Tommy.
Reaksjonen kom først dagen etter. Han visste at sønnen hans hadde sett alt som skjedde fra vinduet i nabohuset. Mens pappa jobbet på spreng for å redde onkel Kåre, fulgte nevøen med. Da Tommy forberedte seg på å fortelle om hendelsen til barna neste dag, kom smellen på etterskudd.
– Da ble det ei melding, i stedet for å snakke med dem der og da.
– Du gråt?
– Ja.
Fra pustevansker til hjertestans
Tilbake i den dramatiske sommerkvelden, tar det bare noen minutter fra 113-anropet kommer inn klokka 23:13 og fram til Erwin, Birger og Jan er på plass i branngarasjen. Like etterpå er de også på vei til Kåre.
På under fem minutter har statusen endret seg fra pasient med pustevansker, til en akuttsituasjon med hjertestans.
Når de kommer inn til Kåre, er broren Tommy i full gang med hjertekompresjoner, mens Jon Georg er i dialog med 113-sentralen. Sammen får de løftet Kåre ned på gulvet.
Birger og Jan avlaster Tommy med hjertekompresjoner mens Erwin jobber med pusten. Akutthjelperne har gjort klar hjertestarteren, men den registrerer ingen hjerteaktivitet, og gir signal om at de skal fortsette med kompresjonene. På telefonen får Jon Georg oppdateringer på hvor ambulansene befinner seg, og han gir tidlig beskjed om at de trenger helikopter.
Akutthjelperne er kurset av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, ved hjelp av støttemedlemmenes bidrag. Når alarmen går, er sannsynligheten stor for at de skal rykke ut til noen de kjenner. Som da Kåres bror var en av de første på stedet.
– Når noen overlever hjertestans, er det fordi noen har gjort noe
En langstrakt fjordarm deler Kvæfjord kommune i to, og den viktige veien rundt kan være stengt på vinterstid. En ferge binder kommunen sammen. Når noen trenger ambulanse i Gullesfjord ligger nærmeste base på Sortland, tre mil unna, eller i Lødingen – fem mil bort. Det betyr at det alltid vil ta minst 24 minutter før første ambulanse kan være på plass – så lenge den ikke er ute på et annet oppdrag. Kvelden da Kåres hjerte stoppet tok det 30 minutter før den første ambulansen var på plass.
– Hadde jeg vært alene her, hadde jeg antakelig gitt opp fort, innrømmer broren Tommy.
Heldigvis hadde han resten av akutthjelperne med seg på laget. Denne gjengen med frivillige hjelpere er grunnen til at Kåre er i live i dag.
– Når noen overlever hjertestans, er det fordi noen har gjort noe. Så enkelt, men også så utfordrende. Det kan bety forskjell på liv og død for den det gjelder, sier sjeflege Stephen Sollid i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
– Muligheten for å få hjertet i gang er større jo tidligere man kommer i gang med hjerte-lungeredning. I tillegg er risikoen for varige mén mindre dersom pasienten overlever. Her står det om minutter, forklarer den erfarne anestesilegen, som har jobbet som luftambulanselege i 16 år.
Er du allerede støttemedlem, men vil bidra likevel? Trykk her for å gi en gave!
– Man er jo glad for å være i live. Hadde ikke de vært her, hadde det vært «game over». Sånn er det.
Denne kvelden tar det ikke mer enn 20 sekunder fra Kåre faller om, til broren Tommy er i gang med hjertekompresjoner. Så foregår det intensiv hjerte-lungeredning fram til første ambulanse er på plass. Heller ikke de får liv i Kåre. Når den andre ambulansen kommer, trekker Tommy seg unna. Han tar opp telefonen for å gi beskjed til søsteren og den tredje broren.
– Jeg sa til broren min at jeg skulle ringe igjen senere, men at dette ser dårlig ut, forteller Tommy.
– Du trodde broren din var død?
– Ja, det var jeg helt sikker på.
«Game over» uten akutthjelperne
Klokka 00:23 lander ambulansehelikopteret på grusveien utenfor huset til Kåre. Da har ambulanseteamet fra Lødingen fått hjertet i gang. Klokka 01:34 ankommer han Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø. Fire uker senere flytter han hjem igjen.
Hadde ikke de vært her, hadde det vært «game over», forteller Kåre.
Formen hans kommer nok ikke til å bli den samme som den engang var, men han lever. Nå er målet hans å komme seg i litt bedre form. Han må få gjort litt arbeid i huset. Han har så mye å fikse. Taket skulle vært skiftet, huset skulle vært malt, de punkterte vinduene venter på å bli skiftet.
Også hadde han jo tenkt å invitere akutthjelperne inn på noe. Si ordentlig takk.
